Meninger

«En obskur kamp på Færøyene opplevdes som lys i mørket»

OM FOTBALL: Selv de mest håpløse kamper kan være mental hygiene. Her er 10 ting vi kan ta med oss etter ett år med koronafotball.

De tomme setene på Old Trafford var dekket med bilder av supportere før FA-cupkampen mellom Manchester United og Liverpool. Foto: Laurence Griffiths, AP

  • Erlend Nesje
    Erlend Nesje
    Sportsjournalist

Se for deg nesten to måneder uten en eneste fotballkamp.

Det er en grusom tanke, men det var akkurat det vi opplevde for nøyaktig ett år siden.

Syv uker uten en neste fotballkamp, hverken på den lokale banen eller foran TV-skjermen.

Men i nøden spiser selv fanden fluer, og det føltes som en velsignelse da TV 2 i ren desperasjon kjøpte rettighetene til å vise seriestarten på Færøyene.

Lørdag 9. mai 2020 satt 26.000 nordmenn benket og fulgte godbiten Runavik mot TB.

Det var hverken bra eller spesielt morsomt. Men en obskur fotballkamp på Færøyene opplevdes som lys i mørket etter å ha stirret inn i en tom vegg i nesten to måneder.

9. mai 2020: Runavik vant 3–1 over TVB da TV 2 sendte direkte fra seriestarten på Færøyene. Foto: SKJERMBILDE: TV 2 SPORT 1

365 dager senere, der 350 av dem har vært fylt med TV-fotball, har vi gjort en del erfaringer. De fleste av dem svært subjektive, men likevel.

1: Fotball som mental hygiene

Fotball på TV er viktig, spesielt under en pandemi med inngripende tiltak og lite handlingsrom for hver og en av oss. På en litt uforklarlig måte gir det håp om bedre tider. En har noe å se frem til hver eneste kveld, og spesielt for enslige har det vært en livbøye og mental hygiene i en grå og monoton hverdag.

2: Nakent uten supportere

Pandemien har bare forsterket oss i troen på at fotball er lite verdt uten supportere. Den hule lyden av tomme seter og synet av nakne tribune har vært tristere enn trist. Unge, sinte menn på sosiale medier har forsøkt å latterliggjøre dem som liker falsk tribunelyd, at det ikke er autentisk og at TV-kanaler som gjør det konstruerer virkeligheten. Jeg innrømmer glatt at falsk tribunelyd har gitt en bedre TV-opplevelse og bryr meg lite om hva «Twitter-politiet» må mene om det. Eller for å sitere en TV-profil som ønsker å være anonym: «Norge er ikke på Twitter».

3: Mindre trøkk i kampene

Dette er ikke rakettforskning, det er ren og skjær synsing: Men en sitter med følelsen av at det spilles flere dårlige kamper uten supportere på tribunen. Mindre trøkk på tribunen har gitt mindre trøkk og intensitet på banen. Ingen regel uten unntak, men du hadde fotball før pandemien og fotball under pandemien. Og forhåpentlig får vi en mer intens fotball etter pandemien.

Erling Braut Haaland scoret Borussia Dortmunds første mål foran tomme tribuner under gjenåpningen i Bundesliga 16. mai i fjor. Foto: Martin Meissner, Reuters

4: Flere skader

Lag fra alle nasjoner har fått svi for nedstengningen i fjor vår: En komprimert sesong har gitt tettere kampprogram, flere slitne spillere, flere belastningsskader og i noen tilfeller tapte titteldrømmer (hei Liverpool!).

5: Hjemmefordelen forsvinner

Hjemmebanefordelen er nesten hvisket helt bort. Vanligvis pleier de psykologiske aspektene å gjøre de vanskeligere å spille på bortebane. Men nå har det ikke vært hjemmesupportere som har oppildnet egne spillere eller fått dommere ut av fatning. Det har vært «kohort» mot «kohort» innenfor fire betongvegger.

6: The show must go on

Fotballens øverste ledere har tilsynelatende gitt blaffen i spillernes belastning og fare for smitte. The show must go on! Pengestrømmen kan ikke stoppe opp, TV-avtaler må fortsatt holdes og kamper skal spilles. Landslagsspillere er blitt fløyet på kryss og tvers av kontinenter for at de skal kunne spille for sine respektive land. Spillere har kommet tilbake til sine klubber med smitte. Det har vært helt relevant å spørre om det var nødvendig med landskamper under en pandemi.

Manchester United-supporterne protesterte mot sine amerikanske eier etter at klubben forsøkte å bryte ut i den nye superligaen. Foto: CARL RECINE, REUTERS

7: Supporternes makt

Selv ikke en pandemi kan stoppe grunnfjellet i fotballen – supporterne. Hadde det ikke vært for supporterne, ville det neppe vært noe fokus rundt Qatar-VM de siste månedene. Vi andre kan beskyldes for å være feige. Hadde det ikke vært for supporterne, er det ikke sikkert planene om den utskjelte og famøse superligaen ville blitt kvelt ved fødselen.

8: Grådigheten forsvinner ikke

«Greed is good», gjelder også under en pandemi. Pengene har alltid siste ordet. Et av argumentene for å danne en utbryterliga var tapte inntekter som en følge av pandemien. Det ble stoppet denne gangen, men det kommer garantert nye forsøk.

9: Norge taper alltid

Pandemi eller ikke, tomme tribuner eller ikke. Noen ting endrer seg aldri, Norges herrelandslag fortsetter å tape de viktigste landskampene. EM-drømmen brast mot Serbia i oktober og VM-kvaliken fikk en skjør start mot Tyrkia i mars.

10: Trenere får alltid sparken

Selv ikke en pandemi og et munnbind kan hjelpe en landslagssjef i trøbbel. Bildet av Lars Lagerbäck på Gardermoen med en trillekoffert i høyre hånd og ansiktet gjemt bak et munnbind, var det siste vi så av svensken. En reise til Romania med landslaget ville være et brudd på karantenebestemmelsene. Lagerbäck dro hjem til de svenske skoger, og noen uker senere ble Ståle Solbakken presentert som ny sjef.

15. november 2020: Lars Lagerbäck forlot Gardermoen, dette var det siste vi så av vår svenske landslagssjef. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

Barnas knuste drømmer

Det er mye som har skjedd i løpet av ett år med koronafotball.

Men tomme tribuner, falsk tribunelyd, utsatte kamper, mindre trøkk og et desperat halmstrå med fotballkamper for Færøyene, blir likevel smått i den store sammenhengen.

Det er ikke synd på oss. Vi har fått fotball servert 24/7. Vi er stappmette.

Men det er synd på alle dem som har fått knust sine drømmer. De som ikke har fått reise til Oslo for å spille Norway Cup for første gang, de som i flere år har solgt vafler for å komme seg til Gothia Cup, de som ikke har noe fritidsaktiviteter etter skoleslutt, de som sitter hjemme med Messi-trøye og skjønner at de har mistet 14 måneder av sitt unge fotballiv.

For de unge har koronapandemien føltes som en evighet. For mange har kanskje fotballinteressen sluttet her.

Vi voksne har fått våre 90-minuttere foran TV-skjermen der vi kan skjelle ut Mohamed Salah og VAR.

Det er en stor forskjell.

For ordens skyld: Runavik slo TB 3–1 i seriestarten på Færøyene i fjor.

Les mer om

  1. Fotball
  2. Lars Lagerbäck
  3. Manchester United
  4. Erling Braut Haaland
  5. Mohamed Salah