Verden

Ukraina – et splittet land

Se på de to bildene ovenfor. De er tatt i henholdsvis 2004 og i 2014. Striden omkring Ukrainas tilhørighet er nemlig langtfra ny.

Titusenvis av demonstranter møtte opp på uavhengighetsplassen i Kiev for å støtte Viktor Jusjtsjenko i november 2004, etter at pro-russiske Viktor Janukovitsj hadde blitt valgt til ny president. Demonstrasjonene førte til nyvalg der Jusjtsjenko vant, og det hele ble omtalt som "oransjerevolusjonen", etter fargespekteret til Jusjtsjenkos støttespillere . Det hele gikk stort sett fredelig for seg, i motsetning til gatekampene som har preget Kiev ved inngangen til 2014.
  • Halvor Tjønn
Pro-europeiske demonstranter samlet samme sted 19. januar i år. Demonstrasjonene utviklet seg senere til gatekamper mellom politistyrker og demonstrantene.

Se oversikt over de viktigste datoene i ukrainsk historie i faktaboksen til høyre.

Den 24. august 1991 ble det i Kiev fattet et historisk vedtak: Republikken Ukraina ble erklært som en uavhengig, demokratisk stat.

Det var knapt noen i nasjonalforsamlingen som opponerte. I Kievs gater rådet det stort sett stillhet og tilfredshet.

I Moskva, derimot, rådet det kaos. Der hadde en gruppe offiserer fra hæren og sikkerhetstjenesten KGB tatt makten noen dager i forveien. Et folkehav hadde reist seg mot kuppmakerne, som på ynkelig vis måtte overgi seg. Når ukrainerne så mot nord, så de et uberegnelig og ustabilt Russland. Den eneste logiske utveien var å etablere et uavhengig Ukraina.

I de litt over 22 årene som er gått siden uavhengigheten ble proklamert, er det få eller ingen som har villet gjøre om på akkurat det vedtaket. Ingen ønsker seg tilbake til tsartiden eller sovjet-perioden, da Ukraina ble styrt som et lydrike under herskerne i St. Petersburg eller Moskva.

Men forholdet til Russland har likevel vært selve hovedspørsmålet i ukrainsk politikk i alle år som er gått siden. Nesten enhver ukrainer har slektninger i Russland. Millioner av ukrainere arbeider i Russland. Og, ikke minst viktig, er det at nær innpå halvparten av alle ukrainere bruker russisk som daglig språk. I halve landet, det vil grovt sett si langs svartehavskysten i sør og dessuten i fylkene øst for elven Dnjepr, er russisk det dominerende språket.

Derfor har det å etablere en trygg ukrainsk nasjonalfølelse og en ukrainsk stat som står på egne bein, vært en vanskelig oppgave. Tydelig fremkommer dette i flere av presidentvalgene etter Sovjetunionens sammenbrudd. Fem ganger har Ukrainas velgere gått til stemmeurnene for å velge president fra og med 1991. I fire av disse valgene, det vil si alle valg siden 1994, har man sett en politisk splittelse av landet i en østlig del og en vestlig del.

Østlig overtak

Stort sett har det vært den russisktalende, østlige delen av landet som har hatt overtaket over den ukrainsk-talende delen vest for elven Dnjepr. I 1994 overtok Leonid Kutsjma presidentembetet. Han var født i 1938 og hadde levd et godt liv innenfor den sovjetiske overklassen, nomenklaturen.

Les også:

Les også

- Aktivist drept i Kiev

Allerede mens han var i 20-årene gjorde han lynkarrière som ingeniør i den sovjetiske romfarts— og rakettindustrien. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet, ledet Kutsjma den berømte Jusjmasj-fabrikken i Dnepropetrovsk, en av hjørnesteinene i den sovjetiske romfartsindustrien.

Kutsjma styrte Ukraina i drøye ti år, frem til Oransjerevolusjonen vinteren 2004–2005. Hans tid ved makten ble preget av den ene skandalen etter den andre, ikke minst da det dukket opp indisier som tydet på at Kutsjma selv hadde gitt ordre om at den opposisjonelle journalisten Georgij Gongadze skulle ryddes av veien.

Samtidig holdt en gruppe superrike oligarker, mange med basis i industrien i Øst-Ukraina, sine klamme hender rundt den ukrainske økonomien. Mens oligarkene sammen med toppolitikerne veltet seg i overdådig rikdom, levde den jevne ukrainer i dyp fattigdom.

Tilsidesatte nasjonalister

Det hjalp ikke på stemningen i landet at de ukrainske nasjonalistene, gruppen som hadde gått i spissen for å reise motstand mot kommunistregimet før 1991, følte seg tilsidesatt. Kutsjma prioriterte høyt de gode forbindelsene med Moskva.

Selv om den ukrainske grunnloven forlengst hadde slått fast at ukrainsk var landets nasjonale språk, ble russisk brukt nesten i like stor grad som i sovjetperioden.

