Opiumsdyrkingen i Myanmar bidrar til grov, internasjonal kriminalitet og hemmer landets egen utvikling. FN har løsningen, hvis bare noen blar opp en drøy milliard i kaffepenger.

— Jeg elsker å stelle med plantene, sier Par Nu med begeistret verdighet, og viser meg rundt blant sine 5500 grønne venner som hun har fått av FN.

Aftenpostens Asia-korrespondent Jørgen Lohne i Shan-staten i Myanmar
Jørgen Lohne

For to år siden sto det bare opiumsvalmuer på hele jordstykket 67-åringen dyrker utenfor landsbyen Pang Lin som ligger på 1600 meters høyde sør i den urolige Shan-delstaten. Nå er det kun kaffeplanter som får Par Nus kyndige stell.

— Hun trives visst bedre som livlig kaffekjerring enn som leverandør av råstoff til dødelig, hvitt pulver?

— Uten tvil! svarer FNs Erlend Audunson Falch (32)

Statsviteren fra Grefsen har de siste to årene hatt en bratt læringskurve med å tilegne seg kunnskap om kaffesorter, jordsmonn og gjødsel. Nordmannen er nestleder ved Myanmar-kontoret til FN-organet UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime) og svært direkte involvert i et ambisiøst prosjekt:

Full stans i kyniske heroinprodusenters opiumforsyninger fra Det gylne triangel grenseområdene mellom Myanmar, Laos og Thailand.

FNs Erlend Audunson Falch har fått i stand et fruktbart samarbeid med Par Nu (foran) og Nan Htwe som har sluttet med opiumsdyrking og nå driver hver sin kaffefarm.
Jørgen Lohne

UNODCs løsning er å få alle opiumbøndene til å gjøre som Par Nu, gå over til kaffe.

— Med 150 millioner dollar (knapt 1,3 milliarder kroner) kan vi produsere kaffeavlinger på alle de 55.000 hektar der det i dag dyrkes opium i Myanmar, sa Falchs sjef, landdirektør Troels Vester til Aftenposten da jeg møtte ham på UNODCs kontorer i Yangon noen dager tidligere:

— Beløpet er lavt sammenlignet med hva narkotikamisbruk koster internasjonalt. Rike land burde gripe muligheten til å hjelpe både seg selv og Myanmar, sier Vester, som viser til den dystre sammenhengen: Opiumsdyrkingen og det den fører med seg, er en viktig del av Sørøst-Asias organiserte kriminalitet, som omsetter for 100 milliarder dollar (857 milliarder kroner) i året.

OPT_1302gyldne-triangel-upUtpJ2nsE.jpg

Metoden har virket i Sør-Amerika

— Par Nu kjenner hver enkelt av plantene sine. Hun er det beste eksempel på dette prosjektets suksess, sier Falch, mens vi betrakter den spenstige 67-åringen, som bøyer seg ned for å rette på en av de små skjermene som gir kaffeplantene skygge for den skarpe solen. Deretter plukker hun bort ugress som prøver å stjele næring fra en beskjeden busk som i desember forhåpentligvis kvitterer for eierens omsorg med bønner av første klasse.

Akkurat nå foregår forhandlinger om makten i Myanmar.

— Suksess må det vel være litt tidlig å innkassere, når den første kaffen deres ikke kommer for salg før helt i slutten av året?

— Vi er overbevist om at dette kommer til å fungere. Områdene hvor det i dag dyrkes opium er klimatisk perfekte. Etterspørselen etter god kaffe øker i hele verden, og aller mest i Asia. Internasjonale kjøpere, også store kjeder, ønsker å sikre seg de 25 tonn bøndenes kooperativer har klare om 10 måneder. Om tre år vil vi ha 1000 tonn for salg, sier Falch, som kan vise til gode erfaringer, riktignok høstet på et annet kontinent.

Opiumsdyrkerne skraper valmuene for å få dem til å avgi kvaelignende, seig råopium.
Jørgen Lohne

I Peru har nemlig UNODC-prosjekter gjort cocablad-dyrkere i kokainprovinsen St. Martin til fornøyde kaffe-og kakaobønder med pene overskudd. Eksperter med 30 års erfaring fra Peru-prosjektene er nå engasjert for å gjenta suksessen her i Myanmar. Og de er overbevist om at kaffeplanter i åkrer der det tidlige sto valmuer, vil gi prima vare som det er stor etterspørsel etter.

Kvinner samler opium-baller

Vi forlater Par Nus kaffefarm idet det går mot kveld etter en lang, varm dag i den sørlige delen av Shan. Fra den svingete, ekstremt ujevne grusveien kan vi fra bilvinduene se slitere i opiumsåkrene, det store flertall er kvinner. Snart kan de legge ned sine spesialkniver for natten, og i morgen skal de hente seig, kvaelignende råopium som har trengt ut der de med en tversgående, kort egg av glass eller stål har rispet forsiktig i valmuene. Langsomt samler de heroinråstoff fra avlingene til baller som hver veier 1,6 kilo, slik oppkjøperne vil ha sin vare.

