Her er Kina i gang med å bygge den nye silkeveien til Europa
KASHGAR/TASHKORGAN (Aftenposten): Den nye silkeveien fra Kina til Europa skal bestå av høyhastighetsjernbane, motorveier, energiforsyning og fiberoptiske nettverk.
Kinas mektige president vil gjenopplive de historiske silkeveiene ved å bygge enorme korridorer for reise, handel og business fra Beijing til Rotterdam. I Xinjiang-provinsen er utbyggingen allerede i gang.– Unnskyld, kan jeg få kjøpe en kamel?
Den australske studenten Michaels uventede forespørsel fører til allmenn munterhet på Kashgars dyremarked.
– Jeg har en plan om å ri inn i Kirgisistan, forklarer den unge mannen, og selv om han ler med, er det tydelig at han faktisk mener alvor.– Du kan nok ikke ta levende dyr over grensen, sier kamelhandleren Abo Durisid Ömer, vennlig overbærende.
– Men kom tilbake om et par år, sier en av Ömers kollega, som forklarer at han har stor tro på at den regionale integreringen som Silkeveien-prosjektene lover, vil gjøre slike uvanlige grensepasseringer mulig.
Australieren må uansett gi opp for denne gang, og forsvinner i retning av en uteservering der sauer står i slaktekø slik at gjestene har muligheten til å se sin mat puste før de får den på tallerkenen.
Unnfanget i 2013
Turistene som i dag kommer til Kashgar, oasen som var knutepunkt for flere av de gamle handelsrutene kjent som Silkeveien, oppsøker gjerne dyremarkedet for å oppleve litt av den atmosfære man kan forestille seg rådde her på den venetianske oppdageren Marco Polos tid (1254–1324) og mange århundre tidligere.
Men de færreste har så konkrete planer som Michael om hvordan de skal virkeliggjøre sin drøm om fortiden. Og for de fastboende, kanskje særlig ungdommene, er Kinas store planer om Den nye silkeveien viktigere:
– Dette kommer til å åpne verden for oss! Vi vil få direkte kontakt med Europa, sier Rejiya Kurxun (18) begeistret i det hun parkerer sin blankpolerte elektriske scooter på fortauet ved en restaurant i den gamle, men nyrenoverte del av gamlebyen i Kashgar.
Ideen om Den nye silkeveien ble for første gang lansert av president Xi Jinping i september 2013, og har siden vokst i omfang. Nå omtales visjonen som et av de største økonomiske utviklingsprosjektene i historien. Silkeveiprosjektene tar sikte på å skape forbindelser mellom 65 land og 4,4 milliarder mennesker.
– Dette er Xis store prestisjeprosjekt hvor han prøver å oppfylle en rekke mål både i og utenfor Kina, sier Bjørnar Sverdrup-Thygeson, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).
Innenrikspolitisk blir det viktigste å løfte den fattige, vestlige delen av Kina ved å knytte den tettere sammen med de store vekstregionene langs kysten i øst.
Samtidig kan prosjektene bidra til å trygge Kinas forsyninger av energi ved at landet øker antallet importkanaler.
I tillegg skal den nye silkeveien øke handelen med landene i Sentral-Asia og gjøre veien til Europa og Afrika kortere og enklere.
Flere håper også at de nye prosjektene vil gi ny fart til Kinas økonomiske vekst. Etter å ha vokst med over ti prosent årlig fra 1990 til 2010, har den kinesiske økonomien redusert tempoet betydelig de siste årene. I år er veksten anslått til å ende på 6,8 prosent, ifølge IMF.
Silkevei-drømmer
– Jeg er sikker på at Silkeveien kommer til å gi oss sjanser ingen her tidligere kunne tenke på å få, sier Kurxun til Aftenposten fra setet på scooteren sin.
Hun er uigur, som innebærer at hun er muslim ogtilhører flertallet her i Kinas største region Xinjiang, en folkegruppe med eget språk og en stolt kultur. I motsetning til mange andre kvinner som farer forbi på lydløse tohjulinger, har hun ikke dekket hodet sitt med hijab. Og hun viser ingen tegn til den skeptiske eller rent fiendtlige holdning som ikke så få her inntar overfor sentralmyndighetene i Beijing. Tvert imot, kan det høres ut til:
– Mitt høyeste ønske er å få studere i England. Tenk, nå blir det kanskje mulig! sier skolejenta og legger litt sjenert en hånd over sitt brede smil, som for å skjule hvor mye glad forventning hun blir fylt av, bare ved tanken.
Andre lar seg imidlertid ikke rive med i like stor grad av president Xis megaplaner.
