Nei, hva skulle vi med data. Jorsett var likevel uslåelig. «Rundetid 40,4 – 2,7 foran skjema» kom raskere ut av radioen enn vi kunne ha rukket å taste det.
Og i neste sekund ble rundetiden skrevet ned på titusener skjemaer rundt i norske familier, noen skjemaer hjemmegjorte med linjal og blyant, noen i innkjøpte bøker med kolonner for alle navn og tall. Alle ruter skulle fylles ut, og Per Jorsett forklarte, med støvtørr stemme, hva tallene betydde for plassering og neste løp.
Underholdning og fakta
Var det ikke tall å rapportere om, pratet Knut Bjørnsen uten stans i de neste 35 sekundene, om armer som ble kastet, om feilskjær i siste ytre, om løpere som stivnet. Før det viste seg at farten tvert imot var blitt høyere – når sakligheten, Per Jorsett, kom inn igjen.
Bjørnsen var underholder på høyt nivå, men vi ventet på Jorsett.
Like før hver passering gikk det et hysj over nasjonen, Jorsett skulle inn med tallene sine. Det var aldri feil i det Jorsett sa, virkelig aldri.
Og vi noterte. På en måte var Per Jorsett Norges mest siterte person, i hvert fall i de helgene NM, EM eller VM gikk. Det var kombinasjonen av den knirkende røsten, det uberørte tonefallet og den mangeårige erfaringen som gjorde Jorsett til skøytesportens fasit i disse årene.
Nasjon av eksperter
Jorsett var ikke mindre stø i friidrett, Jorsett vaklet aldri. Men det norske folk hadde aldri det forholdet til runde- og passeringstider i friidrett som i skøyter.
Vi var en nasjon av skøyteeksperter, og Jorsett hadde gjort oss til det.
Lynende kjapt hoderegnet han på differansene. Så fort en løper var i mål på 1500 meter forklarte han hvor mange sekunder og tiendedeler løperen måtte bruke på 10.000 meter for å ta igjen han som ledet. Det var hoderegning i særklasse.
Per Jorsett fikk Kongens fortjenestemedalje i gull etter 50 år som ansatt i Østenfjeldske Kredittforening, og idretten hyllet ham med æresprisen på Idrettsgallaen i 2004.
Det materialet han etterlot seg, er samlet i Norges Olympiske Museum.
Passeringstidenes mester ble 98 år.