«En liten historie om nostalgi, en bydel som sliter, et fotballstadion og 10–12 milliarder kroner»

OM FOTBALL: Det har landet et romskip nordøst i London. Noen kaller det hjemme.

LONDON: Det var tårer og fyrverkeri, barnekor og korpsmusikk, talentfull syngedame og svulstig tenorarie. Tottenham åpnet sin nye stadion 201 dager etter at den skulle vært åpnet og 690 dager etter at rivingen av gamle legendariske White Hart Lane begynte.

Det ble tårevåt gjensynsglede på tribunene da laget som liker å kalle seg Nord-Londons stolthet kom hjem.

Men først en tur tilbake i tid.

• LEST DENNE? «Tottenham skaffet seg et godt utgangspunkt. City skaffet seg et ok utgangspunkt. Et paradoks? Nei.»

Det var endeløse rekkehus, fish&chips-sjapper, kebab og curry-gatekjøkken, neglesalonger, frisører, sigarettrøyk i fuktig engelsk vinterluft.

Og så: Over teglstein og East Enders-virkeligheten strakk fire slanke stålhalser seg mot en himmel grå som min bestemors hjemmestrikkede lester.

Det første synet av slike lysmaster kan gi harehjerte til menn med et hode hvor engelsk fotball er like vanskelig å hviske bort som flass på skuldrene. Mulig å fjerne for et øyeblikk, men det kommer alltid tilbake.

Jeg husker ikke alle detaljene fra første gang jeg fikk puls av å se fire flomlysmaster. Men jeg vet når det var.

5. mai 1979. Tottenham-Everton 1–1.

Det jeg husker, er at den religiøse følelsen brøytet seg vei da jeg skjønte at det var White Hart Lane de mangeøyede mastene så ned på.

Jeg var hjemme. Et helt tenåringsliv hadde passert med tippekamper. Det hellige tidspunktet – klokken 16.00 lørdag ettermiddag.

Ikke bare hadde jeg sett på det som skjedde på banen. Jeg finstuderte tilskuere og arenadetaljer i den grad vårt fargefjernsyn fra Philips, innkjøp en lørdag i november til første tippekamp høsten 1974, viste detaljer.

• FÅTT MED DEG DENNE? Her går det galt for Harry Kane - kan miste resten av sesongen

Kjent stadion

Det har gått 40 år siden denne semireligiøse opplevelsen av å se et fotballstadion. Et ekte fotballstadion. Ikke en gress- eller grusslette med kalkede streker og to fotballmål.

Ganske nøyaktig 40 år senere skulle jeg ta en jomfrutur til Tottenhams stadion igjen. For første gang skulle jeg og 60.000 andre oppleve noe lignende for første gang. For første gang skulle også klubbens beste spillere prøve Tottenham Hotspur Stadium.

Ingen fotballarena hadde det siste året blitt omtalt mer. Som en altfor dyrt innkjøpt stjernespiller med skadetrøbbel hadde folk ventet på at kolossen skulle prestere. I bydelen med postnummer N17 hadde «halvparten» av Londons elektrikere, fasadebyggere og betongarbeidere skrevet overtid med gaffel for å ordne opp i feilene. Forsinkelser altså, men også gjetord om hvor fantastisk det hele skulle bli med 65 barer og restauranter, 733 pissoarer, luksuslosjer og en bak-mål-tribune med plass til 17.500 tilskuere.

Utsettelse fulgte utsettelse. 15. september ble til jul, til februar, til mars. Men så kunne de sette en dato. En iskald dag tidlig i april.

Toalettsetet

Åpningen av stadion som skulle være en av planetens mest moderne fotballarenaer, skulle endelig finne sted. En arena som ifølge sosialemedier-sannhetene var den eneste som kan sees fra rommet. Bare tull det selvfølgelig.

Men en tradisjonell innflyvning med SK-maskin fra Oslo mot Heathrow i vestavind går rett over stadion. Du kan se den ned til venstre hvis du sitter på den siden av Airbus-en mens kapteinen manøvrerer seg ned Lea Valley mot Themsen.

Da vil du se noe som ser ut som et gigantisk toalettsete. Det er Tottenham Hotspur Stadium. Den heter ikke noe mer avansert foreløpig. Eier Joe Lewis og hans allestedsværende direktør, Daniel Levy, vil ikke bruke det gamle navnet, White Hart Lane.

Nå skal det være så anonymt som mulig helt til det blir Nike Stadium eller Google Arena eller hva det til slutt måtte bli.

Nytt navn blir det uansett. Et slikt navnesalg må til for å betale et stadion som koster 11–12 milliarder kroner å bygge.

Med en sånn prislapp må det jo være moderne, «state-of-the-art», stilig med alt det en moderne tilskuer kan ønske seg – rask øltapping og wifi inkludert.

Den lange veien

Men nede rundt Seven Sisters er nesten alt som før. Som for 40 år siden. Dette er fortsatt den nærmeste T-banestasjonen til stadion, og det er fortsatt 2,3 kilometer å gå til stadion.

Jeg starter der, som jeg gjorde den aller første gangen – i 1979. Fortsatt er det lukten av frityrfett og eksos blandet inn i rå London-luft som slår imot deg når du kommer ut og opp i slitne High Road. Til Tottenham reiser ikke London-turister (bare fotball-turister).

Du er i den slitne enden av London når du er i Tottenham.

Derfor har den enorme stadionstrukturen blitt sammenlignet med et romskip som har landet på en plass hvor det overhodet ikke hører hjemme.

I dette kaotiske hjørnet av London (Haringey er navnet på bydelen) hvor 34 prosent av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen, ville det, i de fleste andre steder av verden, ikke være plass til en skinnende sølvgrå hypermoderne fotballstadion.

Opptøyer som avgjorde

Men her har klubben sin historie, og her bestemte de seg for å bli etter å ha vurdert mange alternativer. Paradoksalt nok var det gateopptøyene i Tottenham i 2011 som skulle komme til å avgjøre. Hvem vil ha et stadion på et sted hvor folk brenner biler i gatene og kaster stein på politiet?

Tottenhams styreformann de siste 18 årene, Daniel Levy, sa i det opptøyene hadde lagt seg: «Sånn er det – vi blir i Tottenham.»

Levy er en mann som gjerne gjør en deal, og det var nok ikke bare ren altruisme som førte til beslutningen. Han visste at klubben ville få lassevis med velvilje og støtte fra offentlige instanser dersom de ble i bydelen.

Hjemmebane

Det har ikke vært flere opptøyer i Tottenham siden 2011, men det er ennå en lang vei å gå til man kan kalle dette et solid middelklasseområde i London.

På vei opp mot nystadion er det antydning til fersk maling og ny murpuss, men det gamle teateret som var bingohall er i ferd med å smuldre opp. Pubene stenger og søppel og skrot flyr gatelangs.

Men de har i det minste et stadion. Og når du kommer forbi Bruce Grove, dukker romskipet opp over skorsteiner og paraboler som er fininnstilte til å ta inn TV-kanaler fra langt borte.

Jeg får de samme underlige følelsene som 18-åringen fra Harstad fikk den gangen i 1979 da han vasset i motvind den samme gaten.

Endelig hjemme. Sa jeg. Tenkte jeg.

Hjemme, selv om jeg aldri hadde vært der før.

–

Journalisten har vært Tottenham-tilhenger siden tidlig 1970-tall og har besøkt White Hart Lane jevnlig siden den første kampen for 40 år siden.