Så i 2004, med oransjerevolusjonen, kom det endelige gjennombruddet for den vestvendte fløyen. Den ukrainsk-talende politikeren Viktor Jusjtsjenko stilte opp i presidentvalget mot Viktor Janukovitsj, en tidligere kommunist-apparatsjik fra Donetsk-fylket, lengst øst i Ukraina.

Ukrainas president Viktor Janukovitsj (til høyre) følger en fotballkamp mellom England og Ukraina sammen med tidligere president Viktor Jusjtsjenko (til venstre). De to har vært sentrale aktører i maktkampen som har rådet i Ukraina gjennom de siste ti år. I midten Leonid Kravchuk og Leonid Kuchma.

Moskva foretrakk Janukovitsj, og det samme gjorde avtroppende president Kutsjma. Senhøsten 2004 ble Janukovitsj først utropt til vinner av valget. Kiev sentrum ble inntatt av titusener av demonstranter som kom inn fra hele landet, men mest fra de sentrale og vestlige delene av Ukraina.– Den russisktalende Janukovitsj, Moskvas løpegutt, hadde tilranet seg seieren ved hjelp av svindel, hevdet de som protesterte.

Så i et nytt valg i januar 2005 ble Jusjtsjenko endelig valgt til president. Janukovitsj, internasjonalt brennmerket som en fusker og svindler, måtte i skam trekke seg tilbake.

Den karismatiske Julia

Med på Jusjtsjenkos valgseier var den karismatiske Julia Timosjenko, en 44 år gammel kvinne med en glitrende karrière innen økonomi og politikk bak seg. Da Jusjtsjenko og Timosjenko i fellesskap ryddet det gamle Moskva-orienterte etablissementet til side, håpet ukrainere vest i landet at det skulle bli starten på en nasjonal gjenfødelse. De ti lange årene under Kutsjma var slutt, hans politiske tvilling Janukovitsj var tvunget bort.

Ukraina skulle nå legge bak seg sovjetisk vanstyre, korrupsjon og kulturell innflytelse fra Russland. Nasjonen skulle stå på egne ben. Målet ble å forankre Ukraina i NATO og EU.

Sjelden i moderne tid er politiske drømmer blitt knust så fort og effektivt. Jusjtsjenko var nok en velmenende og ærlig politiker, men han viste seg svak i møtet med den ambisiøse Timosjenko.

Les også:

Les også

- Usmakelig av Europa å gripe inn i Ukraina

Begge sto de frem med en tydelig ukrainsk-nasjonal profil, men da splittelsen mellom de to var et faktum, ble arenaen etter hvert gjort klar for taperen fra Oransjerevolusjonen, Viktor Janukovitsj. Med nokså knapp margin vant han presidentvalget som gikk av stabelen vinteren 2010.

Julia Timosjenko var en prominent frontfigur for oransjerevolusjonen i 2004, og ble kjent for sin karakteristiske hårstil.

I august 2011 ble Julia Timosjenko tiltalt for å ha inngått det påtalemyndigheten hevdet var avtaler med Russland som var ”ufordelaktige for den ukrainske staten”. I rettssaken ble tidligere president Viktor Jusjtsjenko innkalt for å vitne. Jusjtsjenko, den ene av de to heltene fra Oransjerevolusjonen bare seks år tidligere, avga vitneprov som styrket aktoratets sak. Noe mer tydelig signal om at alliansen som hadde nedkjempet Janukovitsj i 2004 var død, kunne man ikke finne.

Bak lås og slå

I mer enn to år har nå Julia Timosjenko sittet bak lås og slå. Den vestvendte delen av Ukraina maktet inntil månedsskiftet november/desember å reise noen effektiv motmakt mot regimet til Janukovitsj. Vegringen fra Janukovitsj’ side under EU-toppmøtet i november mot å inngå en samarbeidsavtale som ville åpne Ukraina mot Europa, ser ut til å være dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Opposisjonen, som har millioner av tilhengere i Kiev og i det sentrale og vestlige Ukraina, viser igjen sin styrke.

Men i byene i sør og i øst; i Donetsk, Kharkiv, Dnjepropetrovsk, Odessa og Mykolaiv, har fortsatt Viktor Janukovitsj sine sterke støttespillere. Ukraina har langt igjen før landets dype, underliggende problem er løst.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Aftenposten 2. desember 2013. Teksten er oppdatert i lys av den siste tids hendelser.

Les også

  1. To demonstranter skal være skutt i Kiev

  2. Russland advarer Europa mot å gripe inn i Ukraina

  3. Nye gatekamper i Kiev

  4. Folkevalgte i Ukraina vedtok lover mot aktivister

  5. Ukrainas opposisjonsleder banket opp av politi

  6. - Revolusjon, revolusjon, revolusjon

  7. - Protestene i Ukraina likner et kupp