Kommentar «Et unikt symbol på europeisk integrasjon,» kalte EU-president Jean-Claude Juncker den tidligere i høst. Da formulerte han en brennende appell til forsvar for selve grunnideen bak Schengen-samarbeidet:

«Jeg kan ikke bære at min generasjon skal bli den som igjen skal sette opp murer i Europa – vi har jo akkurat revet dem ned.»

SERIE: Gjennom besøk i fem ulike land beskriver redaktør Harald Stanghelle og fotograf Stein Bjørge ulike perspektiver på det Europa som denne høstens flyktningkrise har skapt. Første rapport er fra Schengen i Luxembourg.

Europas nye tidsånd gjør det ikke til noe selvsagt at slike inntrengende oppfordringer følges av applaus. For det er mennesker på flukt og frykt for terror som former dagens politiske strømninger. Ikke drømmen om et åpent kontinent.Schengen er en landsby sør i Luxembourg med et innbyggertall som telles i noen få hundre sjeler. Avstanden til både Frankrike og Tyskland måles snarere i meter enn i kilometer. Få vet mer om det å være europeisk grenseboer enn nettopp folket her. Det var da selvsagt heller ikke tilfeldig at dette stedet ble valgt da Tyskland, Frankrike og Benelux-landene en junidag i 1985 om bord på elvebåten «MS Princesse Marie-Astrid» undertegnet den første Schengen-avtalen. Den ble en suksess og i dag utgjør 26 europeiske land en grensefri Schengen-sone i Europa.

Det er ikke bare flyktninger som fører til økt grensekontroll:

Den lille mann

34.000 mennesker besøkte lille Schengen i fjor. Et beskjedenhet museum er bygget for å minne om den historiske avtalen. Ellers er det ikke stort å se der. Ærlig talt så er det litt merkelig å rusle rundt i denne lille landsbyen en høstdag uten annet ærend enn å være på stedet som har gitt navn til noe så betydningsfylt. Og gjøre det nettopp når Europa setter hele Schengen-tanken i revers.

«Det er jo en flott idé, men nå? Jeg vet ikke, men vi må nok ha mer kontroll,» svarer Paul Legill på spørsmålet om hva han tror om det hele. Han driver forretning i Schengen og vet å sette pris på besøkende.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Far Ernest og sønn Paul Legill er en av beboerne i den lille byen Schengen.
Stein Bjørge

Epledyrkeren Willy Metzdorf er mer spissformulert:«Det er alltid den lille mann det går ut over. Nå betaler jeg regningen for bombene amerikanerne slapp over Irak.»

Artikkelen fortsetter etter videoen:

Nært og fjerntSå enkelt er det nok ikke, men det nære og det fjerne står i tannhjulsstilling her i Schengen. Slik det gjør i resten av et Europa som akkurat er blitt fortrolig med å være grenseløst. For EU har så langt stått til stryk i den stresstest som først finanskrise, så flyktningstrøm og nå også terror representerer. Stadig flere land innfører ulike former for grensekontroll, senest tirsdag sluttet både Sverige og Norge seg til de mer restriktive.

For første gang på flere tiår bygges det nye gjerder på europeisk jord. Schengens yttergrenser er brutt sammen. Det setter også bevegelsesfriheten innenfor i fare. Det er akkurat dette vi nå ser. Og meningsmålinger i en rekke land forteller om folkelige strømninger i favør av stengte grenser.

kart-ewFKX0Fesg.jpg
Aftenposten grafikk

Selvsagt er dette utløst av de siste månedenes folkevandring. Likevel er det for korttenkt å avfeie fenomenet som brå stemningsbølger som snart flater ut og forsvinner. Snarere er det som nå kommer til overflaten et resultat av dype europeiske trender vi ikke har snakket så mye om.For den toneangivende debatten har vært preget av begeistring for begreper som union og integrasjon. Det multikulturelle samfunn har vært blant idealene. Grenser – både på geografiske kart og i menneskenes sinn – ble avfeid som avleggs. Nasjonalstaten ble snakket ned, mens idylliseringen fulgte det internasjonale.

