Verden

"Når du er nær døden tenker du bare på den du elsker høyest"

Syriske Hamza Habbosh turte ikke å ta med barna sine på den farefulle båtflukten fra Tyrkia til Hellas. Her forteller han og tre andre flyktninger om hvordan de møtte menneskesmuglerne og hva som egentlig foregår i den lille smuglerbåten over havet.

Strømmen av flyktninger over Middelhavet ventes å øke når sommeren setter inn. Foto: Massimo Sestini

  • Hilde Lundgaard
    Journalist

Aldri før har så mange mennesker vært på flukt. Ingen flykter fra Norge, men noen finner veien hit, via farlige omveier.

Her forteller Muhanad Jamal Shakir fra Irak og syrerne Omar Almansour, Amal Osso og Hamza Habbosh om sin farefulle båtflukt fra Tyrkia til Hellas. Artiklene er basert på deres egne fortellinger, samtaler med familiemedlemmer og bekjente og offentlige dokumenter. Faktaopplysningene er sjekket, så langt det er mulig. Mange andre flyktninger har fortalt om tilsvarende smuglerruter, smuglernettverk, båter, store beløp og frykt.

Muhanad Jamal Shakir:

«Jeg ser ned i det mørke havet, hvis jeg faller uti her, kan ingen redde meg»

Muhanad Jamal Shakir fra Irak trodde han ville bli skutt da båten han flyktet med omsider nådde Hellas. Foto: Ingar Storfjell

Møte med smuglere: På en café i Aksaray i Istanbul treffer jeg en smugler som jeg føler jeg kan stole på, kanskje fordi han er så flott i grå dress, skjorte og slips. Han kjører Mercedes. Han tar kopi av passet mitt og sier at han skal skaffe meg visum til Moldova og videre til et annet land i Europa. Jeg betaler et depositum på ca 23.000 kroner (3000 dollar). Smugleren sier at han skal kontakte meg om 15 dager, men jeg hører ikke mer fra ham.

I Bismane-strøket i Izmir er det lett å få kontakt med smuglere. Jeg sitter på en café og drikker te sammen med mor da en mann med en liten, svart skulderveske hengende på tvers går forbi. Smuglere går gjerne med slike skuldervesker. Denne mannen ser mer ut som en fisker. Han ser rett på meg. Han fortsetter, men snur, kommer tilbake for å passere meg igjen. Da jeg møter blikket hans og nikker, kommer han bort. Han er tyrker.— God dag.

— God dag. Jeg vil til Hellas.

— Ok.

Vi avtaler møte i resepsjonen på et hotell.

— Gummibåt? Vanlig glassfiberbåt? Stor båt? Gummibåt uten fører, da kjører du bare rett utover havet.

Jeg går for en vanlig glassfiberbåt. Mor er med, hun skal betale smugleren når jeg er fremme i Hellas.

Båtreisen: Smugleren ber meg komme til havnen en formiddag i Didim, et godt stykke sør for Izmir. Der venter 21-23 andre syrere, irakere, iranere, et ungt iransk par med en syv måneder gammel gutt og et ungt syrisk par med en tre måneder gammel baby,

Foruten en liten ryggsekk har jeg bare det jeg går i - T-skjorte, jeans, jakke, genser, joggesko - og redningsvest, selv om jeg kan svømme. En liten båt nærmer seg stranden der vi venter. Hva? Er det vår båt? Den kan ikke ha plass til mer enn seks personer. Vi er over 20. Det er langgrunt og vi får beskjed om å gå ut til båten som stopper et stykke ut i vannet. Med klær og sko vasser jeg ut i det kalde vannet til det rekker meg til lårene.

Som førstemann om bord finner jeg et sete. Ryggsekken plasserer jeg på fanget. Vi sitter så trangt at det ikke er mulig å røre seg. Kapteinen kjører fort utover. Det blåser friskt. Bølgene og vinden pisker over oss. Det føles som vi blir slukt av havet når vi rir ned med bølgene.

Muhanad Jamal Shakirs reiserute.pdf

Jeg angrer. Tenker på datteren min, kona. Hvorfor valgte jeg dette? Hjertet banker. Jeg ser ned i det mørke havet, hvis jeg faller uti her, kan ingen redde meg.

— Der er Hellas! Der er øya! roper smugleren.

