Meninger

«Endelig et landslag som får meg til å skjelve»

BLOGG: Det vi har sett de siste fire dagene er et hardt prøvet ungt lag som har slått tilbake mot kritikken på den eneste måten som nytter — med knallhardt arbeid, skriver Lars Tjærnås.

Aftenpostens fotballekspert, Lars Tjærnås.
  • Lars Tjærnås
    Fotballekspert

Kampuret viste 84.55 minutter på Ullevaal. Ballen lå rundt 30 meter fra det norske målet. Plutselig kjente jeg at beina mine ristet. Jeg skalv. Det var ikke fordi det var en kald kveld i Oslo. Jeg satt behagelig varmt inne i kommentatorbua. Årsaken var en annen. Jeg hadde endelig igjen fått et norsk landslag "å skjelve for".

Før beskyldningene om historieløshet og tap av gangsyn kommer. Ja, jeg vet at vi har slått Malta og Bulgaria, ikke Marokko og Brasil. Jeg vet at det kun er en måned siden Buffon i det italienske buret kunne spilt i smoking mot oss på samme arena. Likevel, det er umulig å ikke bli litt varm i hjertet av folk som prøver så ekstremt helhjertet på å oppnå noe som det norske laget gjorde i går, og til og med greier det.

Blør for drakta

Fotballsupportere over hele kloden er like på flere områder. Det viktigste er at de aksepterer et nederlag langt lettere etter å ha sett laget sitt "blø for drakta", og de feirer de samme seirene med ekstra begeistring. Det vi har sett de siste fire dagene er et ungt lag, et hardt prøvet ungt lag, som har slått tilbake mot kritikken på den eneste måten som nytter — med knallhardt arbeid.

Veldig mye er forbedret. Det viktigste er det som måtte forbedres - forsvarsspillet. Det skyldes flere ting.

  • Litt større restriksjoner på backene, der kun den ene får lov til å gå i angrep helhjertet av gangen. Den gir oss større trygghet når motstander kontrer.
  • Stabilitet på stopperplass. Verdens beste stopperpar opp gjennom historien har ikke blitt det fordi de er de beste enkeltspillerne, men fordi de utfyller hverandre og ikke minst er godt kjent med hverandre. Etter å ha byttet midtstoppere nesten hver kamp har Håvard Nordtveit og Vegard Forren nå fått sjansen til å få en kjemi. Det betaler seg.
  • To sentrale midtbanespillere med løps- og duellkraft. Alexander Tettey har vært viktig, fordi det "koster mer" å komme forbi han enn forbi mange andre. Stefan Johansens kroppsspråk mot Bulgaria var av typen som smitter helt uten berøring. Han gikk foran.
  • To kantspillere som har blitt "toveisspillere". Særlig Mats Møller Dæhli har utviklet denne delen av spillet vesentlig, mens Per Ciljan Skjelbred var strålende , særlig mot Bulgaria.
  • To spisser som forstyrrer motstanders igangsettinger, og "plager dem" konstant. Skal vi spille med to spisser MÅ vi ha noen som orker nettopp det.

I sum gir dette et tryggere forsvarsspill, og ikke minst gir det flere og bedre angrep.

Noen av våre kontringer i går kom fordi vi lå i riktige posisjoner, og fordi vi "sprintet oss til" å snappe ball. Særlig Stefan Johansen var fenomenal i denne delen.

Omar Elabdellaoui, Tarik Elyounoussi, Håvard Nielsen, Alexander Tettey og Stefan Johansen jubler for 2-1-scoringen mot Bulgaria.

Angrepsspillet vårt var langt mer direkte enn på lenge. Det kler oss. Det er nødvendig.

Langpasningen tilbake

Borte var pasningene på tvers og bakover i de faser av spillet der det gir motstander en sjanse til å flytte flere av sine spillere mellom ball og eget mål, det som på fint fotballspråk heter å komme i balanse. Nå gjaldt heller "FFF" — full fart framover når mulighetene kom.

Dessuten var langpasningen tilbake. Ja, akkurat, du vet den tidvis utskjelte og forhatte langpasningen.

Var det noen som fortsatt mente at det var dumt etter 13 minutters spill? En lang pasning opp mot Joshua King viste at en langpasning ikke handler om å sparke ballen langt et eller annet sted. Det handler tvert imot om å spille ballen bevisst opp dit vi kan skape farligheter.

Det gjorde vi fordi King var sterk, og fordi Skjelbred og Elyounoussi har lært at vi skal ha en spiller fem til ti meter rett bak duellen, og en annen spiller i rett linje mellom duellen og motstanders mål. Resten handlet om en kunstpasning og offervilje før det sto 1-0. Som landslagstrener må du prioritere steinhardt hva du velger å satse på, og hva du velger å legge til siden. Du er alltid i tidsnød. Høgmo har valgt å satse mye tid og terping på et angrepsspill som enkelt forklart skal gi rom til backene våre høyt i banen.

Ikke bare velstand ennå

Det rommet skal skapes ved smart bevegelse av kantspillerne, og ved et trygt og hurtig pasningsspill. Da må det ha vært tilfredsstillende at det som endte som seiersmålet kom nettopp på denne måten. Martin Linnes kom seg fri. Og denne gang var det en lykke at hans venstreben ikke er egnet til å slå hverken høye eller særlig presise innlegg.

Det virket som en evighet fra ballen forlot foten til Håvard Nilsen til den lå i nettet. Det var nesten så jeg hørte trikken bak stadion både åpne og lukke dørene før den dro mot neste stasjon mens jeg fulgte ballens bane. Men inn gikk den, til et resultat som gjør at vi om en måned drar til Baku "likt med skjema".

Er alt fryd og velstand? Nei! Våre dødballer begge veier er så svake at jeg lover en egen blogg om akkurat det temaet. Men ikke i dag.

I dag skal jeg glede meg over at vi igjen har fått et landslag å bli glad i. Norsk fotball trengte det.

Les også

  1. Bulgaria-sjefen: - Johansen taklet meg med vilje

  2. Skjelbred: - Godt å slå tilbake etter å ha blitt dømt nord og ned

  3. Slik har buende skotter gitt «Gigant-Johansen» en ny dimensjon

  4. Slik spilte de norske spillerne

  5. Martin Ødegaard: - Dette var stort

Les mer om

  1. Fotball
  2. Sportsblogger
  3. Herrelandslaget fotball
  4. Bulgarias herrelandslag fotball