Bondevik: - En fredens apostel

Johannes Paul II var en fredens apostel når han besøkte verdens konfliktområder. Han la alltid vekt på rettferdighet for dem som lider, skriver statsminister Kjell Magne Bondevik.

  • Kjell Magne Bondevik
  1. september 2003 ble jeg mottatt av pave Johannes Paul II i hans sommerresidens i Det apostoliske palass i vakre Castel Gandolfo utenfor Roma. Det var fire uker før hans 25-årsdag som overhode for Den romersk-katolske kirke. Nå er han borte. Han har lyst sin siste velsignelse og lagt hyrdestaven ned.Jeg møtte en sterk åndelig og moralsk kraft i en fysisk svekket mann. Han var fjellvandreren og skiløperen som når han kom til et land som pave første gang, spenstig bøyde seg og kysset jorden. Nå måtte han motta sine gjester sittende. Det kjentes vemodig å se ham slik. Men håndtrykket var fast, og blikket klart.

I vår samtale tok han selv opp besøket til Norge, og Norden, i juni 1989. Det var hans første til land med lutherske folkekirker. Han nevnte både Oslo, Trondheim og spesielt Tromsø. Vi snakket om kampen mot terrorisme og vår felles motstand mot angrepet på Irak, og vi berørte familiens rolle som samfunnets grunnenhet. I mange europeiske land trues nå familiens stilling av at fødselstallet går bratt nedover, og av at mange familier brytes opp. I denne situasjonen trenger barn og foreldre, og ikke minst kvinner som ønsker å kombinere arbeid og familie, vår støtte.

Ingen av forgjengerne reiste så mye og møtte så mange mennesker, som den polske filosofen og teologen Karol Wojtyla har, siden han 16. oktober 1978 ble valgt som den 264. i rekken av biskoper på apostelen Peters stol. På sine mer enn 100 utenlandsreiser besøkte han 129 land; de fleste av dem flere ganger. Nær 18 millioner mennesker deltok i hans generalaudienser på Petersplassen. Innen mars 2005 mottok han mer enn 1475 statsoverhoder og regjeringssjefer i audiens.

Med sin polske herkomst som basis, og med Den katolske kirkes finmaskede nettverk som redskap, var Johannes Paul II i en unik posisjon da det tidlig i hans pontifikat viste seg at jernteppet — det tilsynelatende forsteinede skillet gjennom Europas gamle kulturområder - begynte å rakne. At dette gikk såvidt fredelig for seg ikke minst i Polen, kan vanskelig sees uavhengig av kirkens - og Johannes Pauls - rolle.Sovjetunionens siste president, Mikhail Gorbatsjov, sa det slik i 1991: "Vi kan i dag bekrefte at alt det som er skjedd i Øst-Europa disse siste årene, ikke ville ha vært mulig uten denne pavens nærvær; uten den eminente rolle som han har spilt i verden, også på det politiske plan."

En fredens apostel var Johannes Paul II når han besøkte, eller omtalte, verdens konfliktområder. Han la alltid vekt på rettferdighet for dem som lider, og på menneskets grunnleggende verdi - fra unnfangelse til naturlig død. I Johannes Paul har motstanden mot dødsstraff hatt en sterk talsmann.Fred har også vært Johannes Pauls budskap når han, som ingen pave før ham, rakte hånden fram til de troende i jødedommen, islam og andre religioner.I motsetning til i tidligere århundrer hadde paven i vår tid ingen direkte politisk makt, selv om han er statsoverhode i den lille Vatikanstaten. Og statskirkesystemet, slik vi kjenner det i Norden, var ham svært fremmed. Men pavens "divisjoner", som en sovjetisk leder engang etterlyste, teller i dag mer enn 1 milliard troende verden over.

Nettopp uavhengigheten av politiske regimer og allianser gjør det mulig for paven - og for Den katolske kirke som helhet - å tale tydelig inn i sin samtid. I vår verdensdel har vi også sett det i pavens sterke understrekning av at det i EUs grunnlov bør synes at kristendommen er et sentralt element i vår historiske arv. Det er et synspunkt jeg for min del fullt ut deler.

Som alle andre biskoper har en pave sitt grunnleggende selvbilde i sin vigsel som prest. Hos Johannes Paul II var dette tydelig for alle som møtte ham. Om håndtrykket var aldri så kort, gikk de som hadde møtt ham videre med opplevelsen av å ha vært sett av en lyttende sjelesørger mer enn av en fjern kirkefyrste.Med meg til paven hadde jeg den nye boken om kirkeprovinsen Nidaros, "Ecclesia Nidrosiensis 1153-1537". Boken er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets markering av 850-årsjubileet for opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros. At dette jubileet i Trondheim sommeren 2003 kunne feires av katolikker og lutheranere fra hele Norden, og med kardinal Walter Kasper som Vatikanets representant, er løfterikt for det viktige arbeidet for større enhet mellom kirkene. Johannes Paul IIs besøk til Norden i 1989 var i seg selv et viktig bidrag til kirkelig enhet.

Derfor kan også vi i Norge - i hovedsak lutheranere, men med nær 50 000 katolske trosfeller blant oss - i dag takke for Johannes Paul IIs lange tjeneste som kristenhetens mest synlige lederskikkelse.

Kjell Magne Bondevik var i audiens hos pave Johannes Paul II i pavens sommerresidens Castel Gandolfo i 2003.