Verden

Tunisia får skryt for å bringe demokrati til den arabiske verden. Men er de virkelig helt alene?

Kvartetten som var sentrale i Tunisias vei mot en demokratisk fremtid har fått Nobels fredspris, og flere tegner et bilde av landet som det eneste demokratiet i den arabiske verden. Er det riktig?

Demonstranter kaster egg på biler med politikere som er på vei til nasjonalforsamlingen i Beirut i Libanon. Demonstrantene viser sin misnøye mot maktvakuum og politisk handlingslammelse. Libanon er et av svært få arabiske land hvor innbyggerne åpent kan vise sin misnøye med politikere og myndigheter uten at det får konsekvenser. Foto: HASAN SHAABAN

  • Henning Carr Ekroll
    Henning Carr Ekroll
    Nyhetssjef

Fredag ble det klart at Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog får Nobels fredspris for sin innsats i arbeidet med å bygge demokrati i Tunisia, landet der den såkalte "arabiske våren" startet i 2011. Demonstrasjonene førte til at landets diktator Zine al-Abidine Ben Ali gikk av, og maktvakuumet som oppsto etterpå var preget av uroligheter og politisk strid som mange fryktet skulle utvikle seg til borgerkrig.

Bakgrunn:

Les også

Dette er fredsprisvinnerne: Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog

Innsatsen til kvartetten blir trukket frem som en sentral faktor for at dette ikke skjedde, og at det ble etablert en ny grunnlov og gjennomført demokratiske valg.

Tunisia blir nå omtalt som "annerledeslandet" som kan være en demokratisk rollemodell for andre arabiske land. Tidligere politisk rådgiver i Utenriksdepartementet, Ingrid Aune, skriver på sin blogg at Tunisia står igjen som "det siste håpet om at demokrati som ideologi kan lykkes i den arabiske verden".

Men er Tunisia helt alene om å omfavne demokratiet i dette urolige området?

Demokrati og frie valg, men:

Nyhetsmagasinet The Economist rangerte i fjor Tunisia på 70. plass i sin anerkjente demokratioversikt. Det neste arabiske navnet på listen følger 18 plasser etter: Libanon, det lille landet som er klemt inne mellom Middelhavet, borgerkrigsrammede Syria og Israel, er rangert omtrent på nivå med stater som Tyrkia og Bosnia-Hercegovina. Economist omtaler Libanon som et semi-demokrati.

Etter 15 år med blodig borgerkrig satte de stridende partene seg sammen i 1989 for å lage en ny grunnlov som i prinsippet definerte landet som et representativt demokrati. Det første valget med ny grunnlov ble gjennomført i 1992.

Et banner med portrettbilder av Libanons 128 parlamentsmedlemmer henger i piggtråden utenfor nasjonalforsamlingen. 125 av politikere er menn. Foto: AP Photo/Hassan Ammar

— Alt ligger til rette for demokrati i Libanon, med generelle valg på nasjonalforsamling og kommunestyrer. Problemet er hvem som kan stille til valg og hvordan. Det er et veldig fragmentert politisk landskap, der de ulike religiøse gruppene har politiske seter og verv fordelt etter trossamfunnenes størrelse, forteller seniorforsker Kari Karamé i NUPI.

Les mer:

Les også

Midtøsten-forskere: Fredsprisen har en enorm symbolsk verdi

— Dette gjør at det er vanskelig å komme seg i posisjon om man ikke har penger eller allierer seg med de politiske strømningene som allerede finnes, noe som spesielt går utover kvinner. Libanon har mange høyt utdannede kvinner, men likevel er det kun 3 kvinnelige representanter i nasjonalforsamlingen, som har 128 seter. Dette er et klart demokratisk problem, sier hun.

Har sterk ytringsfrihet

Libanon er preget av sterke politiske spenninger som forverres av konflikten i nabolandet Syria, en svak stat med dårlig styringsevne, en enorm flyktningbelastning (én av fem i Libanon er en syrisk flyktning) og svak økonomi som fører til mangel på arbeidsplasser og fremtidshåp.

