Tårer for en veterans mirakuløse triumf

OL-BLIKK: Det lå så mye i OL-gullet. En idrett som dyttet seg langt inn i fremtiden. En skøyteløpers kamp for å komme tilbake på isen etter en alvorlig ulykke.

Vi nordmenn er jo et konservativt og litt sidrumpa folkeslag, spesielt innen idrett og især vintersport.

V-stil i hopp, skøyting på ski, fellesstarter, klappskøyter, you name it, vi har alltid vært litt skeptiske til det nye og ukjente.

Men det var nettopp nysgjerrigheten på det fremmede som gjorde at Norge feide russerne av isen og vant et suverent gull i lagtempo på skøyter.

Den mest nyfikne? Veteran og kaptein Sverre Lunde Pedersen.

Ved hjelp av den mye omtalte dyttetaktikken ga han og lagkameratene norsk skøytesport et dytt langt inn i fremtiden.

Veteranens lange kamp

Med unggutten Peder Kongshaug (20) i front, Hallgeir Engebråten (22) i midten og Lunde Pedersen (29) bakerst, forsvarte Norge lagtempogullet fra Pyeongchang 2018.

De var sammen om gullet, men de fleste tårene rant likevel for Lunde Pedersen.

En skal være ualminnelig kald for ikke å bli grepet når en ser bergenseren skli rundt på isen, flankert av to unggutter og drapert i det norske flagget.

Voksne menn kan strigråte av langt mindre.

For Pedersen har hatt sitt å stri med det siste året. I midten av mai i fjor skadet han seg stygt i en brutal sykkelvelt under trening ved Dølamo i Agder.

Det ble sagt at han kunne mistet livet.

Punktert lunge. To brudd i venstre hånd. Skade på leveren. Skade på nyre. Brudd i kinnbenet. Skiveutglidning i nakken. Brudd i høyde underarm.

Det så ikke bra ut.

Var usikker på OL

29-åringen måtte gjennom operasjoner og rehabilitering. Da lagkameratene var godt i gang med forberedelsene til OL, var Lunde Pedersen en alvorlig skadet pasient.

Naturlig nok var hele skøytemiljøet svært preget.

– Jeg er glad om jeg kommer meg til OL, men det er ikke sikkert jeg har noe der å gjøre, sa Lunde Pedersen da vi traff ham ved en hotellresepsjon i Stavanger i oktober.

Men han kom seg til OL. Han hadde definitivt noe i Beijing å gjøre.

Og han vant gull.

Det er et mirakel, intet mindre, og den lavmælte veteranen har mye å si for dette gullet.

Den nye dyttetaktikken

For det var Lunde Pedersen og skøytelandslagets kamp mot det etablerte, som gjorde at det sto tre norske menn på toppen av seierspallen.

Der Sven Kramer og skøytegale Nederland strittet imot, valgte Lunde Pedersen og det norske laget en mer innovativ løsning for å vinne OL-gull på lagtempo i Beijing.

Etter en skuffende syvendeplass under lagtempoen i Utah Olympic Oval i februar 2020, så de norske skøyteløperne tre ukjente amerikanere gå mye fortere.

Emery Lehman, Ethan Cepuran og Ian Quinn slo Norge under VM enkeltdistanser i Salt Lake City med en helt spesiell teknikk.

Normalen i en lagtempo var at de tre løperne vekslet på å gå i front, men amerikanerne valgte en helt annen taktikk.

De tre løperne byttet ikke på posisjoner, de dyttet hverandre fremover.

De fleste ristet på hodet, spesielt nederlenderne, som er litt der vi nordmenn har vært med Jan Boklöws V-stil og Bill Kochs enfotsskøyting.

Det er ikke slik sporten skal utøves, freste skøytekongen Sven Kramer.

Har forsket på dytting

Men de norske begynte å studere amerikanerne, om det var noe de kunne kopiere og kanskje gjøre enda bedre.

Amerikanerne hadde forsket på dette lenge. Ingmar Jungnickel, sjefen for sportsvitenskap på USAs skøytelandslag, mente den nye strategien for lagtempo var like viktig som introduksjonen av klappskøyter.

Luftmotstanden gjør at det er mer slitsomt å gå som førstemann, derfor har også de tre utøverne på laget vekslet på å gå i front.

De har byttet på å ta den tyngste børen.

Med den nye taktikken har løperen i front fått hjelp av dytting fra dem bak.

Norge begynte å trene på dette med rulleskøyter sommeren 2020. De måtte bruke mye tid, for det var ikke gjort over natten å legge om til en helt ny måte å gå på.

Sparte tid på vekslinger

Etter hvert satt det, og Norges erfaring var at laget ble mer dynamisk og sparte tid ved å slippe vekslingene.

Ett tiendedel her og ett tiendedel der blir fort noen meter i løpet av en lagtempo på 3000 meter.

Og etter å ha sett Norge først slå konservative Nederland i semifinalen, og deretter russerne finalen, vet vi alle at dytting er mest effektivt.

En kommer nesten ikke utenom det lenger, og det kan også være litt av grunnen til at Norge slår et på papiret sterkere nederlandsk lag.

Lagtempo handler om å prestere sammen, ikke navn og merittliste, og da må taktikk og valg sitte.

Det gjorde det for Norge i både kvartfinale, semifinale og finale.

En seier for nysgjerrigheten

I finalen mot russerne var det i realiteten aldri noen kamp. Norge traff med rytme og innganger til svingene, de vant hundredeler og tiendedeler på de første rundene, og etter hvert ble det en triumfferd på kinesisk is.

Peder Kongshaug, Hallgeir Engebråten og Sverre Lunde Pedersen var aldri truet, og kunne kalle seg olympiske mestere på kinesisk is.

Det var en gedigen seier for alle de tre og norsk skøytesport.

Det var en også en seier for nysgjerrigheten, at de ikke er farlig å prøve noe nytt.

Bare spør Sven Kramer, som aldri syntes dytting var en god idé. Han skulle vinne gull, men ble nummer fire.

For menneskeheten var det kanskje ikke et stort steg, men for norsk skøytesport var det en dytt langt inn i fremtiden.