Sprek

Monica Storhaug slet med prestasjonsangst: - Jeg kjente det hamre i hodet, kjente angsten som la seg klamt over meg

PRESTASJONSANGST: Monica Storhaug har klart å kvitte seg med angsten for å ta på startnummer. Hun er glad for at det var hjelp å få.

Prestasjonsangst er utbredt blant både mosjonister og eliteutøvere. Her er rådene for å takle presset.

  • Mette Bugge
    Journalist

Allerede før sykkelrytter Monica Storhaug (39) står på startstreken, begynner hun å snakke seg selv ned.

Når kvalmen kommer, når hun kjenner at hele kroppen stritter imot, og hodet er fullt av negative tanker, forstår hun ikke hvordan hun skal komme i mål.

— Mange utøvere, enten de er i eliten, norgestoppen eller er vanlige mosjonister, lider av prestasjonsangst. De gruer seg til å konkurrere. Noen føler seg uvel bare de tar på et startnummer, sier mentaltrener og coach Espen Langseth.

40-åringen jobber tett med toppidrettsutøvere, men også aktive som er på et lavere nivå, og mosjonister. Felles for dem er at de så gjerne vil prestere, men så er det noen hindringer.

— Nervøsitet er normalt, og må ofte til for å lykkes. Men når angsten blir så hemmende at den ødelegger for all treningen som er lagt ned, blir det et problem, sier han.

Fikk du med deg denne?

Les også

27 utøvere måtte hentes med ambulanse under løpefest i Oslo

Bort med hindringene

Langseth har jobbet og jobber fortsatt med Storhaug. Sammen har de klart å få bort sperren som har hindret den gode sykkelrytteren i å nå sine mål. 39-åringen, som sykler for Råholdt og er bosatt på Dal i Akershus, har tre NM-titler og til sammen syv medaljer.

Hun har nådd mange mål etter at hun fikk hjelp, men vet godt hvordan hun hadde det da hun skulle ut i løp på bane eller landevei.

— Jeg kjente det hamre i hodet, kjente angsten som la seg klamt over meg. Tankene presset på: Hvorfor ønsker jeg å være med, hvem presterer jeg for? Jeg følte meg elendig før konkurranse, sier sykkelrytteren som var en ener på trening.

Hun hadde et eget ritual før hun skulle i aksjon.

— Før start googlet jeg konkurrentene ned til minste detalj, slik at jeg kjente dem og dermed kunne fortelle meg selv at de er veldig sterke. Under oppvarmingen før løpet tenkte jeg hele tiden på atjeg måtte komme meg unna, fordi jeg følte så stort ubehag ved å være med, sier Storhaug.

Espen Langseth er mentaltrener og coach. Han hjelper folk til å få positive tanker i hodet, slik at de kan være med i en konkurranse, enten de er mosjonister eller på landslaget.

Ville bare snu

En toppidrettsutøver som Marit Bjørgen har fortalt at hun på vei mot start pleier å be sjåføren om å kjøre henne tilbake til hotellet. Skøytelegenden Johann Olav Koss lå under trappen på Olympiatoppen kort tid før han skulle i aksjon under OL på Lillehammer. På hvert eneste mosjonsarrangement er det påmeldte som trekker seg fordi de er redde for å stille opp.

Landslagsutøvere får hjelp av idrettspsykologer. Andre aktive, som gjerne vil konkurrere, men som sliter med de samme tingene, må søke andre steder.

— Hvis jeg skulle fortsette som aktiv, måtte noe skje, forteller Monica Storhaug. Hun forsto at hun trengte noe som kunne ta bort uroen og angsten. Espen Langseth ble redningen.

Tabu å snakke om

— Jeg møter ganske ofte idrettsutøvere, helt uavhengig av idretter, som sliter med det samme. De føler så stort press og forventninger fra omgivelsene og seg selv. Dessuten er det ganske tabu å snakke om dette, til og med skam for noen. Man skammer seg over ikke å prestere bra nok, sier Langseth.

Han var der selv tidlig i 30-årene, som selger, og etter hvert med prestasjonsangst. Bæringen følte at han gravde en grop for seg selv, og den ble stadig større. Han fikk lyst til å hjelpe andre etter at han kom opp av dette hullet.

Nå er utdannelsen i orden, og idrettsutøvere er noen av dem han synes det er veldig spennende å jobbe med.

— Vi er ekstremt modige når vi tør å ta tak i det som skjer på innsiden, og det er veldig ofte ubehagelig og vanskelig.Min personlige erfaring og med andre mennesker og utøvere, er at når vi tør å prate om det og jobbe med det, da blir vi sterkere. Når vi har vanskeligheter prøver vi ofte å fikse det fra hodet, og det funker ikke. Hodet må absolutt med, men man må ta tak i kjernen av problemene.

Selv prøvde han å tenke positivt i tre år da han selv var nede for telling, men det fungerte ikke fordi avstanden mellom hodet og kroppen var for stor.

Trodde det var quick fix

Monica Storhaug trodde at tankegangen var noe hun kunne rydde opp i på én, to, tre, men som Langseth sier:

— Dette handler om følelser, og det snakker vi ikke så mye om i idretten. Men det burde vi. Jeg ser at det er et enormt behov.

Han snakker om det hele mennesket, det å skape et godt fundament og hjelpe utøverne til å bli selvledende. Dit kom også Solhaug på sin reise.

- Det merkelige var at jeg følte potensialet mitt var så mye større enn det jeg presterte i konkurranse. Det var den elendige selvtilliten min som gjorde utslaget. Og mine destruktive tanker.

