Meninger

KOMMENTAR: Uendelighetens seier

Kjetil Jansrud var syv år gammel da han fikk slalåmski av tante og onkel. Den gaven bestemte det som skulle komme senere i livet. Nå har han vunnet Aftenpostens Gullmedalje for 2014.

Kjetil Jansrud er vinneren av Aftenpostens gullmedalje for 2014. Foto: ILLUSTRASJON: INGE GRØDUM

  • Ola Bernhus
    Ola Bernhus
    Kommentator, Aftenposten

Kjetil Jansrud vinner den prestisjetunge Aftenpostens Gullmedalje for sitt OL-gull i super G i Sotsji.

Les om alle vinnerne siden 1933 her

Uendelig med trening

På mange måter er dette den klassiske historien, slik vi kjenner den fra de norske idrettsutøverne som når de største triumfene ute i verden.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Uendelige timer med trening, uendelige timer i bil til og fra trening, uendelig ventetid for foreldrene. Men det er en uendelighet som peker i riktig retning, og derfor holder noen ut.Selv om de fleste gir seg. Orker ikke mer. Kanskje også foreldrene blir slitne og begynner å holde igjen. Andre ting er viktigere – du kan ikke leve av å gå på ski. Gjør mer lekser, prøv å bli noe!

På en fjelltopp

Så hvor står Kjetil Jansrud i dag? På toppen av en skikarrière som han neppe kunne tenkt seg større. Kjører han ikke opp og ned en alpinbakke akkurat når dette leses, så sitter han antagelig i sofaen med dataspill eller klimprer på gitaren. Han restituerer. Et herlig liv.

En ganske typisk idrettsutøver, med andre ord. På topp ett sted i livet, på vei mot noe annet om bare noen få år.

Men ikke en enkel og alminnelig sjel, som mange har lett for å tro om våre idrettsstjerner, av en eller annen grunn. Tvert imot sosialt på topp, med intelligente resonnementer rundt vanlige problemstillinger. Og rundt egne skader og prestasjoner, ikke fordi det er et spesielt interessert tema, men fordi det er det folk er mest interessert i.

Norsk modell

Kjetil faller elegant inn i den norske modellen. Men hva er nå den? Alle foreldrene som stiller opp, som driver det lokale idrettslaget (Peer Gynt Alpinklubb på Vinstra, i dette tilfellet), som kjører ungene rundt (30.000 mil i en Peugeot J15 bare til og fra trening på Gålåfjellet, 25 min unna), ungene som driver med all mulig aktivitet før de spesialiserer seg, all skal med.

For Kjetils del var det fotball, judo, badminton, alt mulig annet han kom over. Jeg er glad for det i dag, sier han.

Ildsjeler i et lokalt idrettslag, foreldre som stilte opp, men ingen målrettet satsing på å skaffe en verdensstjerne, ingen nitid oppfølging av treningen, det bare falt seg slik. Av ren idrettsglede.

Det er andre

Men har vi ikke andre varianter innen den norske modellen vi er så glade i? Er det kanskje ikke bare snakk om idealmodeller og gruppepsykologi, men enkeltmennesker?

Vi vet mye om hva Finn Aamodt stilte som krav til Kjetil Andre som hans trener. Vi vet hva faren til Henrik Kristoffersen betyr for sønnen som trener og daglig pådriver, hvor uendelig mye Bjørn Svindal har ofret på Aksel, hvordan John Northug jobber med Petter, hvordan pappa Ingebrigtsen følger opp sønnen Henrik. Hvordan Martin Ødegaard har hatt sin ivrige og fotballspillende far rundt seg siden han var knøttliten. Akkurat som pappa Jan også var svært viktig for at Kjetil Jansrud skulle bli den alpinisten han er.

Eksemplene er mange, i eller utenfor modellen.

Hva skal til?

Hva skal til for å bli verdensstjerne? Hvor viktig er det? Hvem går ut av det som et dugende menneske? Hvem som helst eller ingen som helst, og svaret er kanskje å finne på andre plan enn i en modell.

Foreløpig elsker vi å se Kjetil Jansrud som en typisk representant for norsk alpinsport, som har vært i verdenstoppen i to og et halvt tiår uten at vi ennå har lært oss å se det som en selvfølge.

Den glade gutten, han som respektløst utfordrer alle bakker og motstandere, et barn av norske bygder. Ikke et radmagert treningsskinn, men et velbygd treningsjern.

Vinneren i Sotsji

Med en uimotståelig sjarm som beseiret alle da han hadde tatt sitt OL-gull i Sotsji. Det var det nærmeste jeg så av en rockestjerne der nede.

I et OL er det faste mønstre som følges. Vinneren må først gå til de TV-stasjonene som har rettigheter, og det er mange, så til de øvrige, og til slutt til fattigkrokene som bare har en blokk og blyant med seg – en nøye opptegnet labyrint.

Det tok evigheter før Kjetil nådde oss siste, og skiforbundets Espen Graff halte i ham for å få ham på plass til den internasjonale pressekonferansen. – Jeg har brukt mye tid på de andre, jeg bruker mye tid her også, svarte Kjetil.

Og den internasjonale pressen ventet. Og ventet. Men da Kjetil kom, erobret han podiet med sin første replikk. Da de slitne journalistene til slutt var ferdige, reiste de seg og applauderte.

En idrettsutøver som hadde gitt av seg selv, uanstrengt og smart, en ekte verdensstjerne. Fra Vinstra.

Alpinsporten har brakt ham langt. Og det kan ha vært verdt den prisen han og familien betalte.

Les om alle vinnerne siden 1933 her

Les mer om

  1. Fotball
  2. Kommentar
  3. Kjetil Jansrud
  4. Aftenpostens gullmedalje