NASA kan ha funnet en planet som er virkelig, virkelig langt unna

NASA kan for første gang ha funnet spor etter en planet som befinner seg utenfor vår galakse.

En tegner har sett for seg hvor den mulige planeten kan befinne seg.

Spor etter en planet som går i bane rundt en stjerne, kan for første gang ha blitt funnet utenfor Melkeveien. Oppdagelsen er gjort med NASAs Chandra X-ray Observatory, som ble plassert i bane rundt jorden for 22 år siden. Dette er et apparat som bruker røntgenstråler for å kartlegge himmellegemer langt, langt unna.

Den mulige eksoplaneten befinner seg i en galakse som kalles Messier 51 (M51), melder NASA på sine nettsider. Den kalles også malstrøm-galaksen.

En eksoplanet er en planet som befinner seg utenfor vårt egen solsystem. Man har funnet spor etter over 5000 slike eksoplaneter, men hittil har alle vært i vår egen galakse.

Veldig, veldig langt borte

En eksoplanet som befinner seg i M51-galaksen vil være omtrent 28 millioner lysår unna. Den vil altså være flere tusen ganger lenger unna enn de eksoplanetene som kan befinne seg i Melkeveien, vår egen galakse.

Ett lysår er en avstand på 9461 milliarder kilometer. For å komme til planeten som nå kan ha blitt funnet, må man altså reise 28 millioner ganger 9461 milliarder kilometer.

Dette kan kanskje få deg til å skjønne hvor langt unna dette er: Avstanden til månen er 384.400 kilometer, hvilket er nesten ti ganger så mye som jordens omkrets. Lyset bruker 1,3 sekunder på å reise fra jorda til månen. Fra jorda til sola er det 8,3 lysminutter.

Fra jorda til denne mulige nye planeten i M51-galaksen er det 28 millioner lysår.

Man kan trygt si at noe besøk på den nyoppdagede planeten ikke er aktuelt med det første.

– Vi forsøker å åpne en helt ny arena for å finne nye verdener ved å søke etter planeter med røntgen-båndbredden. Det er en strategi som gjør det mulig å oppdage dem i andre galakser, sier Rosanne Di Stefano. Hun ledet studien som er blitt publisert i Nature Astronomy. Hun jobber ved Center for Astrophysics ved Harvard & Smithsonian i Cambridge i Massachusetts i USA.

Den karakteristiske planet-dippen

Så hvordan er det mulig å finne spor av en planet som er så enormt langt unna? Det forskerne hittil har gjort, er å måle lyset fra en stjerne. Dersom en planet som går i bane rundt stjernen passerer forbi, vil noe av lyset bli blokkert og man kan se en karakteristisk dipp.

Forskerne har brukt målinger fra teleskop som både befinner seg på jorden og i verdensrommet for å avlese slike dipper i målingene av lys og elektromagnetisk stråling. Dermed har de kunnet finne spor av tusenvis av planeter.

Chandra X-ray Observatory ble i 1999 sendt opp i bane rundt jorden med en romferge.

Di Stefano og hennes kolleger har denne gangen målt stråler fra binære stjernesystemer som sender ut mye røntgenstråler. Dette er systemer som typisk består av en nøytronstjerne eller et sort hull som suger til seg gass fra en nærliggende stjerne.

Materien som befinner seg i nærheten blir supervarmt og sender ut mye røntgenstråler.

Fordi området som produserer røntgenstrålene er lite, kan en planet som passerer forbi, blokkere alle røntgenstrålene. Det gjør det lettere å oppdage, fordi røntgenstrålene forsvinner fullstendig.

Dermed blir det mulig å oppdage eksoplaneter som befinner seg mye lenger unna enn det man kan oppdage ved å måle lys.

Funnet kan ikke bekreftes på 70 år

Forskerne fant den mulige eksoplaneten i et system som kalles M51-ULS-1. Dette binære systemet inneholder et sort hull eller en nøytronstjerne som går i bane rundt en stjerne som er omkring 20 ganger så stor som vår egen sol.

Endringen i røntgenstrålingen som man har funnet, varte i cirka tre timer. Røntgenstrålingen falt da til null. Forskerne har regnet seg frem til at den mulige planeten må ha vært på størrelse med Saturn. De tror den går i en bane som er omtrent dobbelt så vid som den banen Saturn går i rundt vår sol.

NASA skriver på sine nettsider at selv om studien er fascinerende, så trengs det mer data for å fastslå om det man har målt faktisk stammer fra en planet. Da har forskerne en stor utfordring. De tror nemlig at det vil ta 70 år før den mulige planeten passerer på samme sted igjen etter å ha fortatt den lange ferden rundt stjernesystemet.

– Vi må antagelig vente i tiår for å se en ny passering, sier medforfatteren Nia Imara, som jobber ved University of California i Santa Cruz.

– Og fordi vi er usikker på omløpstiden, så vet vi ikke akkurat når vi må se etter.

Resultat av en voldsom fortid

Dersom det stemmer at det er en planet i dette systemet, så har den hatt en omskiftende og voldsom fortid. En eksoplanet i et slikt system vil ha måttet overleve en supernova-eksplosjon som skapte nøytronstjernen eller det sorte hullet.

Fremtiden er også usikker. Den tilhørende stjernen kan også komme til å eksplodere som en supernova.

Di Stefano og kollegene hennes så etter røntgenspor i 238 systemer i tre ulike galakser og brukte data fra Chandra og det europeiske romfartsbyråets XMM-Newton i sin analyse.