Med skjelvende hender åpner han hengelåsen og den blanke kjettingen som holder en rusten port og en ny mur sammen. Bak ham står det gule gravemaskiner oppmarsjert, og bak dem snirkler den søvnige lunsjtrafikken seg forbi dype hull i nytt veidekke.
Den nye veien går helt frem til José Cardios gamle port i Rio de Janeiros forstad Vicente de Carvalho og er en del av brasilianske myndigheters store veisatsing, Transcorioca BRT, som skal fungere som en trafikkhovedåre fra flyplassen i nord til VM-, og OL-anleggene i sør.
Fotball-VM braker løs allerede til sommeren, og knappe to år etter skal landet være vert for sommer-OL. Bak Cardios ligger det brasilianske myndigheter kaller fremskritt. På andre siden av porten var det 60-åringen engang kalte hjemmet sitt.
To meter feil
— Dette er hva som er igjen etter at byggearbeiderne brukte én kveld på å ødelegge hele min families samlingssted, sier Cardios og slår ut med hendene.
På gårdsplassen ligger et lite murhus med to små rom, et hus han pleide å bruke som gjestehus. Nå er det den pensjonerte biologens bolig. Uten innlagt vann, kloakk eller elektrisitet.
Toalett finnes ikke, noe som er utfordrende for en gammel mann med dårlig mage. Foran gjestehuset sto det tidligere et høyt hus med tre etasjer. Uheldigvis for Cardios og hans familie, lå hjemmet deres to meter for langt frem og blokkerte dermed den nye veien.Huset ble revet 28. juni 2011. To år etter er Cardios nær ved å gi opp. Han har sluttet å jobbe. Han, som har gitt ut flere poesibøker, har ikke skrevet et dikt på lang tid.
— Jeg har ikke penger til å bygge opp et nytt hus, men jeg vil uansett ikke flytte. Dette var stedet hvor min far kjøpte sitt første hus.
Dette er stedet hvor jeg vokste opp, stedet hvor mine nieser og nevøer tok sin første skritt. Jeg kan ikke flytte, jeg vil bare dø. Frem til det skjer, eksisterer jeg bare.
Forbereder mesterskap
Veien som bygges tvers gjennom det som var Cardios’ hus er en del av Brasils forberedelser til VM i 2014 og OL i 2016. Underveis er titusenvis av familier tvangsflyttet, ifølge Christopher Gaffney, professor i urbanisme ved det føderale universitet Fluminense i Rio de Janeiro.
- Prosessene forut for VM har vært preget av et fravær av dialog, korrupsjon og undertrykkelse av demokratiske verdier. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom tvangsforflytninger og bygging av infrastruktur gjennom boligområder, sier Gaffney.
Myndighetenes forberedelser til mesterskapene fungerte som bensin på bålet for den fremvoksende middelklassens frustrasjon. Da flere millioner brasilianere demonstrerte i gatene i juni og juli i fjor, ble mesterskapsmisnøyen blandet inn i kampen mot høye priser på transport, manglende demokratiske prosesser og utbredt korrupsjon.
Likevel, Brasil er et fotballand. Landet har vunnet VM hele fem ganger tidligere og er hjemlandet til legender som Ronaldo, Pelé og Kaka. Tildelingen av VM regnes som et av de fremste bevisene på Brasils utvikling det siste tiåret.
Landet omtales som det økonomiske hurtigtoget i Latin-Amerika, med enorme naturressurser og politisk stabilitet. Men det koster å arrangere mesterskap. For mye, mener mange brasilianere.
Fotball og penger
Støyen fra den åtte felt store motorveien blandes med lyden av regn som faller hardt. Av og til blir duren avbrutt av en ropende selger.
Han forsøker å overbevise de få turistene som har trosset regnet om at dette er den beste tiden for å kjøpe souvenirer fra et fotball-VM som fremdeles er flere måneder frem i tid. Bak selgerne breier den enorme Maracanã stadion seg.Hvis det kommende mesterskapet er en kransekake, er Maracanã stadion i Rio de Janeiro toppen. En av verdens mest ikoniske stadion vil være stedet for seks kamper i tillegg til finalen.
