— De som støtter Erdogan, er som sauer. De går i flokk og spiser det de får, sier Metin Gümus og smiler ertende mot kollegaen Erhan Binzet på bakeriet Meydan Ekmek i Kasimpasa i Istanbul, der presidenten ble født og tilbrakte deler av oppveksten. Binzet rister på hodet, tydelig uenig.

Da Erdogan kom til makten var vi så opptatt av å etterleve det moderne samfunnet at vi hadde glemt kulturen vår, sier bakeren.— Nå har vi funnet tilbake til den, fastslår han fornøyd mens han ekspederer en kunde som har svingt innom for å kjøpe ferskt brød etter fredagsbønnen.

Men Gümus nekter å la kollegaen få siste ord.

— Han kommer aldri til å få min stemme! Han er en diktator og en tyv, han lever i overflod.

De to mennene titter på hverandre og begynner å flire.

— Der kan du se, sier Binzet, og løfter pekefingeren triumferende.

— Dere europeere sier at demokratiet i Tyrkia er truet, men se på oss – vi jobber sammen og har totalt ulike meninger!

Erhan Binzet (venstre) og Metin Gümus krangler vennskapelig om det meste – blant annet om hvorvidt Erdogan er en god eller dårlig leder, og om hvem som baker det beste brødet.
Sofie Gran Aspunvik

Skjebnevalg 7. juni

Diskusjoner som dette kan man ramle innom overalt i Istanbul i disse dager. Parlamentsvalget i Tyrkia 7. juni blir et skjebnevalg. Erdogan, som ble valgt til president i fjor etter å ha vært statsminister siden 2003, ønsker seg mer reell politisk makt. Mye mer.

Han vil erstatte det parlamentariske systemet med et presidentsystem à la det amerikanske, og på den måten sikre at han som landets øverste leder blir langt mer enn et staselig symbol med begrensede oppgaver.

Men for å få endret grunnloven må Erdogans parti, Rettferdighets— og utviklingspartiet (AKP), få to tredjedeler av de 550 setene i parlamentet. De siste meningsmålingene viser en oppslutning på 41–43 prosent. Om det er nok til å vedta grunnlovsendringer, avhenger blant annet av om den prokurdiske nykommeren Folkets demokratiske parti (HDP) kommer over sperregrensen på ti prosent.

Les også:

— Kan bli en diktator

I så fall kan de for alvor true presidentens plan om å sikre seg mer makt. I de to siste meningsmålingene fra henholdsvis Sonar og Metropoll har HDP en oppslutning på 9,6 og 10,4 prosent.

— Vi er sultanens mareritt og drømmen til det tyrkiske folk, sa en av partiets to ledere, Figen Yuksedag, på et valgmøte i Istanbul nylig.

Hvis HDP kommer over sperregrensen, kan de få opptil 60 av parlamentets 550 seter. Det vil være en enorm seier for det prokurdiske partiet – og en enda større lettelse. Skulle de ikke klare det, blir nemlig det seirende partiet – etter alle solemerker Erdogans parti, AKP – tildelt deres stemmer. Da er sjansen stor for at presidenten får det flertallet han trenger for å endre grunnloven.

Serpil Kemalbay (50) er HDPs fjerdekandidat i Istanbuls første valgdistrikt. Hun frykter et valgresultat som kan gjøre Erdogan til "en diktator".
Sofie Gran Aspunvik

Partiets fjerdekandidat i Istanbuls første valgdistrikt, Serpil Kemalbay, sier til Aftenposten at valget 7. juni blir svært viktig for Tyrkia.— Hvis vi ikke klarer ti prosent, vil Erdogan bli en diktator, fastslår hun.

Les også:

30 ganger Det hvite hus

Iveren etter makt og ekstravagant pengebruk har gitt presidenten kallenavnet "sultanen" blant kritikere. Bildet av en stormannsgal og autoritær leder forsterket seg i fjor høst, da Erdogan stolt viste frem sitt nye palass Ak Saray – det hvite palasset – i utkanten av hovedstaden Ankara:

30 ganger så stort som Det hvite hus, over 1100 rom og en gulvflate på 200.000 kvadratmeter.

Recep Tayyip Erdogans enorme presidentpalass, Ak Saray - "det hvite palasset" - ruver over Ankara. Kritikere mener at det er et uttrykk for presidentens stormannsgalskap.
Thanassis Stavrakis

— Det nye Tyrkia må hevde seg med noe nytt, sa Erdogan til pressen under åpningen.

Motstandere peker på at dette "nye Tyrkia", som en gang ble bygget på sekulære prinsipper, har beveget seg i mer religiøs retning under Erdogans styre. Arkitekter Aftenposten har snakket med i Istanbul er bekymret for byens gamle kirker, som de mener forfaller mens moskeene vedlikeholdes. Men Erdogan tar beskyldningene om at islamsk kultur favoriseres med knusende ro.

— Det ville være en selvfornektelse for Tyrkia om vi ikke omfavnet den ottomanske fortiden, sa han i et intervju i 2011.

Les også:

Paranoid president

På sjekklisten for diktatoriske egenskaper kan 61-åringen også huke av for "paranoid".

Det siste halvåret har maktkritiske journalister blitt pågrepet av mer eller mindre obskure grunner, og folk som har krenket presidenten i sosiale medier er blitt straffeforfulgt. Twitter har ved flere anledninger blitt regelrett skrudd av.

For å forhindre 1. mai-demonstrasjoner på Taksim-plassen i Istanbul fredag – noe regjeringen har forbudt – ble veiene inn til sentrum sperret, kollektivtransporten stanset og 10.000 politifolk sendt ut i gatene. Enkelte steder ble demonstranter møtt av tåregass og vannkanoner, og 250 ble arrestert.

Les også:

— Bra for nabolaget

Herrefrisør Hayri Göz i Kasimpasa, som tidligere hadde presidenten som kunde, fnyser av kritikken mot nabolagshelten. Han peker mot AKP-vimplene i gaten utenfor.

— 90 prosent støtter ham. De du snakker om utgjør et mindretall, det er ubetydelig. Han gjør mye bra for nabolaget, snart er dette det nye Nisantasi, sier frisøren, og viser til overklassestrøket på andre siden av byen der rådyre designerbutikker ligger på rekke og rad.

Herrefrisør Hayri Göz i Kasimpasa, Erdogans tidligere nabolag, hadde presidenten som kunde frem til 2006. På valgdagen 7. juni går hans stemme til regjeringspartiet AKP.
Sofie Gran Aspunvik

Det er snart ti år siden Erdogan sluttet å klippe seg hos Göz. Likevel får AKP med sikkerhet hans stemme 7. juni.

— Han er oppvokst her, alle i området kjenner ham. Han er den beste politikeren på alle felt.

Kunden i stolen – den samme som presidenten har sittet i – stikker hendene ut av plastkjortelen og vender to tomler i været.

Twitter: @sofieaspunvik