Meninger

«Warholm er god for mer. Dette var bare begynnelsen»

KOMMENTAR: VM-gull i en klassisk friidrettsøvelse, bedre blir det ikke. Dette er bare begynnelsen for Karsten Warholm.

Ola Bernhus kommenterer Karsten Warholms triumf
  • Ola Bernhus
    Ola Bernhus
    Kommentator, Aftenposten

Finaleplass måtte sies å være bra, medalje var håpet, gull var en nesten uoppnåelig VM-drøm for en 21-åring som knapt har fått løpt seg varm på 400 meter hekk før han ble en verdensartist.

Frekk og ydmyk, modig og avventende, både hensynsløs og forsiktig mot seg selv og egen karrière. Slik har talentet fra Ulsteinvik stormet inn i eliten på så kort tid at Idretts-Norge knapt har vent seg til navnet. Karsten Warholm, snart er han bare Karsten for folket.

På fornavn, det blir bare de utøverne som kombinerer store seire med tiltalende oppførsel. Humørbomben Karsten Warholm har det som skal til, også på det personlige plan. Ordet er likandes.

Før VM skrev vi om Warholms reise frem til stjernestatus. Les her:

Les også

Iført olabukse løp Karsten Warholm (7) inn til sin aller første gullmedalje

Ja, en sensasjon

Nivået i internasjonal friidrett er blitt så høyt at vi slett ikke kan vente, knapt nok etterlyse en etterfølger til Andreas Thorkildsen, som tok VM-sølv for seks år siden, som den siste i en serie medaljer i OL og VM.

Det er ikke sikkert at Warholm, når han etter hvert summerer karrièren, har færre medaljer på knaggen enn Thorkildsen, som tok OL-gull allerede som 22-åring, sensasjonelt tidlig.

Han er en sensasjon, Warholm også. Det var tikjemper han ville bli, og spesialiseringen over hekkene har nesten ikke begynt. Nå er det ingen som ikke kjenner ham.

Karsten Warholm kunne knapt tro det som skjedde da han tok VM-gull.

Skiløperne og de andre

I et kvart århundre er det idrettsfolk med ski på bena som har høyest status i Norge, det viser alle kåringer som har landet på skiløpere og skiskyttere. Vel og bra, all heder har vært fortjent.

Så det er ikke for å svekke inntrykket av skimedaljene at vi likevel påstår at det aller største er å være i verdenstoppen i friidrett, ikke minst på grunn av den internasjonale status.

Hvilke prestasjoner som rager høyest, er slikt man gjerne diskuterer i lystig lag, eller foran den årlige idrettsgallaen. Det er en umulig diskusjon.

Noen mener at det er størst å være stor i de største idrettene. Men om det hadde vært mulig å gi en objektiv vurdering, så kunne man kanskje finne ut at den beste i en miniidrett faktisk kunne være den største idrettsutøveren.

Derfor er det ikke friidrettens utbredelse alene som gjør prestasjonene til Warholm så store, men det er et viktig element.

Les også

Denne detaljen kan ha snytt Sverige for VM-medalje: – Hun kjente først sorg. Så gikk det over til raseri

Karsten Warholm har ikke utforkjørerens eller skiflyverens dristighet, heller ikke styrkeløfterens muskler, fotballstjernens ballfølelse eller maratonløperens seighet.

Men han har alt det som trengs i en av friidrettens mest kompliserte øvelser, en øvelse der løps- og hekketeknikk selvfølgelig er det viktigste, men der vilje og evnen til å tåle smerte i siste instans (på oppløpssiden) avgjør.

Begynte med et heia

Karsten Warholm sier han begynte å løpe etter at han som syvåring oppdaget at det er gøy å bli heiet på. Da blir det mye gøy i årene som kommer.

Det er egentlig bare to forhold som kan hindre at Warholm når enda lenger. Han kan bli skadet over lengre tid, eller det kan komme et enda større talent, det vil si en ungdom med samme fysiske forutsetninger og den samme holdningen til idretten.

Vi vet etter hvert at en viktig del av talentet må sitte i hodet. Heller ikke Warholm hadde nådd verdenstoppen om han ikke hadde hatt sin vilje til å trene, sin glede over å bli sliten og sitt avslappede forhold til resultatene.

Det virket troverdig når han foran London-VM sa at han var opptatt av sluttsummen i sin karrière. Det var ikke nødvendig for ham å ta medalje i dette mesterskapet, for karrièren på friidrettsbanen ligger fortsatt foran ham som et uoppdaget landskap. For noen idrettsfolk er det slik at det gir bedre utbytte å slakke litt på resultatkravene enn krampaktig å måtte vinne. Alltid.

Karsten Warholm ser ut til å være en av disse typene, en som passer på å bevare gleden og fleipen midt oppi all treningen, og som innser at idretten er aller mest verdifull når den ikke betyr alt.

Les mer om

  1. Karsten Warholm
  2. Friidrett
  3. Andreas Thorkildsen