Da vi kommer nær land, den ubebodde øya Farmakos, ser jeg dem, soldatene. De peker på oss med geværer. De kommer til å skyte! Jeg hopper over ripa og ut i sjøen, slår beina til blods mot steiner i vannet, begynner febrilsk å svømme.

Noen roper: - Pass på! Propellen!

Så kjører båten rett på et skjær og begynner å synke. Jeg forsøker å gjemme meg bak et annet skjær.

Men soldatene ser oss, ser meg.

— Kom i land! roper de greske soldatene.

Så kommanderer de oss over i en annen båt. Vi må se ned og holde hendene foldet over nakken mens de kjører oss til øya Leros. Jeg ringer mor som kan overføre penger til smugleren i Izmir.

Omar Almansour:

«Når du er nær døden tenker du bare på den du elsker høyest. Jeg tenkte på moren min»

Da Omar Almansour var sikker på at han ville drukne, lurte han på om moren hans ville tilgi ham at han dro. Han håpet hun forsto at han ikke hadde noe valg. Foto: Magnus Knutsen Bjørke

Møte med smuglere: — Da jeg kom til Algerie, ringte jeg et telefonnummer jeg hadde funnet på nettet og sa jeg ville til Tunis. Mannen som svarte skulle ha 1500 dollar for turen til fots gjennom ørkenen. Jeg fikk prutet ned til 1200 da jeg sa at mange ville komme etter meg. På telefon hørtes han normal ut. Men gjengen hans med rundt 20 tungt bevæpnede menn fra en lokal klan, var brutale og uberegnelige. 40 mennesker, flest unge menn, men også barn på fem - seks år la ut sammen. Vi sov nesten ikke på to og et halvt døgn, fikk bare noen slurker med vann og litt hermetikk å spise. Smuglerne slo dem som sa de ikke orket å gå videre. Hvert eneste minutt av turen var jeg livredd.

Fra vi kom til Tunis, holdt jeg sammen med en familie med to barn samt to menn fra Syria. Vi hjalp hverandre på neste etappe, tolv timer uten pause gjennom ørkenen til Libya med nye smuglere. Etter to timer orket jeg egentlig ikke mer. Men jeg visste at den som ikke gikk, ville bli skutt.I smuglerbyen Zoara ved kysten av Libya kjørte en "fikser" oss til en mann som kunne ordne båttransport. Han så vennlig ut, og jeg tenkte, endelig, en jeg kan stole på. Han skal redde livet mitt!

Mannen beskrev noe som hørtes ut som et luksuscruise: Båten var stor og trygg, hadde alt av sikkerhetsutstyr og nok av mat og vann. — Mye bedre enn noe annet dere vil få, sa han, og tilføyde: - Men er dere ikke fornøyd, kan dere jo dra tilbake. Bare tanken på å reise samme vei var som et mareritt. Han forlangte 1800 dollar - der og da. Jeg fant frem pengene jeg hadde sydd inn i buksebenet og betalte.

Båtreisen: - Mens vi ventet på båtreisen ble 100 mennesker stuet sammen i et skur uten vann eller toalett i ni døgn. Vi fikk utdelt et teppe og sov rett på jordgulvet, mens smuglerne hver dag sa at vi måtte vente på roligere vær. Men egentlig ventet vi nok på flest mulig flyktninger - flere penger. Klokken fire om morgenen 11. september, ble vi vekket og kjørt i minibusser til havnen. I mørket fraktet smuglerne oss i gummibåter i grupper på 25 de 5 - 600 metrene ut til båten. Da jeg så den, ble jeg iskald: "Luksusbåten" var en gammel balje av en fiskebåt, ca 25 meter lang og ti meter bred. Kvinner, barn, unge og gamle ble dyttet ombord. Til slutt var 700 stykker stuet sammen som dyr. Jeg fikk plass i lasterommet og satt sammenkrøket i én stilling uten mulighet til å bevege meg. En mann lå halvveis på fanget mitt, en annen hang over nakken min. Rommet var mørkt og stinket bensin.

— Dette overlever jeg ikke, tenkte jeg.

Først er alle stille. Så blir det stadig mer sjø. Luften under dekk er elendig. Barna hyler. Folk kaster opp på hverandre. Varmen er uutholdelig. Vi har ikke vann. Flere besvimer av mangel på luft, og kvinnene skriker i panikk. Mange kravler over hverandre for å komme seg opp og ut.