Tidligere fikk nærmere 200.000 mennesker plass på stadion, men nå er den bygget på ny og har kapasitet på 73.531 – fremdeles den største i Brasil. Den ble totalrenovert i 2007, men da Brasil fikk VM, måtte den bygges om igjen for å tilfredsstille FIFA-standarden.
Den estimerte prisen på ombyggingen er på minst 500 millioner amerikanske dollar.
LES OGSÅ:
— Den største kontrasten
Det er ikke bare prisen på Maracanã som er omdiskutert. Mellom motorveien og den flunkende nye milliardstadion ligger det et firkantet murhus.
De store vinduene er uten glass og store deler av taket mangler. På utsiden henger det store bannere, på de engang hvitmalte veggene er det graffiti. De fem OL-ringene, lenket sammen med håndjern pryder veggen nærmest stadion. En gang var dette det første nasjonale museet for Brasils urbefolkning.
— Det er en av de største kontrastene i verden, sier «Ze» Urutau. Han sitter inne i museets oppholdsrom og ser gjennom de store, glassløse vinduene rett mot inngang E på en av verdens mest påkostede stadioner.
Det skiller nesten like få meter mellom huset og stadion som det er høyt under taket i det som engang var et flott museum.
Nå drypper det vann fra taket, og veggene er fremdeles svarte av brannen som rammet for et år siden. Deler av det flislagte gulvet er revet opp for å gi plass til et ildsted.
— Kjøkkenet, sier Urutau, og peker på to mursteiner som sammen støtter en netting som fungerer som kokeplate over et beskjedent bål. Her lages det mat for de rundt 50 menneskene som oppholder seg i huset.
Passer på «hellig grunn»
Urutau tilhører urbefolkningsgruppen Guajajara, den største urbefolkningsgruppen i Brasil. Han har reist fra delstaten Maranhão hvert år i syv år for å passe på det han og flere urfolksgrupper mener er hellig grunn.
Representanter fra de ulike gruppene som Pataxós, Tukanos, Guajajaras and Apurinã har siden 2006 levd i små hus rundt denne bygningen, som ble donert til urfolk av Don Pedro IIs svigersønn på 1800-tallet.
Gjennom 200 år har murbygningen fungert som samlingssted, forskningssenter og museum for urbefolkningen. I dag er det imidlertid lite som minner om storhet i det nå nesten helt forlatte huset.
- Men det er svært viktig for urbefolkningen og har stor symbolsk betydning, sier Urutau.
LES OGSÅ:
— Et perfekt eksempel
Med VM bankende på døren, var det ikke lenger plass til det historiske huset, og i mars 2013 rykket opprørspoliti og myndigheter inn for å fjerne det de mener er ulovlige okkupanter i den falleferdige bygningen.
Men Urutau og de andre fikk støtte fra de andre sosiale bevegelsene i landet, og mannsterke klarte de å vinne kampen i gatene og i rettssystemet. I august i fjor ble det bestemt at bygningen får stå. For denne gang.
— Myndighetene har brukt milliarder av kroner på stadion, men de nekter å bruke ett øre på dette historiske huset. Det er hele tiden en kamp for å holde på dette området som tilhører oss. Vi tror ikke kampen er over, vi kommer aldri til å gi oss, sier Urutau.- Det som har skjedd rundt Maracanã og museet er et perfekt eksempel på hvordan forberedelsesprosessen har vært i Rio foran de store mesterskapene, sier professor Gaffney.
— Urbefolkningen ble aldri invitert inn som en likeverdig partner for å diskutere fremtiden til deres museum. Etter syv år var regjeringens beste løsning å angripe samfunnet med makt. Den positive siden ved dette, er at samfunnet har klart å stå imot disse brutale tiltakene og har fått små seire underveis. Dette gir håp og legitimitet til de sosiale tiltakene vi ser i Brasil i dag.
Aftenposten har vært i kontakt med brasilianske myndigheter for å få en kommentar til beskyldningene om tvangsflytting og maktovergrep. De ønsker imidlertid ikke å kommentere saken.
LES OGSÅ: