«Alle har noe å lære av Molde, Rosenborg også»
KOMMENTAR: Moldes gull var ikke bare fortjent. MFK viser også vei ut fra det som ligner en sportslig krise i norske klubber.
Idrettslig var det bare to verdige gullkandidater i Eliteserien i år. Heldigvis vant en av dem.
Moldes seriemesterskap var ikke bare fortjent, de er også trøsten – kall det gjerne redningen – i en sesong der altfor mange lag ikke har bidratt til en sportslig utvikling. For manges vedkommende er det tvert imot.
Heldigvis har det i år vært få beskyldninger om at Molde bare er et kjøpelag. Riktig nok ville det vært vanskelig å oppnå en slik suksess (fire seriemesterskap de siste årene) uten pengene fra Røkke/Gjelsten, men det er noe annet som er viktig med Molde.
Holdningene, meningen med å spille fotball, viljen til å utvikle et angrepsspill som kan føre til noe større, forståelsen av at et fotballag må bygges med kløkt og tålmodighet, utført av spillere med talent, teknikk og forståelse.
Alle har noe å lære av Molde. Rosenborg også (midlertidig, bare vent til neste år).
Og så Glimt da
Bodø/Glimt er det andre laget som kunne ha fått et fortjent-stempel på gullmedaljer denne sesongen. I likhet med Molde er Glimt et lag som står for noe, som i gode kamper viser noe som kan bringe norsk klubbfotball fremover, som stiller med personligheter som gjør at vi kan glede oss til kampene deres.
Også noen andre har levert en sesong det står respekt av, som Odd, Viking, Kristiansund, Haugesund, Stabæk og Tromsø. På hver sin måte har disse lagene utnyttet sine muligheter, spilt fotball som gir mening og vært konsistente sesongen igjennom.
Ja, Tromsø også, selv om de fortsatt er i faresonen. TIL er klubben som trassig har holdt fast på at fotballspillet er noe mer enn å vinne dueller og få ballen vekk. Selv for en klubb med spinklere forutsetninger må det være mulig å utvikle et spill som ligner på moderne idrett, mener de tydeligvis. Derfor er det viktig at TIL holder seg.
De står på
Så var det resten da. Om disse åtte lagene kan vi brutalt si – om vi ser dem hver for seg – at de ikke ville vært savnet. Bare som gruppe og kampmotstandere.
Rosenborg, Brann, Vålerenga og Strømsgodset ville blitt etterlyst i kraft av at de er storklubber fra storbyer og derfor skaffer oppmerksomhet, ikke minst når de svikter. Men ikke engang Rosenborg, fortsatt i medaljekampen, har i år tilført noe fotballmessig som er verdt å ta vare på.
De tre andre nevnte har ikke engang vært spesielt interessante som skuffelser.
Klubber som Lillestrøm, Mjøndalen, Ranheim og Sarpsborg 08 har bare listet seg gjennom serien – ingen tilførsel av ekstra oppmerksomhet før de nå i sluttkampene kjemper for å unngå nedrykk, ingen spillemessige bidrag. Det er mulig å mene at Mjøndalen og Ranheim fortjener å overleve i Eliteserien fordi de trosser sin egen ressursmangel, men mest derfor.
Ikke til å unngå
Summert er det slik at halvparten av lagene ikke har gitt positive sportslige bidrag i årets serie. Det er ødeleggende for de andre også.
Men må det ikke alltid være slik? Vi kan vel ikke vente at alle skal gå sammen i en felles dugnad for å løfte det tekniske nivået i serien, utvikle et gjennomført pasningsspill, slippe frem unge spillere med nye holdninger. Nei, men flere kanskje.
Jevne og spennende kamper har vi, det skorter ikke der. Men den spenningen er like stor foran TV. Den som skal sitte på tribunen, ønsker noe mer.
Selv lag nede på tabellen bør føle en forpliktelse til å løfte sitt spill, av respekt for både egne tilhengere og den ligaen de deltar i.