Når du er nær døden, tenker du bare på den du elsker høyest. Jeg tenkte på moren min. På om hun vil tilgi meg hvis jeg omkommer her ute på havet. Før jeg dro, sa hun at hun forsto at jeg ikke hadde noe valg. Men jeg vet at innerst inne ville hun ikke at jeg skulle ta "dødens rute".

Omar Almansours reiserute.pdf

Til slutt kan jeg ikke puste. Et par menn tar tak i meg og hjelper meg opp og ut på dekket. Å fylle lungene med luft er vidunderlig. Men hvert sekund er jeg redd for at vi skal kantre.

Etter åtte timer får vi øye på en prikk i horisonten. Prikken bli større, og vi forstår at vi er oppdaget. En stor italiensk patruljebåt kommer opp til oss og setter ut gummibåter. Kvinner og barn blir hentet først. Så alle menn, også smuglerne, de som aldri tenkte på annet enn penger. Den elendige båten blir liggende og drive på havet.

Da jeg tråkker ned i gummibåten, forstår jeg med hele kroppen at jeg kommer til å overleve. Jeg tenker bare på at jeg må få ringt mor.

Amal Osso:

«Det eneste jeg tenker er at jeg kommer til å dø, og at familien min ikke får vite om det»

Syriske Amal Osso har fått innvilget opphold i Norge. Etter den dramatiske reisen venter hun nå på å bli bosatt i en kommune. Foto: Ingar Storfjell

Møte med smuglere: Telefonnummeret til smugleren får jeg av mannen min. Smugleren ber meg dra til et hotell i kystbyen Marmaris i Tyrkia. På hotellrommet må jeg dele seng med en eldre kvinne, hun er i 60-årene.

Den tredje natten våkner jeg av at døren til hotellrommet blir låst opp fra utsiden. To kvinner i 40-50-års alderen dundrer inn på rommet. Jeg kan knapt se dem, det er fortsatt mørkt i firetiden om morgenen. De er kledd i svart, i bukser, de ser sterke ut. De ser ut som mafia-mannfolk. Jeg tror de må være russere eller noe, de har med en tolk som oversetter.De snakker fort og bestemt: — Er du Amal?

— Ja.

— Vi henter deg om en halv time. Vær stille! Ikke lag lyder! Du skal reise med en turistbåt.

Jeg begynner å skjelve, hører at hjertet mitt dunker høyt i brystet. Pusten slår om en takt da tanken på alle som drukner i disse båtene dukker opp. Jeg griper etter kofferten min, begynner å gråte:

— Jeg vil ikke! Jeg vil tilbake til Syria.

— Ikke vær redd, det går bra, sier mafiakvinnene før de forsvinner ut av hotellrommet. De tar med seg telefonen min.

Like etter henter de meg i en bil der det allerede sitter ti personer. Sjåføren kjører så fort at det føles som om bilen flyr. Jeg blir kvalm, så kaster jeg opp over hele meg – over buksen, genseren, jakken. Damen som jeg delte hotellseng med, sitter i baksetet, rett bak meg. Hun brekker seg, så kaster hun opp på meg, over hijaben og jakken.

Båtreisen: Vi kommer til en havn hvor vi blir møtt av to menn:

— Ikke snakk! Vær stille!

— Men, jeg må skifte. Klærne mine er tilgriset.

— Glem det! sier mennene og tar kofferten min.

Da jeg oppdager hvor liten båten er, at det er en gummibåt, begynner jeg å hyle:

— Jeg vil ikke! Jeg vil tilbake!

En av mennene griper hånden min:

— Hold munn, ellers blir vi avslørt! Vi kan ikke dra tilbake nå.

Bakfra kommer noen tett innpå meg, en mann setter et bind for øynene mine. Han tar tak i armen min og drar meg ned i båten. Jeg snubler og faller.

Der blir jeg plassert oppå fanget til en person, etter hvert oppdager jeg at det er en ung mann. En gammel dame tar av meg øyebindet. Vi er 15 personer i gummibåten, foruten kvinner og menn fra Syria, et ungt, iransk par med en liten jente på tre år. Vi sitter sammenkrøpet. Tett i tett. Oppå fanget til hverandre. Det regner ikke, men det blåser store bølger.

Amal Ossos reiserute.pdf

Stille stirrer jeg utover havet i morgenlyset. Det eneste jeg tenker er at jeg kommer til å dø, og at familien min ikke får vite om det. Jeg vil lese i Koranen, men får ikke tak i den.

