Han kalte USA «den store slangen». Slik ble han Irak-valgets mest populære mann.

ISTANBUL (Aftenposten): Muqtada al-Sadr kalte USA «den store slangen». Nå kan det bli opp til ham å avgjøre hvem som blir Iraks nye statsminister.

Tilhengere av den sjiamuslimske predikanten Muqtada al-Sadr feirer valgfremgangen på Tahrir-plassen i Bagdad tidlig mandag morgen.

Irak gjennomførte lørdag sitt første parlamentsvalg siden seieren over Den islamske staten (IS). Statsminister Haider al-Abadi håpet å profittere på entusiasmen over seieren, men ser ut til å skuffe stort. Etter at stemmene er blitt talt opp i 10 av 18 provinser, ligger valglisten hans bare på en tredjeplass.

Det er i stedet en valgallianse knyttet til den kontroversielle sjiamuslimske presten Muqtada al-Sadr som har tatt ledelsen. På andre plass ligger en valgliste ledet av Hadi al-Amiri, fra de sjiamuslimske militsene som støttes av Iran.

Muqtada al-Sadr på talerstolen i april 2004. Han truet med å bruke selvmordsbombere dersom amerikanske styrker angrep Najaf for å arrestere ham.

Erklært som fiende av USA

Muqtada al-Sadr gjorde seg etter USAs invasjon i Irak i 2003 bemerket som en av amerikanernes skarpeste kritikere. Han uttalte at Saddam Hussein var «den lille slangen», mens USA «er den store slangen».

Sadr ledet en milits som kjempet for å få kastet amerikanerne ut av landet og ble erklært å være en fiende av USA. Han klarte imidlertid å beholde en viktig posisjon i irakisk politikk. Hele tiden har han hatt en stor tilhengerskare, ikke minst blant fattige irakere.

Valgkampen denne våren har basert seg på løfter om sosiale programmer og kamp mot korrupsjon. Sadr overrasket mange irakere ved å fremme en ikke-islamistisk koalisjon som inkluderte kommunistene foran valget.

Iraks statsminister Haider al-Abadi ble sett på som en garantist for en politikk som Frankrikes Emmanuel Macron og resten av den vestlige verden ønsket. Men Abadis fremtid som statsminister er meget uviss etter at han gjorde et dårlig valg.

Fremdeles uklart hvem som skal lede landet

Ifølge Reuters ligger Sadr an til å vinne 54 av de 329 plassene i parlamentet. Deretter følger Amiri med 47 og Abadi med 42.

Sadr kan ikke bli statsminister selv, siden han ikke stilte til valg. Det er heller ikke sikkert at gruppen hans vil få statsministerposten, selv om de skulle få flest representanter i parlamentet.

Statsministeren trenger støtte fra minst halvparten av parlamentet og nå venter det opptil 90 dager med forhandlinger.

Anstrengt forhold til både USA og Iran

Sadrs gruppe kan bli stoppet av Iran, skriver Reuters.

– Vi vil ikke tillate at liberale og kommunister styrer i Iraq, sa Ali Akbar Velayati, en ledende rådgiver til Irans øverste leder ayatollah Ali Khamenei i februar.

Sadr har markert seg som mer skeptisk til Iran enn andre sjiamuslimske politikere, og kan ha vunnet på det. Han har et godt øre for folkemeningen i Irak, mener Renad Mansour, Irak-ekspert og forsker ved tenketanken Chatham House.

– Sadr forsto antiamerikanismen under den amerikanske okkupasjonen og nå har han fått med seg at mange irakere er motstandere av Irans innflytelse i landet, sier Mansour.

Sadrs holdning er at alle utenlandske aktører må la Irak være i fred.

Det vakte oppsikt da Muqtada al-Sadr besøkte kronprins Mohammed bin Salman i Saudi-Arabia i juli i fjor.

Elendig oppslutning om valget

Irakiske velgere synes å ha vist sin frustrasjon og misnøye med den rådende politiske eliten. Ikke bare gjennom å nekte statsminister Haider al-Abadi støtte, men også gjennom en omfattende boikott.

Observatører hadde ventet en oppslutning rundt 60 prosent, men nå viser det seg at bare 44,5 prosent av de stemmeberettigede har avgitt sin stemme. Det er betydelig lavere enn ved valgene i 2014 og 2010, da henholdsvis 62 og 70 prosent av velgerne møtte opp. I Bagdad var det bare en tredjedel som stemte.

– Valget har vært en kritikk av status quo i Irak, noe den lave valgdeltagelsen viser, sier Mansour.

Da han reiste rundt i Irak før valget, merket han seg hvor desillusjonerte folk var.

– Folk spurte seg hvorfor de skulle stemme dersom alt likevel ble avgjort i forhandlinger mellom politikerne, sier han.

Mansour tror Sadr gjorde det bra fordi han hadde et solid grunnfjell med velgere, men også fordi han fremmet mange nye kandidater.

– Sadr var dermed den eneste som fremsto som en motstander av det etablerte systemet.