«Straffetabbe: Norge ødela sin egen flaks»
KOMMENTAR: Det snåleste i denne kampen var at Spania trengte en norsk tabbe for å vinne. Ellers ble den som ventet.
Spania – Norge 2–1
De norske spillerne fikk i hvert fall gleden av å lukte på ett poeng i noen livgivende minutter midt i andre omgang. Da kom utligningen til 1-1, og selv om det virket helt urimelig, så ga det håp om en lystig kveld.
Det kunne kanskje gått slik, hvis ikke Håvard Nordtveit hadde vært mjuk på et tilbakespill og Rune Almenning Jarstein vært for brysk mot Álvaro Morata.
Sergio Ramos lekte inn straffesparket til 2-1, og vi må bare innrømme at det ville vært himmelropende feil om Spania ikke hadde vunnet. De norske spillerne dummet seg ikke ut, men spanjolene var rett og slett mye bedre.
Var det nødvendig å la seg utspille av Spania? spurte vi før kampen. Svaret var dessverre ja.
Vi så det tidlig. Spanjolene var så mye bedre enn Norge at vi måtte glemme helheten og se på enkeltpunkter i det norske laget for å finne oppmuntringer – Rune Almenning Jarsteins redninger (til stadighet), Tarik Elyounoussis mulighet før pause (vanskelig å misse på den), Martin Ødegaards finter (de to-tre gangene det var mulig for ham å få en pasning fra medspiller) og – ja, det var vel det.
Tjærnås-børsen: Slik vurderes de norske spillerne mot Spania
Viljen var der
Det sto ikke på innsatsen, naturligvis. Men litt på konsentrasjonen og mye på den defensive evnen. Skulle dette gå bra, måtte de norske spillerne pakke seg tett sammen i en form for arm i arm-fotball.
Da Spania tok ledelsen etter et kvarter (Rodrigo), var det motsatt. Fire-fem norske spillere var i nærheten av forspill og avslutning, men det var ikke nærheten av nok. Utspilt, altså.
Etter hvert ble det bedre, det virket som om de norske spillerne måtte få kroppslig kontakt noen ganger for å tilpasse seg kravene. Men da den norske forsvarsmuren begynte å se betryggende ut, svarte de spanske spillerne med enda kjappere kombinasjoner på enda mindre flater.
Det kom sjanse på sjanse, en evig strøm av hektiske norske klareringer og stadige møljer foran Jarstein.
Spanjolene var fine å se på, og det ville vært for galt om Norge skulle klare å utligne. Men ikke for det. Det norske laget var såpass samlet i noen angrep mot slutten av første omgang at det ikke virket helt håpløst. I hvert fall kunne det åpne seg muligheter for frispark eller corner, som alltid er den fattiges trøst mot fotballens stormakter. Det kan jo skje noe.
Men kunne virkelig Lars Lagerbäck, på bare 15 minutters pauseprat, rekke å gå igjennom alt som skulle justeres – oppdemming på sidene, mer ro og trygghet på den sentrale midtbanen, bedre utnyttelse av Joshua King, generelt mer tro på egne evner?
Nei, det var best å innstille seg på at 1–0 bare var begynnelsen.
King-scoring tente håpet, men norsk kjempetabbe ga spansk seier
Så skjedde alt
Lagerbäcks første trekk var å sette inn Bjørn Maars Johnsen, en signalspiller som lokker til seg de lange og høye pasningene, en som krever oppmerksomhet.
Det fikk han i overkant da midtstopper Inigo Martinez omfavnet ham etter corner. Straffe, Joshua King skjøt presist og sannelig, 1–1. Slikt er bare mulig i fotball, der det skjer noen ganger at drøssevis av sjanser ikke gir mål.
Kunne Norge holde unna den siste halvtimen? Nei, bare i fem minutter. Så kom straffetabben til 2–1 for Spania.
Det hadde vært fem morsomme minutter mens det lå håp om en urettferdig uavgjort i luften. Slike poeng gir en ekstra glede. Gleden måtte gjerne ha vart lenger.
En som må ha vært spesielt skuffet, var keeper Jarstein. Bortsett fra det ene øyeblikket da han ble for ivrig, var han banens mest fremtredende beste spiller.