– De fleste her i Xinjiang har ikke så store forhåpninger til at Silkevei-prosjektene skal endre deres liv, sier reisearrangøren Waheed, som like fullt ser god markedsføring i å kalle sitt lille selskap Silk Road Expeditions .
– Folk har mer enn nok med sitt daglige virke, de drømmer ikke om fremtiden, sier han og bruker hornet for å varsle eventuell motgående trafikk om at vår bil er på vei inn i hårnålssvingen foran oss.
Den som i dag følger veien som er bygget langs den gamle sørlige silkeveiruten fra Kashgar gjennom Karakorum-fjellene mot Pakistan og Afghanistan, skal ikke regne med silkeføre. Det som skal være verdens høyest beliggende internasjonale og asfalterte ferdselsåre, er på enkelte strekninger en smal grusvei.
Men her tar den nye silkeveien fysisk form:
Enorme betongpilarer og utsprengninger skjemmer det vakre fjellandskapet og vitner om arbeidet for å utbedre veien og anlegge jernbane som skal gå helt frem til den pakistanske havnebyen Gwadar ved det arabiske hav.
– Gode penger å tjene nå om dagen, sier uiguren Alijan fornøyd. Sammen med partnerne Abdugen og Ayup fra Kashgar, reparerer, kjøper og selger han maskiner som brukes i anleggsvirksomheten.
Vil ha flere turister
Den etniske kirgiseren Omrazzak er godt tilfreds med den utbedringen av veien som allerede har skjedd langs Karakul-sjøen, 3600 meter over havet. Her driver han husdyrhold med jakokser, sauer, kameler og hester.
Binæringen er turisme og bedre vei gir flere som kommer for å overnatte på samme måte som kamelkaravane-førerne kunne gjøre det for 1000 år siden, i en yurt, nomadenes runde telt.
– Men hva synes dere som delvis lever av naturen, om de store inngrepene som Silkevei-satsingen fører med seg?
– Jeg vet ikke helt hvor de vil legge jernbanen her hvor vi bor, og jeg er nok litt urolig for akkurat det, svarer Omrazzak.
– Men bare skinnegangen ikke kommer på den siden av sjøen hvor vi har våre beitemarker, er det helt i orden, sier han sindig.
– Flere turister vil vi jo gjerne ha, tilføyer kona Tughanbuwi og serverer te med jak-melk og tørt brød.
Til sjøs og på land
Den nye silkeveien til president Xi kan deles i to hovedprosjekter – en maritim "vei" og et landbasert "belte".
– Det er handel med skip som har løftet Kina, og til sjøs handler silkeveiprosjektet i stor grad om å forbedre og utvide allerede eksisterende handelsruter. Nye havner kjøpes og bygges i stor stil for å utvide kapasiteten, sier Sverdrup-Thygeson
Når det kommer til den landlige silkeveien, står kineserne i større grad på bar bakke. I dag går det aller meste av handelen sjøveien. Etter planen skal den nye silkeveikorridoren gå fra Kina gjennom Sentral-Asia, Iran, Tyrkia og Øst-Europa, men også en rekke andre prosjekter som en oljeledning gjennom Myanmar og planer om en høyhastighetsjernbane mellom Moskva og Beijing, blir ofte inkludert.
– Det er mer riktig å snakke om en visjon, enn en konkret plan. I det første kartet over silkeveien fra kinesiske myndigheter, var ikke Moskva inkludert. Veien gikk rett fra Tyrkia til Berlin. I senere versjoner går linjen i en lang bue om Moskva, på veien til Europa. Her er ingenting hugget i stein, forklarer forskeren.
Sverdrup-Thygeson sier det kan være betydelige gevinster å hente dersom man lykkes med å integrere landene i Sentral-Asia og det vestlige Kina tettere sammen, men det er et spørsmål hvor mye Kina faktisk vil klare å få gjennomført.
– Både USA og Russland har leflet med silkeveiprosjekter før som det ikke er blitt så mye ut av. Det som skiller Kina fra disse to silkeveibyggerne, er at landet har en pengekiste som er langt større. I tillegg har de fått opprettet den nye asiatiske infrastrukturbanken som skal være med på finansieringen, så mye av dette kommer åpenbart til å bli gjennomført – især utbyggingene som skal skje inne i Kina.
– Tror du det blir en suksess?
– Prosjektet har stort potensial til å knytte tettere handelsbånd mellom Kina og EU – og landene i mellom – som samlet står for en solid bit av verdenshandelen. Faren er at det går for stor prestisje i dette og at kineserne kaster i overkant mye penger på noe som i praksis er i overkant vanskelig å få til. Men uansett hvordan det går, vil kineserne utrope dette til en suksess. Dette er presidentens kjæledegge.