Den ligger i trusen sammen med passet, ID-kortet og 30 euro – alt godt innpakket i plast. Hvis jeg faller i vannet, drukner jeg, og blir spist av fiskene. Jeg kan ikke svømme, har ingen redningsvest. Men så dukker bildet av far opp, jeg ser ham for meg. Da han lå for døden ville han ha kaldt vann å drikke, men vi hadde ikke vann, ikke strøm. Når jeg dør håper jeg å møte far i himmelen. Det hjelper å tenke på det.

Den lille jenta kaster opp. Hun gråter. Besvimer. En gammel dame fomler frem en bibel som hun leser høyt fra.

Nå ser jeg at vi nærmer oss land.

— Her er Rhodos, sier han som fører båten.

Da vi kommer nærmere begynner en av mennene å stikke hull på gummibåten. Smugleren som sendte oss ut på havet, hadde beordret det. Så skulle vi ringe den greske kystvakten, som ville hente oss.

Jeg har vann til opp på halsen. Jeg er klissvåt, skjelver av kulde, og kaver panisk med armene. To menn tar meg mellom seg og svømmer i land. Vi må over et gjerde, men jeg greier ikke å klyve over det, hijaben setter seg fast i piggtråden.

Igjen får jeg hjelp av mennene fra båten. En fisker oppdager oss. Han ringer kystvakten.

Hamza Habbosh:

«Han sier det er en veldig bra båt med stoler til alle. Det høres bra ut, nesten så fint at man skulle reist i dress»

Hamza Habbosh fra Syria krysset havet med en gammel bilring som sikkerhetsutstyr. Foto: Dan P. Neegaard

Møte med smuglere: Jeg drar til området rundt Basmane i Izmir, ved en av de store jernbanestasjonene, her er det lett å treffe menneskesmuglere. Det er smugleren som finner meg, også han fra Syria. Han spanderer te på en café og

legger frem sine tilbud:

— Jeg har en bra gummibåt, en turistbåt, med plass til 20 personer. Den koster 900 euro (7800 kr), per person. Så har jeg en større båt, av glassfiber, til 1500 euro (13.000 kr) med plass til 8-12 personer. Jeg har også enda større båter.

Inkludert i prisen er falske ID-kort slik at det skal se ut som jeg reiser som turist. Jeg velger glassfiberbåten, han sier det er en veldig bra båt med stoler til alle. Det høres bra ut, nesten så fint at man skulle reist i dress.

— Da må jeg få pengene, sier smugleren.

Nei, jeg vet at vi ikke må betale noe før vi er i Hellas. Jeg krever at pengene må oppbevares hos en tredjeperson, så kan de bli overført til ham ved at jeg oppgir en kode når jeg ringer når jeg er fremme i Hellas. Tredjepersonen er et illegalt vekslingsbyrå.

Båtreisen : Jeg møter på oppgitt adresse hvor det venter et par til. Vi blir kjørt i taxi til en større bil og så sluppet av i utkanten av et skogområde ved havet. Det er ingen fullmåne, jeg ser ingenting. Men så blafrer et lite lys nede ved vannet. En mann signaliserer med lighteren: - Ikke snakk! Ikke lag lyd! Her er vester! Min «redningsvest» er en oppblåst bilgummislange.

Disse minuttene før jeg går om bord i båten føles som vonde år. Tenker på pengene og telefonen som jeg ikke må miste. Jeg har pakket det inn i plast, surret tape rundt, nytt lag med plast, mer tape og så presset det inn i en ballong. Jeg legger pakken i underbuksen, og taper den fast til beltehempene på buksen. I tillegg smetter jeg en plastinnpakket pakke med 2500 euro (21.800 kr) i underbuksen.

Vi hører en båt nærme seg. Så liten den er! Max tre meter lang og halvannen til to meter bred, med påhengsmotor bak og en liten kahytt foran. Den må være beregnet for to-tre personer. Rundt meg står ca 20 mennesker – jeg, min bror, unge kvinner, en av dem med en tre år gammel jente, en gutt i 11-års alderen, menn i ulike aldere. Alle stirrer på den lille båten.

— Det er ikke dette jeg har bestilt, sier jeg til mannen med lighteren.

— Vil dere ikke ha den, kan dere bare dra, snerrer han.

Hva skal jeg gjøre? Barna mine! Jeg finner en ledig plass, oppå fanget til en mann som sitter på ripa. En mann setter seg på fanget mitt. Vi blir tre rekker med mennesker som sitter oppå hverandre. Dørken ser vi ikke. Smugleren starter påhengsmotoren og gir gass.

Hamza Habboshs reiserute.pdf

Etter fem-ti minutter blåser det opp. Vinden pisker opp havet. Båten blir enda mindre i de store bølgene. Brottsjøer treffer meg rett i ansiktet. Jeg svelger unna saltvann. Alt blir klissvått — håret, skinnjakken, jeansen, skoene, undertøyet. Knærne mine begynner å riste av kulde. Jeg kjenner at beina til mannen jeg sitter på, han kan være i 60-årene, begynner å skjelve.

Hver gang båten krenger, tror jeg den skal velte. Da slipper jeg taket i ripa, tar et godt tak i bilringen rundt livet med den ene hånden, balanserer på knærne til mannen jeg sitter på, presser beina mot dørken og klemmer broren min sin hånd med den andre. Jeg må ikke miste ham.

Hvor er øya de snakket om? Jeg ser bare hav. Hvor lenge vil jeg klare å svømme i det kalde vannet? Klarer jeg å rope om hjelp hvis en båt kommer forbi? Klarer jeg å holde broren min?

Den lille jenta hyler. Kvinnene gråter og skriker sine bønner til Gud. Dette er verre enn flyangrepene hjemme. Der gjemmer vi oss, prøver å beskytte barna, blir vi drept, går det fort. Men dette blir en sakte død - vi faller i vannet, synker, drukner i det svarte havet.

— Det går bra, sier jeg til broren min. Prøver å smile, vise at jeg er sterk.

Men jeg angrer på at vi gjorde dette.

Så roper smugleren som fører båten:

— Nå er vi i Hellas!

Han setter oss av på en øy. Jeg pakker ut telefonen, slår den på, ser flere anrop fra smugleren som jeg kjøpte reisen av. Men displayet viser at vi fortsatt er i Tyrkia! Forferdelig! I Tyrkia!

Smugleren ringer igjen og roper i telefonen: - Gi meg koden! Gi meg koden!

— Nei! Ikke før jeg er i Hellas!

Rasende legger jeg på. Så slår jeg av mobilen, slår den på, og da kommer det opp at min location er Hellas. Åh! Jeg heller vann ut av skoene. Ringer den greske kystvakten.

Interpol: Umenneskelig

Ifølge Interpol blir strømmen av innvandrere i økende grad kontrollert av kriminelle nettverk. Interpol slår fast at reisene ofte foregår på en umenneskelig måte, innvandrerne blir stuet sammen i overfylte lastebiler eller biler. Ofte med fatalt utfall.

Smuglernettverkene opprettholdes av den enorme profitten i denne businessen. Risikoen for å bli tatt har vært liten. Men nå er jakten på menneskesmuglere intensivert i en rekke land. Smuglere som før presenterte sine pakkereiser på Facebook, har nå stengt sine profiler, eller ligger lavt, på grunn av økt oppmerksomhet fra politiet

— Fraskriver seg ansvar

— Når mennesker risikerer livet på overfylte båter er det et signal om at systemet ikke fungerer. Altfor mange av de rikeste og fredeligste landene fraskriver seg sitt globale ansvar for å gi hjelp og beskyttelse. De murer seg inne bak lukkede grenser, uttalte generalsekretær Jan Egeland i forbindelse med lanseringen av Flyktninghjelpens flyktningbarometer for 2015.

Ifølge barometeret er rekordmange på flukt – 59,5 millioner mennesker. De færreste kommer til rike land som Norge, ni av ti fordrives i eller til et utviklingsland.

LES OGSÅ:

137 000 flyktninger har krysset Middelhavet så langt i år

Flyktninger forlatt til havs

Flyktningemarerittet på Europas strender

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Flyktningene trenger ikke sympati. De trenger løsninger.

  2. VERDEN

    Tyrkia plukker opp tusenvis av migranter. Antallet er blitt doblet siden i fjor.

  3. VERDEN

    – Angrip, roper menneskesmuglerne, og et titall migranter løper mot vogntogene

  4. A-MAGASINET

    Den greske kirkegården er overfylt av druknede migranter. Greske Efi Latsoudi hjelper etterlatte som leter etter sine.

  5. VERDEN

    «Migrantene behandles ikke som mennesker. De håndteres som ren handelsvare.»

  6. VERDEN

    Én båt. 53 drømmer. Og en livsfarlig sjørute. Her er historien om hva som skjedde med dem.