Den største barrièren var å innrømme at hun faktisk var god.

Og da hun lærte hvordan hun skulle tenke og takle det å konkurrere, fikk hun en vanvittig god følelse i kroppen.

Les også

Treningsoppdateringer på Facebook kan være et tegn på at man er overdrevent selvopptatt

— Jeg vokste som menneske.

«Den som gir seg er en dritt», er tatovert på armen til Monica Storhaug.

— Det handler om å ta tak i hvordan situasjonen er, og ikke hvordan den bør være. Når vi gjør det, kan vi begynne å jobbe innover og skape indre trygghet, skyter Langseth inn. Han fikk henne til å ha én positiv tanke i hodet, istedenfor 1000 negative. Hun begynte å skrive meldinger til seg selv før start: «Jeg har vunnet».

— Jeg er nesten forbannet nå for at det er så lett, sier 37-åringen, som dessverre fikkkyssesyken i fjor, og deretter konstatert ME. Men hun er så absolutt i trening igjen, og sykler turer opp mot ti mil. Hun vet én ting: At hun skal tilbake for fullt. Hun viser frem den tatoverte armen, der det står:

«Den som gir seg er en dritt».

- - -

  • Følg Sprek på Facebook her!
  • Følg Sprek på Twitter her!

Trekker seg rett før start

Mosjonister som begynner å svette og slite allerede når de tar på seg startnummer, er noe flere arrangører erfarer.

METTE BUGGE

— Vi har opplevd folk som trekker seg når de står i startbåsen. Andre gir seg etter bare få hundre meter.

Det sier Randi Bolstad i Birken-organisasjonen, som har mange konkurranser i løpet av et år, både i langrenn, sykling og løp. I 2016 har totalt 42.000 deltagere vært med i ulike arrangementer. Og de kommer fra hele landet.

Fikk du med deg denne?

Les også

Flere tusen påmeldte droppet Oslo Maraton: - Vi la ikke merke til det

Gjelder mosjonister også

— Kall det prestasjonspress, forventninger til seg selv eller angst. Vi ser at de ikke har det bra, og ofte resulterer det i at de finner på unnskyldninger overfor seg selv og oss. Det kan være at de ikke har fått trent nok, at de kjenner en begynnende forkjølelse eller at de har vondt i magen. Og det gjelder mosjonister, så vel som eliteutøvere.

Ofte viser det seg at deltagerne har trent nok.

— Det skjønner vi i ettertid, når de er kommet i mål og det har gått bra. Da blir de fort veldig friske.

Lukter nervøsitet

I Oslo Maraton kan daglig leder Nils-Jostein Helland nærmest lukte prestasjonsangsten.

— Det er enorme toalettkøer, og det kjennes godt hva som «ligger i luften», ler han.

Helland, som selv har lang erfaring som løper og deltager i mosjonsløp, tror at det nødvendigvis ikke er det fysiske, men det psykiske som volder mest problemer før start, hos mange av deltagerne. De kjenner på prestasjonspresset.

Mosjonister som begynner å svette og slite allerede når de tar på seg startnummer, er noe flere arrangører erfarer. Dette bildet er tatt under Oslo Maraton.

Unnskyldning på lager

I Birken, som også frister med løp, mener Bolstad mye av angsten kommer av at mange er for opptatt av resultater. De vil ikke skuffe seg selv, eller enda verre, skuffe arbeidskamerater, venner og familie. Det er for noen mye prestisje knyttet til det å melde seg opp til løp, renn eller ritt.

— Derfor må de ha en «buffer», noen unnskyldninger på lager. På den måten har de retrettmuligheter.

Frafallsprosenten i Birken-arrangementer er mellom 10 og 14 prosent. Bolstad vet ikke hvor mange som trekker seg fordi de ikke makter presset.

— Av dem som likevel stiller, og det er jo flertallet, får vi i sekretariatet ofte høre at de gruer seg. Det er imidlertid flest unnskyldninger hos dem som skal delta i langrenn og sykling, mindre blant løperne, sier Bolstad,

— Noen deltagere er så forvirret før start, og preget av det som skal skje, at de glemmer hvor de setter sykkel og ski. De er i Birken-boblen, og da gjør man mange rare ting. Det inkluderer å spise noe de ikke har spist før, eller stå opp om natten for å sjekke ting. Ekspertene sier at man ikke skal gjøre noe annerledes enn det man er vant til, sier 43-åringen.

Sett denne?

Les også

Thomas (28) levde så usunt at han knapt klarte å løpe 500 meter

— Ikke grav deg ned!

Førsteamanuensis Frank Abrahamsen ved Norges idrettshøgskole, i seksjon for coaching og idrettspsykologi, har motivasjon, stress og angst som sitt fagfelt.

Hans råd for dem som ønsker å prestere er ikke å grave seg ned i det man ikke har fått gjort på forhånd.

42-åringen har jobbet med over 50 landslag i og utenfor Olympiatoppen tidligere, men vet at det er mye av de samme mekanismene som gjør seg gjeldende hos mosjonistene.

- Når man først har fått ubalansen, føler presset og får nerver, vet man at det påvirker kroppen og hodet på ulike måter. Man tenker mindre rasjonelt. Den delen av hjernen kobles ut.

Utøvere kan overtenke, istedenfor å gjøre ting enkelt, og det kan de bli hemmet av.

— Da blir man nesten som en nybegynner, og man binder seg.

Abrahamsens råd, enten man skal konkurrere eller holde tale (ofte fører begge deler til angst) er at det er lurt å forberede seg på forhånd.

— Øvelse gjør mester, sier han.