Fotball-VM: Hvem skal du holde med? Og hvem skal du holde mot? (del II)

KOMMENTAR: Endelig! I dag starter VM, og vi har foran oss en måned med opp- og nedturer. 32 nasjoners landslag skal spille totalt 64 kamper, før vi om en måned kan slå fast hvilken nasjon som kan gå rundt og kalle seg verdens beste fotballnasjon i de neste fire årene.

Siden Norge ikke er med, dessverre og heldigvis, er det derfor helt sikkert mange som vrir hodet og tenker på hvem i alle dager de da skal holde med? Og, ikke minst, hvem skal man holde mot?

Slapp av, Egon Holstad gir deg svarene, den objektive sannheten og de rette lagene å elske og hate. (del I sto på trykk i gårsdagens avis og ligger også på itromso.no)

GRUPPE E

Sveits

Costa Rica

Brasil

Serbia

Det går ikke an å holde med Brasil (unntaket er hvis de spiller mot Sverige). Jeg digga dem riktignok i VM 1982 og i 1986, og jeg jublet hemningsløst da de slo Sverige i semifinalen i 1994.

Dessuten har jeg digget opp til flere enkeltspillere (som Firmino, den ekte Ronaldo og legender som Fábio Aurélio, Lucas Leiva, Diego Cavalieri, Doni og mange flere), men for meg var det Barcelona-spilleren Rivaldo som ødela alt, da han i 2002-VM, i dødt spill mot Tyrkia, fikk en ball i kneet, kastet seg ned i bakken, holdt seg for ansiktet og lot som om han var skutt i hodet med en atombombe.

Tyrkeren fikk rødt kort. Rivaldo jublet. Slikt representerer visstnok «vinnerskaller», mens det i sannhet representerer fotballens forfall. Og der og da var det bye bye Brasil for meg.

Som eneste nasjon som har deltatt i samtlige sluttspill, og med flest titler i beltet gjennom tidene (de vinner i snitt hvert femte VM), er det vanskelig å si at de ikke har noe i VM å gjøre, men de må gjerne ryke ut av gruppespillet for min del.

Så slipper vi også å se masse russere utkledd som brasilianere. Putin i bar overkropp på hest holder i massevis.

«Hahaha! Hva gjør et så lite tulleland som Costa Rica i et VM! For noe tull! De er jo nesten bare en tiendedel av Norge!» Synes allerede jeg kan høre norske hoveringer herfra og over Dovre.

Sannheten er at Costa Rica har omtrent samme innbyggertall, og at de er mye bedre enn oss i fotball, og ligger helt oppe på 22. plass på FIFA-rankingen, foran nasjoner som Nigeria, Sverige, Tsjekkia, Irland, Tyrkia, Skottland, Egypt og Kamerun.

Norge ligger på 53., i en herlig sandwich mellom fotballstormaktene Jamaica og Burkina Faso. Dette er costaricanernes femte VM, i 1990 kom de til åttendedelsfinalen og senest i 2014 kom de helt til kvartfinalen, hvor de røk på straffespark mot de defensive feiglusene til van Gaals Nederland. En underdog jeg kan like, dette. Om så bare på jævelskap.

Sveits er gode på ost, sjokolade, jodling, gjøkur og å gjemme formuene til korrupte jævler verden over. Men de er også noen jævler på å spille landslagsfotball.

De har nådd hele 11 sluttspill, og har tatt seg til kvartfinalen imponerende tre ganger. De er også den eneste nasjonen som har blitt slått ut av gruppespillet uten å slippe inn mål (2006), en prestasjon for historiebøkene.

De er dessuten nasjonen som har fostret forsvarskjempen Stéphane Henchoz, og det sier jo ikke så rent lite. Derfor holder jeg med dem.

Som følge av det ovennevnte må derfor Serbia ryke ut. De vekker få følelser i meg, men dette endres muligens, om dette skal vise seg å bli Marko Grujić’ VM, VM-et som i all ettertid vil omtales om «Grujić-bonanza-o-rama-VM-et».

Da bytter jeg fra Sveits til Serbia, såpass ærlig skal jeg være.

GRUPPE F

Mexico

Sør-Korea

Tyskland

Sverige

Tyskland ligger øverst på FIFA-rankingen, og de er alltid å regne med når det kommer til sluttspill, enten det er EM eller VM. Har vunnet mesterskapet hele fire ganger, og deltar nå i sitt 19. VM.

Jeg har i grunnen mislikt dem helt siden semifinalen i VM i 1982, og dette nekter jeg å gi slipp på. Et Tyskland som er hoverende verdensmestere og lukter på verdensherredømme er dessuten – på mange måter – en urovekkende tanke, og derfor må de stoppes.

Nok nå. Ut med seg! Bort! Vekk! Nei, jeg har ikke glemt deg, Schumacher, din voldelige bartekødd.

Mexico har jeg et godt forhold til. Den nordamerikanske giganten har gitt oss tequila, tortillas, taco og sombreros, og i fotball minnes jeg fortsatt med stor glede da Norge slo dem 1-0 i vår åpningskamp.

Begge lag endte for øvrig på fire poeng. Mexico vant puljen. Norge tapte den. For et sykt mesterskap. Ett mål til mot dem, eller i en hvilken som helst annen kamp i puljen, og vi hadde gått videre.

Men de arrangerte VM i 1986, og ga oss med det noen av de flotteste kulturelle minnene mennesket har å se tilbake på, og derfor liker jeg Mexico. De er heller ingen bøttenasjon, ligger for øyeblikket på 15.-plass på FIFA-rankinga (foran blant annet Nederland og Italia), og deltar nå i sitt 16. VM, så dette er ikke noe underdogromantikk. Få dem videre!

Sammen med Mexico må vi sende Sør-Korea videre. Nordmenn skal ikke le av dem heller, da de har deltatt i mer enn tre ganger så mange sluttspill som Norge (dette er deres tiende), tapte bronsefinalen knepent 2-3 i 2002, og siden jeg liker å ha en soft spot for ett lag fra hver representerte verdensdel, velger jeg meg dem fra Asia.

Og dette til tross for at Son Heung-min spiller for dem. Ergo kan vi slå fast at undertegnede er betydelig rausere enn mitt frynsete rykte muligens tilsier.

Dermed må Sverige ut. Sverige må alltid ut. Du kan ikke holde med Sverige. Det er ikke lov.

For Sverige må ikke under noen omstendigheter vinne VM. Bare tanken gjør meg syk. Det vil være fullstendig uutholdelig, og det vil det være i flerfoldige år fremover. Jeg kan ikke tenke meg noe verre.

Man vil for eksempel ikke kunne ta seg en øl på byen uten å bli psykisk terrorisert og hånet av hoverende og blågule servitører som rakker ned på brunost, ostehøvel, binders, Erna Solberg, Hamsun, Drillo, Kygo og Wenche Myhre.

Det vil ikke nytte om vi vinner alt i de neste ti tusen Ski- VM eller tar absolutt alle medaljene i de neste 25 vinter-OL. 60.000 nye Bjørn Dæhlier, Petter Northuger eller et nytt a-ha hver fjortende dag vil ikke være i stand til å utjevne den evigvarende tsunamien av hovmod vi vil lide av om Sverige skulle vinne.

Så Sverige må tape. Masse! I hver eneste kamp. Vi kan ikke ende opp med at vår erkerival vinner VM.

I så tilfelle må vi øyeblikkelig gjenopprette respekten ved å hærta Sverige med militær makt, ta tilbake Herjedalen, Jemtland og Fredrik Skavlan, tvangsfore Ari Behn med kruttsterk Viagra og pushe ham på det svenske kongehuset, samt utvise Bettan og Benny Borg og forby knekkebrød med hull i.

