Verden

- Jeg er ikke så stolt over å være pinsevenn

  • Forf>mats Andersson (foto)
  • ><forf>henrik Width <
  • Aftenpostens Korrespondent<br
  • Min kone begynte i ny jobb to dager etter drapet i Knutby. Da var det ikke enkelt å fortelle nye kolleger at hun var gift med en pastor i pinsemenigheten, forteller Marcus Sönnerbrandt. Kristen-Sverige blir ikke helt det samme etter Knutby.

Marcus er jevngammel med sin tidligere pastorkollega Helge Fossmo fra Knutby. Men Marcus Sönnerbrandt har aldri vært i Knutby og mens Helge står tiltalt for drap og drapsforsøk i tingsrätten i Uppsala snakker Marcus entusiastisk om arbeidet med å trekke 150 sigøynere inn i pinsemenighetens arbeid i Järfälla utenfor Stockholm. Det er naturlig å være på fornavn, Marcus er åpen, interessert og reflektert om det som har hendt i Knutby. Selvsagt har det skadet pinsebevegelsen, på den annen side er det bildet mediene har tegnet av menighetsmiljøet i Knutby, ikke noe Marcus kjenner igjen fra Järfälla. — Jeg hadde aldri hørt om Knutby før i januar, sier han.Vi møter den 31 år gamle pastoren i Aspnäskyrkan, en tegelrød forstadskirke med linoleumsgulv og stablestoler i kirkerommet. Langs to av veggene går et galleri som snarere gir assosiasjoner til kinosal enn bedehus. Ved pianoet øver tre ungdommer på sanger til helgens bryllup. Sönnerbrandt unnskylder arkitekturen.Drapet, drapsforsøket og den nå pågående rettssak mot pinsevennen, menighetsforstanderen og pastoren Helge Fossmo fra Knutby skaker opp hele det kristne Sverige. Svenska kyrkan, Sveriges tidligere statskirke, føler ingen samhørighet med de karismatiske bevegelsene. Men rammes likevel av den negative oppmerksomhet Knutby-saken fører med seg. Pinsebevegelsen har raskt distansert seg fra menigheten i Knutby, "den såkalte menigheten" som Sönnerbrandt kaller dem.Pinsemenigheten står sterkt blant frikirkene både i Norge og Sverige. I Sverige finnes det 90 000 pinsevenner i 482 menigheter, 550 av disse er samlet i menigheten i Järfälla.Helge Fossmo har gitt "pastor" et nytt innhold. - Min kone begynte i ny jobb to dager etter drapet i Knutby. Da var det ikke enkelt å fortelle nye kolleger at hun var gift med en pastor i pinsemenigheten, forteller Marcus Sönnerbrandt. - Jeg er ikke så stolt over å være pinsevenn og presenterer meg heller som kristen, sier han.I pinsebevegelsen er hver menighet selvstendig. Det finnes ingen overordnet biskop som styrer og steller. Pinsebevegelsen er en legmannsbevegelse og skal fortsette som det. For menighetenes åndelige ledere stilles ingen krav til årelange teologiske studier. Samtidig er det et problem at det stilles få krav for å kalle seg pastor. Det skal endres. Pinsebevegelsen innfører et "pastor-bevis", et sertifikat som skal gjøre det lettere for menighetene å rekruttere ledere. Menighetene får også hjelp i form av en håndbok for valg av pastorer og krisesituasjoner. Et sentralt råd skal ta stilling til påtenkte pastorer og fornye deres sertifikat. Lederen i pinsebevegelsen, Lars-Ivar Nilsson, sier at mange medlemmer ønsker tydeligere regler etter hendelsene i Knutby. Hvor lenge pastor-beviset gjelder, er det foreløpig ikke tatt stilling til, men det kan dreie seg om fra ett til fem år mellom hver fornyelse. Fordi menighetene vokter sin selvstendighet, er tidligere forsøk på å innføre felles regler og krav til pastorenes opplæring blitt møtt med skepsis. For Nilsson er det derfor viktig å få frem at sertifiseringen av pastorer ikke skjer ut fra ønsket om å stramme rammene for pinsebevegelsen. - Vi vil fortsatt verne om mangfoldet og stiller ikke krav til lange teologistudier selv om kunnskap er viktig, sier Lars-Ivar Nilsson.Ingen i pinsebevegelsen vil vedkjenne seg eller forsvare den