Baguetten er blitt en verdensarv

Sannsynligvis får vi aldri svar på om det var Napoleon, en østerriksk baker eller voldelige anleggsarbeidere som bør få æren for Frankrikes siste bidrag til verdensarven.

Verdensarv med uklar historie.

Å bli en del av hele menneskehetens kulturarv er hardt arbeid. Lobbyister bearbeider FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (Unesco) i flere år for å komme på de forskjellige listene.

Mest kjent er verdensarvstedene, som Angkor Wat i Kambodsja, pyramidene i Egypt, Stonehenge i England, Machu Picchu i Peru og Rjukan i Norge.

Men Unesco har også en liste over «muntlig og immateriell kulturarv». Et av Norges bidrag er stev, dans og sang fra Setesdal.

Torsdag fikk den et par nye oppføringer.

De spenner fra Saudi Arabias tradisjonelle kamellokk til en hverdagslig og uunnværlig ting for franskmenn.

– Det er en feiring av fransk livsstil, baguetten er et daglig ritual, det gir måltidene struktur, det er synonymt med vår kultur preget av deling og vennskap, jublet Audrey Azoulay.

Hun er ikke bare tidligere fransk kulturminister, men også dagens leder av Unesco.

Strenge regler

Fra før av står «det franske kjøkken» på listen over den immaterielle kulturarven. Nykommeren er ikke preget av eksotiske råvarer og reduserte sauser. Ifølge president Emmanuel Macron er det snakk om «250 gram magi og perfeksjon».

Ifølge reglene skal den kun bestå av vann, salt, mel og gjær. Baguetten skal være minst 65 cm lang, med en diameter på 5–6 centimeter.

Plassen på listen over verdensarv har blåst nytt liv i debatten om hvordan baguetten oppsto. Den kan skape nesten like høy temperatur som de 200 gradene riktig steketemperatur er.

Hvert år avholdes det fransk mesterskap i baguettebaking. Smak, lukt og tekstur er viktig.

Uklar historie

Det finnes flere versjoner om baguettens opprinnelse.

Da Napoleon med sin hær over alpene dro, var det ikke lett å få plass til tradisjonelle, runde franske landbrød i sekken. Derfor befalte keiseren at bakerne skulle lage avlange brød, som soldatene kunne stikke ned i sekken.

Eller:

Arbeiderne som gravde tunneler for Metroen i Paris kom fra hele Frankrike. Det ble mye krangel. Anleggssluskene hadde kniver til å skjære brød, de ble også brukt i slåsskamper. Derfor ble det bestemt at de bare skulle spise brød som kunne deles opp med hendene.

Eller:

Rundt 1840 flyttet den østerrikske bakeren August Zang til Paris. Han bygget byens første dampovn. Takket være den bakte han brød med en sprø og deilig skorpe. Det kan ha vært baguettens fødsel.

En annen mulighet:

Etter første verdenskrig fikk franskmennene nye arbeidervernlover. Bakere skulle ikke jobbe før klokken 4 om morgenen. Dermed var det behov for et brød med kort produksjonstid.

For å erstatte lokale bakere, er det satt opp baguetteautomater i mange franske landsbyer.

Utrydningstruet

Baguetten må selges der den ble bakt. Det er en av mange regler som må følges, om bakeren skal selge ekte baguetter.

I Frankrike selges det gjennomsnittlig 320 baguetter i sekundet, året rundt. Likevel er det frykt for at de hvite brødene er en truet kultur. Franskmenns lyst på halvstekte brød truer håndverket. Store brødfabrikker bruker raskere og mer bedriftsøkonomiske prosesser.

De siste 50 årene har antallet håndverksbakere sunket fra 55.000 til 35.000.

I landsbyer som har mistet bakeren sin dukker det opp automater der bakeren i nabobyen fyller på med sine brød.

Dette bekymrer den tidligere kulturministeren:

– Det er viktig at denne kunnskapen og de sosiale vanene fortsetter å leve inn i fremtiden, sier Azoulay, ifølge The Guardian.