Et skikkelig drittløp
Hvorfor løper noen alle distansene under Oslo Maraton? Vi testet, men lurer fortsatt på det samme.
Hver høst er det høytid i hovedstaden for de som er glad i gnagsår, vannblemmer og stive legger.
Over 20.000 mennesker fyller Oslos gater med startnummer og skumgummi under føttene. Noen er nervøse, andre gleder seg, mens én gruppe bare er gærne.
Kanskje har du sett utskuddene i de hvite teltene før målgang. Der de ler og trykker i seg smågodt, før de gamper av sted. For denne gjengen er det ikke nok med én distanse, ikke engang to distanser. Nei, galskapen mettes kun av å fullføre samtlige tre.
Hvem er disse menneskene, og hvorfor velger de frivillig å løpe 73,3 kilometer gjennom Oslos kuperte bytopografi?
I år skulle jeg ikke bare stikke hodet gjennom teltduken, som en liten gutt uten billett til sirkuset, i år skulle jeg nemlig spille min helt egen rolle i hovednummeret.
Klokken 09.25 lørdag 16. september begynte de verste timene i livet mitt. Allerede etter tre kilometer ba jeg løpegudene om nåde.
Maraton: 42.195 km
Alle som har deltatt i et mosjonsløp kan antageligvis kjenne seg igjen.
Det bygger seg opp sakte. Først et lite knurr, så en bevegelse, nærmest som et slags omen om at noe verre er i vente. Og noe verre var absolutt i emning.
Magens første doble araber-flikkflakk kom 15 knappe minutter ut i løpet. Jeg tittet ned på klokken.
70,3 kilometer med hard asfalt ventet, klart til å tørketromle meg og magesekken.
Det var en dans mellom sinn og mage i 13 pinefulle kilometer. Til slutt seiret mørket over lyset. Nå var det sekunder fra fullstendig katastrofe.
I horisonten så jeg tre festivaltoaletter. Ett med mitt navn på – eller, det var det jeg trodde. Da jeg omsider nådde det forjettede land der borte i det fjerne, var alle dørhåndtakene like avvisende som de populære jentene på skoleballet i tiendeklasse.
Der inne var dansegulvet, men jeg var slett ikke invitert.
Kristoffer Fylling (37) mistet foten for tre år siden. Lørdag løper han halvmaraton.
Hva nå?
I ultraløping er det ett mantra som er viktigere enn noe annet: «Stopp aldri, beveg deg fremover, uansett hva». Så jeg lyttet – til rådet, ikke magen. Tabbe.
Som en oppmerksomhetssyk tenåring, svarte magen med å gjøre fullstendig opprør. Først fire kilometer senere, fant jeg endelig nøkkelen til perleporten i form av et ledig toalett. Jeg var deretter i himmelen de neste 1,5 kilometrene jeg løp.
Siste halvdel av maratonen var stafett i festivaltoalett. Da jeg omsider krysset målstreken, hadde jeg mentalt kastet inn dassrullen for lengst.
Halvmaraton: 21.0975 km
Oslotrippelen er et annerledes ultraløp. Det er nemlig pauser mellom distansene. For et utrent øye kan dette virke som en fordel. Hvile må vel være gunstig?
Aldeles ikke.
Etter to minutter begynner muskulaturen å stivne. Etter 30 minutter var det så vidt jeg kom meg til toalettet. Etter 45 minutter var det utenkelig å skulle stille til start på neste distanse.
Men da startskuddet omsider gikk, befant jeg meg på ny i en maurtue av løpeentusiaster. Selv om det føltes ut som at jeg hadde grodd ut en ny tå ved siden av stortåen på begge sider, virket det endelig som magen hadde roet seg.
Det hadde den. Men bare helt til første ordentlige utforbakke.
Mørbankede legger og lår gjorde at steget ikke fløt som det pleier. Den utradisjonelle teknikken førte til mer risting. Mer risting førte blikket på nok en jakt etter frelse, i form av et oransje, flyttbart avlukke.
Da første mulighet bød seg, hadde magen utrolig nok roet seg. Påvirket av ultraløpernes mantra, stormet jeg rett forbi. Men etter den søte kløe, kommer som kjent den sure svie.
Og to kilometer senere tygde magen på sitroner fra Amalfi.
Rett før tikilometersmerket hadde jeg kramper i begge rumpeballene. Et allerede preget steg, ble ikke mer elegant av å kjempe mot en innvendig tidevannsbølge. Samtidig meldte det seg en innbitthet: «Kunne jeg klare meg til mål?».
Det gjorde jeg. Men bare med et nødskrik.
Line Caliskaner hatet å løpe. Nå knuser hun både kvinner og menn på lange distanser.
10 km for Grethe
– Står du i køen til toalettet?
Jeg svarte ikke. Et raskt blikk var nok til at løperen i trippelteltet skjønte at jeg mente alvor.
Vi hadde nå løpt 63,3 kilometer. Jeg hadde kun fått i meg to skarve energibarer, tre seigmenn, litt cola og noen kopper med sportsdrikk.
Manglende næring og over seks mil med asfalt begynte å tære på. Næringstom og kald, limt til en plaststol, begynte jeg å skjelve. Ukontrollert.
Minuttene gikk, og skjelvingen eskalerte ytterligere. Funksjonærene i trippelteltet pakket meg inn i pledd etter pledd. Kontinuerlig kom spørsmålet om det var lurt å fullføre.
Lurt? Ordet hører ikke hjemme i ultraverdenen.
Så satt jeg der, som en skjelvende burrito, med ti kilometer igjen.
– Tre minutter til start, ropte speakeren.
Jeg stabbet meg mot det store Oslo Maraton-seilet. Men først, én siste runde på toalettet.
De siste ti kilometerne var nesten de mest fredelige. Alt verket så mye at kroppen nærmest var nummen. Tarmsystemet var for lengst tomt. Klokke, tid og fart fnyste jeg av.
Da jeg krysset målstreken foran rådhuset for tredje gang, var det med hverken eufori eller glede. Hele meg var tom, bokstavelig talt.
Rett etter målgang tikket det inn en melding med totaltid, og følgende tekst: «Vel blåst! Sikre deg EARLY BIRD startplass for 2024».
For noen usympatiske griske jævler, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Men da jeg våknet søndag morgen, etter i underkant av tre timer med søvn, begynte en tanke å ta form: Tenk hva jeg kunne fått til uten magetrøbbel?
Til neste år skal jeg vise dem.