tolkning av kristendommen og Guds ord som har gitt grobunn til menigheten i Knutby. Marcus mener at hendelsene i Knutby ikke har hatt noen negativ påvirkning når det gjelder rekruttering eller interesse for menigheten. - Vi kjører ikke noen tøff rekrutteringskampanje, det handler om tillit mellom mennesker og der har det ikke skjedd noen alvorlige endringer, sier han og mener at det skal mer til enn at en "såkalt pinsemenighet går overende". - De som søker Gud har ikke sluttet å komme. Der vi har innarbeidet tillit, ser man forskjellen på Knutby og oss, de som er på avstand har fått sine fordommer bekreftet, påpeker pastoren.Det er ikke uten grunn Marcus Sönnerbrandt kaller pinsevennene i Knutby en "såkalt menighet". Slik menigheten er bygget opp og slik man forfekter troen, blant annet med Kristi brud, er for ham fullstendig uakseptabelt. - I alle livets sammenhenger finnes det grøfter å falle i, men Knutby er som å kjøre rett til skogs, sier Marcus. Han er ikke overrasket over at det finnes religiøse avarter, men at de skulle få den tragiske form det har fått i Knutby, overrasker menighetspastoren.Tony Guldbrandzén, biskop i Härnösand i midt-Sverige og en av landets 13 biskoper, mener at Knutby-saken påvirker hele kirken, ikke bare frikirkelige menigheter. - Det påvirker hele vårt samfunn i den forstand at frykten for ekstreme bevegelser øker, og at noen kan søke det mer stabile og trygge, kanskje representert i Svenska Kyrkan, sier biskopen. Noen skiller ikke på kirkesamfunnene, deres skepsis kan komme til å øke. Han knytter også Knutby-tragedien til mangel på innsyn, åpenhet og demokrati er noe av bakgrunnen til tragedien i Knutby.- Mennesker som vil slutte seg til den kristne bevegelse, må tenke seg om. Vi i Kirken må også tenke oss om, jobbe for innsyn og et levende demokrati, ikke kirkesamfunn der presten eller pastoren har all makt, sier Guldbrandzén. Han advarer mot å la menigheten bli seg selv nok, det er behov for tilsyn, biskopen foretrekker det ordet fremfor kontroll. I den svenske kirken er biskopen tilsynsmyndighet. - Nå arbeider også pinsebevegelsen med å etablere tilsynsfunksjoner, sier han. Marcus viser vei til sommerparadis Baset, vakkert beliggende ved Mälarens bredd. 10 minutters biltur fra motorveier og betong tilbys fritt valg av bad, kafeteria og andakt. Junisommerens solglimt er korte og temperaturen frister ikke mange til å bade utendørs, innendørs har ungdomspastor Gustav Sjöqvist og to av menighetens medlemmer samlet seg til en kort andaktsstund en vanlig onsdagskveld. Vi spør om Knutby: - Jeg har fått en del spørsmål både her på Baset og på jobben, men det har ikke påvirket min tro eller mitt forhold til menigheten, sier Jan Svennebrink som ikke har noe problem med si at han er pinsevenn. - Mediene skjærer alle i pinsebevegelsen over én kam, slik er det ikke, tilføyer Roland Tillenius.Gustav Sjöqvist er på linje med sine to trosfrender, drap og utroskap er uakseptabelt og syndig, han håper retten i Uppsala kommer frem til sannheten. - Men jeg har ikke dårlig samvittighet for å være pinsevenn. Når det gjelder fremtiden er Jan Svennebrink optimist. - De siste månedene har jeg opplevd at folk tør å spørre, først om Knutby og deretter om sine egne funderinger. På den måten når vi mennesker vi tidligere ikke nådde.Deretter får vi delta i pinsemenighetens kveldsandakt med Roland Tillenius' jordnære bønn: - Jeg løfter frem Baset for deg, Vår Herre, at dette skal være et fristed og for at vi får den bemanning som kreves for å fungere.

Les også

- Kan skje igjen

&lt;b&gt;Tungt. &lt;/b&gt;Knutby har gjort det tungt å være pinsevenn. Det medgir pastor Marcus Sönnerbrandt i pinsemenigheten i Järfälla utenfor Stockholm. Foto: MATS ANDERSSON