Meninger

6 fotballnerdete ting som skiller Høgmo fra Drillo

Mange mener at Per-Mathias Høgmos spillestil er blitt en blåkopi av Drillo. Det er en halv sannhet, skriver Lars Tjærnås.

Lars Tjærnås peker på forskjellene mellom fotballfilosofiene til Per-Mathias Høgmo og Egil "Drillo" Olsen. NTB SCANPIX

  • Lars Tjærnås

Det er ingen tvil om at Høgmos gutter spilte annerledes i store deler av kampene mot Bulgaria og Kroatia enn tidligere. Det er like liten tvil om at det betalte seg.

Lars Tjærnås er talentspeider i Brann, kommentator i MAX og spaltist i Aftenposten

Da han kom inn i jobben, var han opptatt av å markere et klart skille til forgjengerens filosofi i ord og handling. De av oss som har fulgt begge ganske tett, vet imidlertid at de deler veldig mange tanker om hvordan fotball best spilles. Erlend Nesje har fulgt det norske landslaget i 15 år som journalist, men aldri fått med seg et mesterskap. Hans konklusjon er klar:

Les også

Vi er verst når det gjelder

Det er enklere å få øye på nå, men fortsatt er det klare forskjeller:

1. Systemet

Den mest iøynefallende forskjellen handler om det minst viktige. Drillos 4-5-1 er blitt til 4-4-2, eller i alle fall varianter av det. Det er tall, og vinner aldri fotballkamper alene. Den mest vanlige feilen er å kalle det ene systemet defensivt og det andre dristigere på grunn av tallene.

Drillo ønsket fem på midtbanen for å sikre seg at hele banens bredde ble dekket. Der ser vi den ene viktige forskjellen:

2. Sonen

Hos Drillo, i alle fall hans første periode, spilte vi ren såkalt sone. Det betyr at den som var nærmest ballen presset, den nest nærmeste sikret og de andre dekket rommet ellers. Hos Høgmo presser fortsatt den nærmeste ballføreren, men vi ser mye oftere de andre følge motstandere.

Hvorfor: Drillo var enormt opptatt av å vinne ballen i dette leddet for å kontre. Høgmo vil sikre at vi ikke havner i undertall nær eget mål. Den viktigste grunn er nok likevel at spillerne blir mer og mer vant til såkalt markering i sone på sine klubblag. Det betyr at man markerer motspilleren som til enhver tid befinner seg i det området man har ansvar for.

Det tar tid for en landslagstrener å øve på noe som spillerne ikke er vant med.

Roar Stokke hyller Høgmo som «Per-Messias». Les Viasat-kommentatorens blogg her.

3. Risikoen

Det er to måter å ta risiko på i fotball: A) Med ballen. B) Uten ballen.

Hos Drillo tok Norge liten risiko med ballen, men stor uten. Hans "defensive" 4-5-1-system var langt fra defensiv, fordi han sendte mange spillere foran eller rundt ballen. Men han tok lav risiko med ballen i frykt for å miste den på steder der motstander kunne kontre.

Høgmo tillot stor risiko med ballen lenge, og det var her vi så den største endringen i deler av de to siste kampene.

4. Hvordan forsvare en ledelse?

Her er det fortsatt ganske stor forskjell. Dynamikken i fotball er enkel. På 0–0 er det likevekt, på 1–0 endres alt. Drillo var da opptatt av å gjøre mest mulig for å verne om resultat, ta lav risiko og sørge for alltid å ha laget i balanse.

Høgmo ofrer litt av den balansen, og jakter i større grad neste scoring. Han sender flere spillere frem i banen, med større risiko – og mulig større gevinst.

5. Kontringer

Drillo, særlig i hans første periode, var ekstremt opptatt av å utnytte ubalanse hos motstander. Han takket ja til stort sett alle overgangsmuligheter. Høgmo har i litt større grad takket nei til det samme for heller å beholde ballen i laget. Også denne delen av spillet var litt annerledes i de to siste kampene enn i flere av de tidligere.

6. Langpasninger

Mot etablert forsvar spilte Drillo mye langt (men langt fra så mye som mange tror). Høgmo har vært mer opptatt av å spille forbi ett og ett pressledd eller bevare ballen.

I de to siste kampene så vi flere langpasninger enn før. Men det er fortsatt en forskjell på hvordan de spilles.

Drillo ville helst spille slik at det ble en duell i luften, og vi kunne vinne neste ball, en såkalt annenball. Høgmo vil aller helst spille ballen mot et ledig rom slik at vi får en løpsduell og kan løfte laget etter.

Hvem spiller finest, riktigst eller best fotball av dem?

Fotball har ingen fasit, så det overlater jeg til hver og en å bestemme. For meg er det enkelt. Den fineste og beste fotballen på et A-landslag er den som vinner kamper.

I beste fall tar den oss til et sluttspill.

De neste dagene står EM-deltagelse på spill! Kort ned ventetiden med disse sakene:

Norges nye landslagsback: — Å være «cocky» har aldri funka for meg, jeg har det ikke i meg.

En norsk gladnyhet og sju andre ting å se opp for denne landslagshelgen.

Bertil Valderhaug kommenterer: Ut med Messi og Ronaldo - nå er det godt nok å være norsk igjen.

Les mer om

  1. Fotball
  2. Kommentar

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Tjærnås forklarer fotballens faguttrykk: «Her bommer mange»

  2. FOTBALL

    Drillo om Mourinho-sammenligningen i britisk storavis: – La dem dumme seg ut

  3. MENINGER

    «Er det ikke merkelig at det som var suksessfaktorene for norsk fotball gikk av moten?»

  4. MENINGER

    Liverpool kan klare det utrolige: Her er tre ting som kjennetegner de «uovervinnelige»

  5. MENINGER

    «Defensiv trygghet har endevendt Norges EM-utsikter»

  6. MENINGER

    Tjærnås: Dette blir Norges viktigste oppgaver mot Italia