Likevel er det lyspunkter: Innbyggerne nyter godt av demokratiske rettigheter som er mangelvare i de fleste andre arabiske land, blant annet organisjons— og ytringsfrihet.

- Landet har svært mange aviser, tidsskrifter, radiostasjoner og TV-stasjoner – og det drives humor og satire med sterk politisk snert, sier Karamé.

Seniorforsker Kari Karamé ved NUPI trekker frem ytringsfriheten som en av de viktige demokratiske faktorene i Libanon. Foto: NUPI

Midtøsten-forsker Kai Kverme har fulgt utviklingen i Libanon tett de siste årene. Han mener at Libanon har demokratiske strukturer, men flere grunnleggende utfordringer.

Les innlegget:

Les også

«Takket være fredsprisvinnerne er Tunisia i ferd med å bli Midtøstens Norge»

— Tunisia strekker nok det lengste strået om man skal sammenligne med demokratiet i Libanon. Den viktigste forskjellen er at Tunisia ikke har en væpnet gruppe som ikke er underlagt politisk kontroll. I Libanon står Hizbollah utenfor statens maktmonopol, og kan bruke våpen mot politiske motstandere. I 2009 vant 14. mars-koalisjonen valget, men Hizbollah presset likevel frem dannelsen av en samlingsregjering der «alle» parter deltok, sier han.

Kverme understreker likevel at det finnes flere gode sider ved det libanesiske demokratiet, og trekker frem de samme punktene som Karamé.

— Libanon har en høy grad av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, og sammen med Tunisia er disse to landene i en særstilling i den arabiske verden. Libanon har alltid blitt regnet som et intellektuelt fristed blant de arabiske landene, sier han.

Mangler president og søppeltømming

Et eksempel på hvordan libaneserne bruker ytringsfriheten er demonstrasjonene som preget hovedstaden Beirut i flere uker tidligere i år. Tusenvis av mennesker demonstrerte mot korrupte og handlingslammede politikere, etter at søppeltømmingen i byen stoppet opp i sommer.

— Dette startet som protester mot maktvakuumet som har oppstått, der man ikke har president og nasjonalforsamlingen sitter på overtid på grunn av et utsatt valg. Hizbollahs våpentrussel er en del av dette bildet – organisasjonen har vært klare på at de ikke vil ha en president som de ikke har kontroll på. Disse faktorene har ført til politisk lammelse der man ikke får tatt beslutninger, og dette ble illustrert da kontrakten på søppeltømmingen i Beirut utløp, og man ikke hadde noen til å ta beslutningen om at den skulle fornyes, sier Kverme.

Unge libenesere tok saken i egne hender da søppelet hopet seg opp i hovedstaden i sommer. Foto: MOHAMED AZAKIR

Siden borgerkrigen i Syria startet i 2011, har det vært internasjonal bekymring for at konflikten skal smitte over til Libanon og undergrave det skjøre demokratiet. Men med unntak av enkelte væpnede sammenstøt mellom ulike grupper har dette så langt ikke skjedd.

— Det er store utfordringer som må løses i landet: Mangel på strøm, problemer med vannforsyningen og fallende tillit til rettsvesenet. Samtidig er det mye som fungerer: Skoler og universiteter er i drift og holder et ganske høyt nivå. Det er vanskelig å se for seg at Libanon skal kollapse – det ser ut til å være en slags overenskomst hos alle parter at man skal gjøre det man kan for å unngå at dette skjer, sier hun.

Vil du lese mer om Libanon? Da anbefaler jeg at du tar en titt på disse sakene:

Les også

Søppelkrise utløser voldelige demonstrasjoner

og

Les også

1,3 millioner har forlatt dette landet de siste 40 årene

Om hva har egentlig skjedd i Tunisia? Det kan du lese mer om i denne saken:

Les også

Derfor klarte Tunisia å gå fra diktatur til demokrati

— eller i denne:

Les også

  1. Her er kartet som forklarer fredsprisen