Å spotte Gud er blitt farligere i en rekke land. Grunn: Det kan true landets ledere.
Antallet ikke-troende øker verden over. Det truer maktbasen til religiøse ledere.
Med finlandshetter, skuddsikre vester og automatgeværet AK-47 bryter de to brødrene Cherif og Said Kouachi seg inn i redaksjonslokalet til satiremagasinet Charlie Hebdo.
Det er fire år siden de drepte 12 personer, blant disse to polititjenestemenn og åtte journalister mens de ropte «Allahu Akbar» og sa «de skulle hevne profeten».
Gjerningsmennene 7. januar 2015 mente at avisens satirer om profeten Mohammed var blasfemi. Og gikk til angrep.
Blasfemi er ikke mindre aktuelt fire år etter terrorangrepet i Paris.
– I 2018 så vi at blasfemilovgivningen i flere land ble «aktivisert». Lovene ble tatt i bruk med det resultatet at de enten ble forkastet eller forsterket av makthavere for å få bukt med motstandere, sier Andrew Copson, direktør i Humanist UK og delansvarlig for kampanjen «End Blasphemy Laws» til Aftenposten.
Her er noen eksempler på kjente blasfemi-saker i året som gikk:
- Kristne Asia Bibi ble dømt til døden for blasfemi i Pakistan i 2010. I en krangel om det var greit for kristne og muslimer å dele kopp på en åker, skal hun ha kommet med blasfemiske utsagn mot blant annet profeten Muhammed. I høst opphevet pakistansk høyesterett dommen mot henne. Hun sitter likevel i fengsel mens landets regjering forhandler med ytterliggående islamister som krever henrettelse.
- I Irland sa komiker Stephen Fry at Gud er ondsinnet og dum og ble anklager for blasfemi. Saken ble henlagt, men den førte til at blasfemilovgivningen blir endret.
- Det ble også debatt da Den europeiske menneskerettighetsdomstolen valgte ikke å overprøve en blasfemidom fra Østerrike der en kvinne måtte betale en bot for å ha sagt at profeten Muhammed var pedofil.
Slik er blasfemilovgivningen i verden i dag:
Viktig våpen
Blasfemilovgivningen skapte overskrifter over hele verden i fjor.
Det finnes ingen global oversikt over antall blasfemidømte, men Aftenposten har bedt flere eksperter om å analysere utviklingen:
Tidligere nevnte Andrew Copson, David Nash – historiker og ekspert på blasfemi fra Oxford Brookes University, Elizabeth K. Cassidy – direktør i den amerikanske kommisjonen for internasjonal religiøs frihet (USCIRF), Anine Kierulf ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og Joelle Fiss – forsker og forfatter av flere rapporter om blasfemi-lovgivning for amerikanske myndigheter, har analysert frem disse to hovedtrender de siste årene:
1. I noen religiøse land brukes blasfemilovene som politisk våpen.
2. I den vestlige verden, og særlig i Europa, forkastes blasfemilover.
1. Truer makthaverne
– Blasfemi er et mektig våpen i religiøse land. Det finnes det ledere som vet å utnytte, sier Copson.
Med globalisering og teknologisk utvikling er det vanskeligere å kontrollere enkeltborgeres religiøse tilhørighet. Dermed blir blasfemilovene et nyttig verktøy for å skremme, oppildne og bevare kontroll, forklarer han videre.
– Religion blir ofte brukt som et politisk virkemiddel. I Pakistan, Indonesia og Nigeria har vi for eksempel sett eksempler på at ekstreme organisasjoner mobiliserer store folkemasser under blasfemi-fanen, utdyper Joelle Fiss.
Dette skjedde for eksempel i Pakistan etter den allerede omtalte Asia Bibi saken.
Grunnen til at religiøse ledere trenger et våpen som blasfemilovgivningen, er at de føler seg truet av en økning av ikke-troende, mener Copson:
- I Pakistan var det 20.000 ikke-troende i 2010. Dette er ventet å øke til 30.000 i 2020, ifølge Global Religious Futures.
- I Saudi-Arabia var det 180.000 ikke-troende i 2010. Dette er ventet til å øke til 210.000 i 2020.
- I Nigeria var det 680.000 ikke-troende i 2010. Dette er ventet til å øke til 790.000 i 2020.
2. Forkaster gamle lover
Siden 2015 har blant annet Norge, Danmark, Island, Frankrike, Irland og Canada kvittet seg med sine blasfemilover.
– Dette følger gjerne et mønster der gamle, utdaterte lover blir forsøkt brukt, men som i stedet blir forkastet, utdyper David Nash, og får støtte av Cassidy:
– Dette har vært en trend over flere år som startet med Island og Norge i 2015.
Noe av årsaken til at gamle lover blir forsøkt brukt, er en økning i antall muslimer i Europa, mener Copson.
Anine Kierulf ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter tror det er en fornyet interesse for blasfemispørsmålet.
Det stammer blant annet fra et økt mangfold av religioner i Europa.
– I utgangspunktet var blasfemi rettet mot en guddom de fleste hadde et forhold til – og som de ikke så noen grunn til å spotte unødig. Nå er det kommet en situasjon der andre guddommer krenkes, og man får en anledning til å tenke nytt om dette, sier Kierulf.
Knut S. Vikør, professor ved Universitet i Bergen, mener at hovedgrunnen til at blasfemi vekker følelser i det muslimske miljøet, er politisk.
– Islam har ikke noe blasfemiforbud fra gammelt av, slik kristendommen har. Ofte er det også snakk om å fornærme profeten, som er et menneske, og ikke en Gud. Grunnen til at det mobiliserer er at det blir brukt i en større politisk sammenheng som en trussel mot islam og den muslimske verden, forklarer han, og legger til:
– Blasfemi blir da et symbol på en større kamp.
Bekymret for debatten
De fleste eksperter Aftenposten har snakket med, peker altså på en todelt utvikling der noen forkaster blasfemilovene mens andre intensiverer bruken.
Det bekymrer Joelle Fiss.
– Naturligvis er det ikke bra for enkeltpersoner som blir forfulgt og fengslet for uttalelser som ligger langt innenfor ytringsfrihetens rammer, sier Fiss, som også er bekymret på et mer generelt nivå:
– Debatten har endret seg. Mens de aller fleste mente det var riktig å publisere boken til Salman Rushdie i 1989, var det mer uklar støtte til Charlie Hebdo. Det ble hevdet at satiremagasinet provoserte unødvendig. Jeg er redd vi ser mer selvsensur, sier hun.
Fiss mener at man som samfunn mister noe viktig om man ikke kan kritisere religion. Da mister man en viktig kvalitet ved et velfungerende samfunn.
– Derfor finnes det ingen gode grunner til å beholde blasfemilovene. Ingen, sier hun.
Hun får støtte av Kierulf.
– Enkelte føler nok at de må sensurere seg selv i saker som tangerer blasfemi. Det har mindre med lovgivningen å gjøre enn at uttalelsene kan ha sosiale konsekvenser som vi ikke liker. Det henger sammen med at forutsetningene for saklig dialog er blitt svekket – vi tolker ikke lenger folk i beste mening, men mer som Fanden leser Bibelen.