Derfor er det best at de bare ryker ut av gruppespillet. Blir minst fuzz av det, men da er de iallfall advart.

GRUPPE G

England

Panama

Belgia

Tunisia

«I år vinner Belgia! Nå er de så gode! De kommer til å vinne! Read my lips!» Dette har vært omkvedet i flere mesterskap nå, men de vinner ikke.

Fordi de er Belgia. Det er i deres DNA at de ikke vinner, og det er ingenting ved denne nasjonen jeg finner appellerende. Fra Kong Leopold, via Jean-Claude Van Damme, Helmut Lotti og Vaya Con Dios til Marouane Fellaini: Jeg unner dere ingen verdens ting.

Dessuten var det Belgia som frarøvet Tromsø IL vår store helt, Ole Martin Årst, i sine beste år, de utnyttet ham på det groveste og lot ham score på rundgang for Anderlecht, Gent og Standard Liège, før vi endelig fikk ham tilbake. Helt utilgivelig likevel.

Hjertet i Europa, my ass. Best bare å få dem ut med én gang.

Jeg har null forhold til det panamanske landslaget. I likhet med Island spiller de i VM for første gang, og det er sikkert artig for dem. Jeg kjenner ikke til noen spillere i troppen, så det er vrient å mane frem et direkte hat her.

Men de kommer garantert til å ryke ut. Skulle de derimot gå videre, vil det være på bekostning av noen lag som garantert forventer å slå dem lett, noe som vil kunne mane frem litt usjarmerende, men veldig tilfredsstillende, hovmod hos meg. C’mon Pannis!

Tunisia har jeg også et mæææget begrenset forhold til. Klarer ikke å komme på en eneste spiller fra Tunisia, en eneste matrett, et eneste band jeg digger eller et eneste produkt fra landet jeg bryr meg om.

Deltar for femte gang, men har aldri klart å komme seg videre fra gruppespillet. Det må gjerne gjenta seg nå. Takk for nå og ha det bra!

For vi må jo ha med oss England videre! Selvsagt må vi det! England er laget alle elsker å gjøre narr av. «Der er det bare kick and run, de er umoderne, de suger, de er elendige når det gjelder, de har bare vunnet én gang (og det var på hjemmebane, med et mål som aldri skulle blitt godkjent!) og dessuten ryker de alltid på straffespark».

Ja, det stemmer jo det aller meste. En fjerdeplass i 1990 er det beste de har klart bortsett fra i 1966, og rekken av mislykkede mesterskap og kvalifiseringer er lengre enn innboforsikringa til Dronning Elisabeth.

Men det er England, og siden jeg er så glad i den engelske ligaen, og er temmelig opptatt av engelsk klubbfotball, er ethvert tap for England nok en anledning for alle som misliker engelsk klubbfotball (de holder som regel med Real Madrid eller Barcelona) til å rope ÆDDA BÆDDA.

Derfor vil jeg ha England videre. Før de blir slått ut på straffespark, der Harry Kane i et avgjørende øyeblikk (sannsynligvis mot Tyskland) snubler foran ballen, ramler på trynet og ufrivillig stupheader den svakt rett på keeper, så England atter en gang sendes hjem i skam, til verdens verste presse og fans.

GRUPPE H

Polen

Senegal

Colombia

Japan

Etter å ha sett litt for mange dokumentarer og spenningsserier med Colombia som utgangspunkt, er det vanskelig å bli direkte glad i nasjonen, men det er strengt tatt litt urettferdig å bruke dette som bakteppe for å mislike fotballandslaget deres, og i særdeleshet når man holder med England (som jo også har ett og annet man kan sette fingeren på i landets, herunder Storbritannias, historie).

Og så er det lett å tenke på han stakkars Andrés Escobar, fotballspilleren som ble skutt og drept etter VM i 1994 (da han scoret et selvmål som forårsaket Colombias exit).

Men da burde man kanskje heie på dem, for å holde spillerne i live? Nei, det går ikke. Sorry, bare sørg for å tape på en bra måte, så slipper dere sikkert unna med litt kokos, prikkedød og buksevann fra mafiaen.

Men jeg likte spilleren Valderrama. Han så fullstendig vill ut, og kunne styre hele fotballkamper bare ved å stå urørlig i midtsirkelen og strø presise pasninger, som en slank Jan Mølby, med håret til Diana Ross og en høyspentledning i rumpa. Spilte over 100 kamper for landet, inklusiv tre VM og fem Copa America. What’s not to love? Hmmm… jeg gråter ikke om Colombia går videre.

Japan vekker ingen følelser i meg. Jeg liker sushi, har lyst på kobekjøtt og bærer i meg en slags udefinerbar fascinasjon for landet, og alt det tekniske og rare. Liker sågar noen crazy rock’n’roll-band derfra.

Men når det kommer til fotball, er Japan et land som gjør meg helt emosjonelt flat. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Dette er, utrolig nok, deres sjette VM, og de har sågar nådd åttendedelsfinalen to ganger (2002 og 2010). Men jeg bryr meg ikke om dem. Ut med seg!

Polen må man selvsagt holde meg. Jeg digger Polen. For det første har de gitt oss noen fantastiske spillere. Jeg holdt med dem som bare fy i 1982-VM.

Grzegorz Lato, den fleinskalla oldisen (han var vel i midten av tredveårene da), som ble toppscorer i 74-VM, leverte fortsatt varene, og på midtbanen hadde de eleganten Zbigniew Boniek.

I siste kamp i andre gruppespill fikk Boniek sitt andre gule, og måtte derfor se semifinalen mot de ultrakjipe italienerne fra tribunen. Så tapte de 2-0. Med Boniek hadde de selvsagt vunnet.

Er fortsatt bitter for dette. Enormt bitter, selv om de vant den meningsløse bronsefinalen (som de også vant i 1974).

Polen er dessuten godt representert i Norge. Polakker er den største grupperingen innvandrere i landet, og de er per definisjon med og bygger landet. Takk og lov.

Derfor er Polen det landet i VM som er mest norsk. Og man må jo ha sans for et land som har overlevd i alle år, i skvisen mellom fusentastene Russland og Tyskland. For noen tøffinger.

Polska! Polska! Polska!

Da sier ren logikk at Senegal må følge Polen, som siste lag inn i utslagsrundene. Selvsagt må Senegal videre! Én sak er at de har en av verdens kuleste angrepsspillere i Sadio Mané. Alle elsker Mané.

Dette er bare deres andre VM, men sist de var der, i 2002, nådde de helt til kvartfinalen (samme år tapte de finalen i Afrikamesterskapet), så man skal ikke kødde med dem heller. Landet har tre ganger så mye folk som Norge, og er på størrelsen med Nederland (som ikke klarte å kvalifisere seg).

Dernest må vi ikke glemme at troppen deres inkluderer heidersmennene Saliou Ciss og Kara Mbodj, to kraftplugger som til sammen står med nesten 200 kamper for selveste Tromsø IL.

Dessuten spilte den sagnomsuste legenden Salif Diao for landet, så får vi heller drikke maling og forsøke å glemme at fjottpeisen El Hadji Diouf også har spilt der.

Hæ? Hvem har spilt der, sa du? Hadia Tajik har spilt for det senegalesiske fotballandslaget? Nei nei nei, din useriøse tulleperson. Hørt sånn sprøyt!

Og så er det bare å glede seg til Senegal løfter det Silvio Gazzaniga-designede VM-trofeet og alle norske aviser og nettsteder kan lage overskrifter à la «Genial senegalskap», «Senegalskapen som vant alle hjerter» og «Åge Hareide raser mot dommeren etter bittert finaletap VM-exit – Han var senegalimatias!».

Og i kveld er galskapen i gang. Godt VM!