Blir vi tryggere uten Schengen?

Nye kapitler

Alt dette er i ferd med å bli snudd på hodet i dagens Europa. For mye av dette var et resultat av 90-årenes utviklingsoptimisme på vegne av et kontinent som var gjennom flere tiår var mørbanket først av varm, så av kald krig. En utviklingsoptimisme ble båret frem av det voldsomme historiske skiftet Sovjet-imperiets sammenbrudd representerte.

Ikke bare ble Tyskland samlet, også resten av Europa fulgte etter med en politisk kullsviertro på at samling rundt den liberale demokratitanken nå var historiens mening. Eller «historiens slutt», som den legendariske amerikanske statsviteren Francis Fukuyama formulerte det. Slike bastante spådommer er det slutt på. Nå snakker både Fukuyama og andre lærde om nasjonalstatens økende betydning i møtet med vår tids kriser. For historien var ikke kommet til en lykkelig slutt.

Det skrives stadig nye kapitler med et innhold som ikke ligner det vi før har lest.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Et stativ med medlemslandenes symboler står plassert på torvet foran museet i Schengen. På turistkontoret kan hengelåser kjøpes og henges fast til stativet.
Stein Bjørge

A-magasinet har besøkt Kirkenes og området ved russergrensen:

I skyggen av Paris

Schengen-avtalens avviklede grensekontroller betyr at hvert enkelt medlemsland avgir et av de tydeligste tegn på nasjonal suverenitetsutøvelse. Derfor er den bygget på grunnleggende politisk tillit – og effektiv praktisk håndhevelse. Ingen av disse to forutsetningene er nå til stede.

EU var ikke akkurat i storform da høstens krise meldte sin ankomst. Finanskrisen har over år underminert tilliten til både samarbeidsevne og politiske institusjoner. Det har gitt rom for dem som for bare kort tid siden representerte marginale politiske ytterkanter. Nå er det disse kreftene som svarer på folkekravene om forandring. Og forandringen går i favør av sterkere nasjonalstater.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Schengen er en rolig by hvor gjess vandrer gatelangs og venter på brødsmuler fra turister som stopper opp.
Stein Bjørge

Men skyggen av Paris-terroren ligger over dagens diskusjon. Kritikerne av åpne grenser «utnytter lidelsene i Paris», sier Jean-Claude Juncker, mens Frankrikes president François Hollande ikke vil ha et kontinent som preges av «murer og piggtrådgjerder». Så Schengen-samarbeidet vil nok bestå, men i en reformert form der det blir lettere for land å gjeninnføre grensekontroll. Vi ser det allerede, selv om dette utfordrer selve ideen om et grensefritt kontinent.

Dystert minne

På bredden av elven Mosel står to store blokker av den skammens mur som ble historie i november for 26 år siden.

«Ikke til salgs», står det underlig malplassert på en liten stålplate festet til murrestene, som opprinnelig sto ved Berlins Potsdamer Platz. En blå fredsdue er spraymalt øverst på den ene siden. Den andre er dekket av et stort portrett av Mikhail Gorbatsjov over en plakett med inskripsjonen «Fredens helt».

Artikkelen fortsetter etter bildet.

schengen_35_doc6n9zcsjnw69tgjmn6vj-VyAXab3mjY.jpg
Stein Bjørge

Men her i hjertet av Europa står disse slitte murrestene som en advarsel mot hva den livsfarlige kombinasjonen av absolutte grenser og ideologisk blindhet kan føre til av lidelse og menneskeforakt. Slik tydeliggjøres kontrasten til Schengen-ideens grunnleggende åpenhet. Nettopp nå da den er under et sterkere press enn noen gang tidligereKan verdens fremste intellektuelle ha løsningene?

Les andre saker om Schengen og flyktningkrisen: