Lukten av død, av brent kjøtt, av frykt. Bare tanken får ham til å bli kvalm. To år er gått, men minnene er like sterke. På dagtid hjelper det å trene, å jobbe på lageret, å tenke på at han skal studere statsvitenskap til høsten. Men om natten tar underbevisstheten over. Da våkner han ofte med et rykk. Han er tilbake på Sri Lanka. Tilbake i krigen. Han hører skrikene, ser blodet... Han klarer ikke reise seg, klarer ikke skru på lyset for å komme seg ut av det. Kroppen føles låst. I timevis ligger han der og tenker på det som skjedde. Han prøver å tenke at det var en annen person som var der. Men det var det ikke. Det var ham. Geriljasoldaten.
Opplevd mye
Det er mange grunner til at Mukunthan (28) ikke skulle vært i live. Han kunne ha tatt en overdose da han havnet i det han kaller «feil miljø» i Oslo i begynnelsen av 20-årene. Han kunne ha blitt drept da han ble tvangsrekruttert av opprørsgruppen LTTE, også kjent som Tamiltigrene. Han kunne omkommet da han i januar 2009 ble truffet av en granat og fikk kroppen full av metallsplinter. Eller han kunne blitt henrettet da han ble tatt til fange av regjeringshæren på Sri Lanka i mai 2009.
Men Mukunthan lever. Han har fortsatt 17 splinter igjen i kroppen. Og minnene om krigen på Sri Lanka holder ham våken om nettene. Men han lever.
I mai 2009 var det endelig slutt på den 26 år lange borgerkrigen på Sri Lanka. Regjeringen klarte det ingen hadde trodd noen år i forveien, nemlig å bekjempe en av verdens mest sofistikerte og tyngst bevæpnede terrorgrupper. Da krigen var over, var toppledelsen i LTTE drept og rundt 10 000 soldater tatt til fange. Men seieren kostet. Tilbake på slagmarken lå utallige drepte. De fleste av dem var sivile. Bare de siste månedene kan så mange som 40 000 sivile innbyggere fra Vanni-området i det nordøstlige Sri Lanka ha blitt drept.
Hva skjedde?
Det går frem av en rapport som FNs generalsekretær Ban Ki-moon nylig fikk presentert av en ekspertgruppe han selv hadde oppnevnt for å finne ut av hva som egentlig skjedde i borgerkrigens sluttfase.
Hva som egentlig skjedde? Svaret på det spørsmålet er fortsatt dekket av et tykt lag med krigståke og en manglende internasjonal vilje til å stille noen til ansvar for de sivile tapene. Det vi kan anta, basert på øyenvitneskildringer og rapporter, er følgende: Etter at LTTEs hovedstad Kilinochi falt i januar 2009, var slaget i realiteten tapt for opprørerne. Men de nektet å gi seg. I stedet trakk de seg tilbake og ble trengt inn i et stadig mindre hjørne. Og inn i det hjørnet tvang de med seg over 300 000 sivile, hovedsakelig fattige tamiler.
De sivile satt fast mellom asken og ilden: De ble beskutt med tungt artilleri av regjeringshæren samtidig som de ble nektet å rømme av LTTE-soldatene. Det ble en dødssone der de svakeste døde først.
Midt i dette befant Mukunthan seg. Det er ikke hans virkelige navn. Han ønsker å fortelle sin historie, men frykter at konsekvensene vil bli store for hans familie på Sri Lanka dersom han står frem med navn og bilde.
Det var ingen grunn til at Mukunthan skulle bli geriljasoldat. Etter at han kom til Norge som fireåring, tilbrakte han resten av barndommen i en liten bygd på Vestlandet. Det var langt til noe stort tamilsk miljø og enda lenger til borgerkrigen på Sri Lanka. LTTE hadde han ikke noe forhold til, og tanken på geriljakrig i jungelen ble enda fjernere da han – til tross for en aktiv sportskarrière – begynte å bruke tung narkotika. Som 21-åring var han på kjøret og kom seg ikke ut.
For Mukunthan ble tsunamien i 2004 en slags redning. Lidelsene den enorme bølgen påførte befolkningen i det østlige Sri Lanka gjorde at han løftet seg selv opp og reiste bort for å hjelpe. Kunne han ikke bli kvitt avhengigheten i Norge, skulle han bli kvitt den der.
Planen fungerte. Mens han bygget boliger og spilte fotball med foreldreløse barn, forsvant suget etter heroin. Han fikk tilbake kontrollen over sitt eget liv.
Men så mistet han den igjen da han ble tvangsrekruttert av LTTE-geriljaen.
— Det var håpløst å prøve å rømme. Da hadde de skutt meg, sier han i dag.
Han rømte ikke
I stedet bodde han lenge i jungelen sammen med geriljagruppen. De trente på krigføring, jaktet på pytonslanger og fikk undervisning i LTTEs ideologi. Gradvis ble den unge vestlendingen til en rendyrket tamiltiger. Da han ble sendt til frontlinjen i januar 2009, like etter Kilinochis fall, var han en av dem. En tigerkriger.
Samtidig, i hovedstaden Colombo, begynte alarmklokkene å ringe ved flere vestlige ambassader. Norge og USA hadde vært noen av de viktigste aktørene i den mislykkede fredsprosessen på øya, og begge lands ambassadører så med økende uro hvordan regjeringshæren trengte LTTE – og de mange hundre tusen sivile – stadig lenger inn i et hjørne.
Likevel var det ingen som klarte å hindre blodbadet. — Dette er historien om en varslet katastrofe som ingen klarte å stanse. Alle sto på sidelinjen og så på. Det er ingen god historie for det internasjonale samfunnet, sier NUPI-sjef Jan Egeland.
Mukunthan sto ikke på sidelinjen. Han sto 70 meter fra regjeringssoldatene.
— Jeg kom aldri tett nok på til å slåss med dem i nærkamp. Det var jo det jeg hadde trent på, så jeg var litt skuffet, sier han i dag.
Bomber og granater
Han rakk ikke dvele lenge ved den tanken. Etter kort tid ved frontlinjen ble han truffet av en granat og sendt i bakken. Han var heldig som ikke mistet hele armen, som i dag er preget av store arr.
Tiden som stridende var forbi, og Mukunthan ble pasient på sykehuset i Pudukkudiyiruppu, en by som av naturlige årsaker er best kjent som PTK. Han ble operert og tatt vare på helt til sykehuset ble bombet. Mukunthan fikk nye skader, denne gangen i overkroppen og lysken.
Resten av krigen tilbrakte han sammen med sivilbefolkningen. I april ble han operert i magen i et midlertidig, primitivt sykehus. Alt han fikk til bedøvelse, var noen smertestillende tabletter. Han var omgitt av død. Den var allestedsnærværende, og begrenset seg ikke til sykehuset.
— Likene lå langs med veien, og ingen kunne plukke dem opp. Hele tiden ble vi beskutt, fra alle kanter. Jeg klarer ikke å forstå det i dag. En dag sto jeg 20 meter unna da et prosjektil traff et par som lå og gjemte seg i en grøft. Jeg fikk kastet meg ned. Da jeg så opp, kunne jeg se armer og bein fly i luften. Å begrave restene av dem etterpå er noe av det verste jeg har gjort, sier han.
Rundt 16. mai 2009 ble det klart at alt var over. Først da bestemte den gjenlevende LTTE-ledelsen seg for å overgi seg. De sa fra til Norge, som fikk laget en plan sammen med Røde Kors og USA om å hente ut geriljalederne i et helikopter fra Røde Kors. USAs ambassadør Blake tok med seg planen til Sri Lankas forsvarsminister, og bror av presidenten, Gotabhaya Rajapakse, som avviste den betingelsesløse kapitulasjonen.
— Vi er forbi det punktet nå, sa Rajapakse, ifølge et ambassadedokument fra en åpenbart frustrert Blake datert 17. mai.
Fortsatt uklart
Ett døgn senere var de to fremste lederne av LTTEs politiske fløy, Balasingham Nadesan og Seevaratnam Pulidevan, drept. Omstendighetene rundt dødsfallene deres er fortsatt uklare.
Sarath Fonseka, daværende hærsjef på Sri Lanka og senere en politisk motstander av presidenten, sa etter krigen at LTTE-ledelsen ble skutt mens de forsøkte å overgi seg. Dette har Sri Lankas regjering på det sterkeste benektet.
— Alt vi vet, er at de ringte oss flere ganger det siste døgnet. Vi sa at det eneste rådet vi kunne gi dem, var å heise et hvitt flagg og rope ut at de ville overgi seg. Dagen etter fikk vi høre at de var døde, sier utviklingsminister Erik Solheim, som tidligere var Norges spesialutsending til Sri Lanka og en av de viktigste aktørene i fredsforhandlingene.
For Mukunthan representerte 17. mai 2009 slutten på en grusom periode i livet og starten på en som var enda verre. Mens han flyktet ut av krigssonen sammen med den siste resten av sivilbefolkningen, ble han raskt tatt hånd om av regjeringshæren og plassert sammen med andre mistenkte geriljasoldater.
— De kroppsvisiterte meg og fant det norske passet mitt og pengene som jeg hadde gjemt. Det at jeg var norsk, gjorde at de ble veldig mistenksomme. De var sikre på at jeg var en av lederne i LTTE, sier han.
De neste to dagene hevder han å ha tilbrakt fastbundet til et tre sammen med den eneste andre utlendingen som ble tatt til fange i hans gruppe – en tysker som han hadde blitt godt kjent med.
Tortur
— Vi fikk ikke mat eller vann. Soldatene kom opp til oss, slo og sparket oss mens de stilte spørsmål om hvem vi var og hva vi visste. Kompisen min ble dratt med tang i underlivet. De brukte tangen på meg også.
Mukunthan blir stille når han snakker om tiden som krigsfange. Øynene blir våte og tomme. Det er første gang han forteller noen om disse minnene. Selv ikke familien hans har fått høre historien om hva han opplevde i tiden etter krigen. Men han vil fortelle. Både for sin egen del. Og for sitt folks.
Den norske gutten var heldig. Soldatene trodde ham da han fortalte at han ikke hadde noen fremstående posisjon i geriljaen og at han var tvangsrekruttert.
Dessuten hadde han penger – rundt 10 000 norske kroner i lokal valuta. Disse pengene skiftet hender. Vakten som fikk dem, hjalp ham ut av fangeleiren og over til en rehabiliteringsleir for fotsoldater i LTTE.
— Kompisen min var ikke like heldig. Han hadde ikke pass og penger. Jeg vet ikke hva som skjedde med ham. Alt jeg vet, er at jeg hadde blitt drept om jeg hadde blitt i den militærleiren, sier han.
Slag og spark
Mukunthan tilbrakte de neste 11 månedene i fangenskap. Han ble ofte torturert, sier han, til tider av soldater som var fulle eller dopet og som kjedet seg i fangeleirene. Av og til plasserte de pistolene sine i munnen hans. Av og til slo de ham med bambusrør på fotsålene. Av og til sparket de ham mens han sov. Av og til stakk de nåler inn i penisen hans.
— Jeg sluttet å tenke. Jeg ønsket bare å dø. Det var flere andre som ble drept, men ikke jeg, sier han.
Norske myndigheter, med ambassadør Tore Hattrem i spissen, jobbet intenst for å prøve å få ham ut. –Det tok lang tid. Jeg måtte helt opp på generals nivå i hæren før ting begynte å skje, sier han.
Ambassadøren og krigsfangen møttes i en fangeleir i byen Vavuniya i oktober. Hattrem reagerte på hvor sliten, både fysisk og psykisk, Mukunthan virket. Vestlandsgutten slet med norsken, og ba om lesestoff. Snart fikk ambassaden sendt over noen bøker. Og Aftenposten.
— Det er trøst i Tanta, humrer Hattrem.
I april 2010 ble Mukunthan stilt for en militær domstol i Colombo og frikjent. Etter å ha tilbrakt noen dager i boligen til Hattrem satte han seg på et fly til Norge.
— Det at han ble stilt for en domstol, viser at systemet vårt fungerer, sier Sri Lankas ambassadør til Norge, Rodney Perera, som ellers avviser alle påstander om at krigsfanger ble drept eller torturert.
— Hadde han blitt torturert, ville det kommet frem i rettssaken, sier han. Men flere kilder, deriblant en generalmajor i den srilankiske hæren som senere hoppet av, bekrefter både torturen og at LTTE-soldater ble drept i fangenskap.
— Vi anholdt, avhørte og henrettet. Det var vanlig prosedyre, sier generalen i et hemmelig vitneavhør Aftenposten har fått tilgang til.
Født på ny
Ett år er gått siden Mukunthan kom hjem. Han føler seg gjenfødt, og på mange måter som en annen person enn både heroinvraket som forlot Norge og geriljasoldaten som forlot Sri Lanka. Til og med dialekten hans er endret – da han lærte seg norsk på nytt, var det som østlending. Snart håper han å få operert ut de gjenværende 17 splintene i kroppen sin. Terapi eller hjelp til å håndtere traumene har han ikke fått noe tilbud om.
— De sa at jeg måtte betale for det. Men det har jeg ikke råd til. Først må jeg betale gjelden som står igjen fra mitt gamle liv i Norge, sier han.
I mellomtiden bor han hos foreldrene. Sakte vender han tilbake til et normalt liv. Han er ute av marerittet. Selv om han fortsatt våkner om natten. Twitter: @ronneberg