Eksplosiv misnøye
Tilbake i Kashgars gamleby møter Aftenposten mennesker som behandler en fremmed med den åpne vennlighet deres kultur foreskriver, og hilser meg og hverandre med ønske om Allahs fred.
På ruten mellom utilgjengelige høyfjellsmassiver og Taklamakan-ørkenen ga oasen Kashgar kamelkaravanene på den historiske Silkeveien en livsnødvendig anledning for hvile og innkjøp av nye forsyninger på deres krevende og farefulle ferd. Samtidig grep handelsmennene anledningen til å selge noe av det de hadde med på kamelryggene og skapte en fargerik og unik handelsatmosfære her.
Kinas ledere vet å bygge videre på disse tradisjonene og omverdenens forestillinger om Kashgar når de nå markedsfører den nye Silkeveien, der veier og jernbaner i betydelig grad skal følge de gamle traseene fra karavanenes tid.
Sentralregjeringen i Beijing legger også stort vekt på å få frem at Silkeveien-prosjektene skal brukes til å redusere misnøyen og ønsker om løsrivelse blant den jevnt over fattige uigurbefolkningen her i Xinjiang. Ekstremister har de senere årene stått bak en rekke blodige angrep. Senest i juni ble 18 mennesker drept da i en aksjon mot en politipost her i Kashgar med kniver og sprenglegemer. Myndighetene mener terrorgruppen ETIM (se faktaramme) står bak voldsbruken.
Tiltak virker ikke
Kritiske røster hevder at uigurenes misnøye skyldes at Kinas økonomiske tiltak gjennom flere tiår aldri har hjulpet Xinjiangs opprinnelige befolkning, men snarere de mange som er kommet fra andre deler av Kina for å bo og arbeide her. Uigurene mener masseinnvandringen avhankinesere, Kinas majoritetsfolkegruppe, truer deres kultur og øker diskrimineringen av dem på arbeidsmarkedet.
– Vi bruker ingen lokale arbeidere. Årsaken er at ledelsen er engstelig for å få opprørere som kan skape problemer i arbeidsstokken, bekrefter en person tilknyttet et stort, statlig selskap med svære utbyggingsoppdrag i Xinjiang, til Aftenposten.
Og bare noen kilometer unna gamlebyens små, skånsomt renoverte hus bygger kinesiske eiendomsselskaper med medbrakte hankinesiske arbeidere svære bolig— og kontorkomplekser. De er oppkalt etter stedene der kapitalen kommer fra, så som Shanghai-byen og Guangzhou-byen.
Investorer og spekulanter setter sin lit til at Kashgar og hele Xinjiang vil oppleve voldsom vekst de nærmeste årene, men er neppe altfor opptatt av at dette skal komme uigurene til gode.
– Det prestisjefylte Silkeveiprosjektet øker utvilsomt Xinjiangs strategiske betydning som Kinas innfallsport mot Sentral- og Sør-Asia.
For landets ledelse vil det derfor bli enda viktigere at regionen fremstår som fredelig og stabil. Det kan derfor være grunn til å frykte mer undertrykkelse, hevder Alim Seytoff, talsmann for eksilorganisasjonen Uigursk verdenskongress.
Tror på fremskritt
– Alt dette nye som kommer er av det gode, fastslår imidlertid den rike kamelhandleren Abo Durisid Ömer, opptatt av å diskutere pris for ett hunndyr med føll han vil kjøpe etter at han måtte sende studenten Michael av sted uten handel.
Det kan være grunn til å tro at sentralmyndighetene i noen grad har klart å få storparten av Xinjiangs muslimske uigurer til å ønske den nye Silkeveien velkommen.
Tiden vil vise om utviklingen av handelsrutene vil føre til at Kinas enhet styrkes ved at denne store regionen i nordvest blir bedre integrert, slik Beijing-regjeringen vil. Eller om den økede kontakten over grensen vil føre til at uigurene tvert imot blir mer knyttet til sine sentralasiatiske naboer som de på mange områder har mer til felles med en det hankinesiske folkeflertallet i Kina.
Ömer er mer opptatt av de nære ting:
– Vi som driver forretning, vil få flere kunder og det vil i sin tur gi flere arbeidsplasser. Det er ikke bare de rikeste, slike som jeg, som vil ha fordel av dette, sier han optimistisk mens han i en forhandlingspause tar et drag av sigaretten.
– Jo da, vi kommer til å få se store endringer og må være villige til å omstille oss. Men Kashgar vil bestå.
Reporter i Oslo: Øystein Kløvstad Langberg
Har du lyst til å være med på en annen reise? Les denne reportasjen fra den fredelige grensen som Nord-Korea frykter.