Mee Thauk Kham ser ingen annen mulighet for å skaffe seg inntekter og vil fortsette med opiumsdyrkingen. I bakgrunnen: barnebarnet Nan Long.
Jørgen Lohne

Dette høyst ulovlige, møysommelige, strevsomme og tidkrevende arbeidet er eneste mulighet mange her har for å skaffe seg et levebrød. Men det er en myte at det er stor lønnsomhet som gjør at bøndene velger opium, påpeker UNODCs Erlend Falch:

— De fleste er fattige. Derfor er kaffeproduksjonen et godt alternativ, når de bare får muligheten. Inntjeningen vil være på samme nivå som med opiumsdyrking, for mange høyere, hevder Falch, idet sjåføren av vår firehjulsdrevne lille lastebil må rygge for å slippe forbi et møtende kjøretøy. To buddhistmunker vinker smilende til takk bak en støvete frontrute idet de passerer. De har tatt ekstrajobb med å frakte kyllingavføring som gjødsel til en opiumsdyrker.

Husene i Pang Lin har ikke innlagt vann og ingen annen elektrisitet enn den de kan få fra solpaneler. Den svært enkle bilveien til landsbyen er bare et par år gammel, anlagt av FN. Til høyre: Landsbyleder U Lone Lu
Jørgen Lohne

Her bidrar alle til det ulovlige jordbruket som myndighetene ikke klarer å stanse.

Hjelp av barnebarn på opiumsmarken

Dagen etter besøket hos Par Nu møter jeg i landsbyen Hsa Nin lenger nord den blide kaffekjerringens jevnaldrende, Mee Thauk Kham.

Hun står og svetter i åkeren sin under den brennende solen omgitt av frodige, vakre valmueplanter og har ingen planer om å slutte med opium.

Barnebarnet Nan Long som hjelper til, vil ikke snakke, og trekker seg så raskt unna at jeg ikke får anledning til å spørre hvordan hun opplever å delta i en produksjonskjede som i siste ledd fører til stor ulykke for mange andre ungdommer.

Bestemor Kham, derimot, er godt skåret for tungebåndet:

— Jeg vet ikke hva som skjer med opiumen etter at min kjøper, en mann fra landsbyen, har betalt og tatt den med seg. Det har jeg faktisk aldri tenkt på, hevder hun mens hun med trenede bevegelser skraper i valmue etter valmue.

— Hva skal jeg ellers gjøre for å skaffe penger til hus, mat og klær, og til det jeg ofrer i tempelet? spør den åpenbart fromme buddhisten, som tjener beskjedne 500 dollar (drøyt 4000 kroner) i året på opiumsdyrkingen.

— Jeg vet jo at det er ulovlig. En gang kom myndighetene og ødela avlingen min, sier Mee Thauk Kham, idet hun signaliserer med sitt kroppsspråk at nå ønsker hun å få arbeidsro snart.

— Har du vurdert å bli med i kaffeprosjektet til FN?

— Jeg har hørt om det. Men jeg har ingen til å hjelpe meg med å starte noe nytt.

Les også:

Major Saw Lay–Wah i Myanmar-politiets innsatsstyrke mot narkotika er bekymret over at store opiumspartier byttes mot Amfetamin i Shan-staten.
Jørgen Lohne

Store partier betales med metamfetamin

Opiumsdyrkeren vet ikke at major Saw Lay Wah i Myanmar-politiets innsatsstyrke mot narkotika er en av mennene i FN-følget som har fulgt med meg ned åssiden til åkeren hennes. Offiseren har sympati for den eldre damen, forstår jeg da vi er kommet utenfor hennes hørevidde:

— Hun er et typisk eksempel på en fattig dyrker uten for mye kunnskap hverken om lov og rett eller hva som skjer videre med stoffet hun selger.

Større opiumspartier enn Mee Thauk Khams håndteres direkte av oppkjøpere lenger opp i kjeden, og da er det ikke sjelden at oppgjøret betales med metamfetamin, ifølge offiseren, som her minner om at opium og heroinproduksjon bare er en side av Myanmars narkotikaproblemer:

Landet er også blitt en verdensledende produsent av metamfetamin.

— Hvor blir opiumen foredlet til heroin, og hvor kommer amfetaminkjemikaliene fra?

— Svært mye skjer helt inntil Kina-grensen, særlig i Kokang-regionen i Nord-Shan, er alt major Saw Lay Wah vil røpe.

Døden fra det gylne triangel

Myanmar er verdens nest største opiumprodusent, bare overgått av Afghanistan. Sammen med Laos og Thailand danner landet som før het Burma, det såkalte gylne triangel. Inntil den voldsomme økningen i Afghanistan, Pakistan og Irans gylne halvmåne tidlig på 2000-tallet, var triangelet verdens største dyrkingsområde for heroinråstoff.

Mens Thailand har redusert opiumsdyrkingen drastisk ved å få bønder over til grønnsaksproduksjon, produserte Myanmar med litt hjelp av Laos i 2015 tilsammen cirka 823 tonn opium. Dette ble raffinert til 82,3 tonn ren heroin i de kriminelle bandenes godt skjulte myanmarske laboratorier, ifølge UNODC.

Ukjente menn kommer om natten

Storparten av ferdigprodusert No. 4 i hvit pulverform fra Myanmar går rett over grensen til Kina, verdens største forbruker av heroin. Via ruter gjennom andre land i regionen finner også en forholdsvis stor del av narkotikaen sjøveien til Australia. Resten ender i sprøytene til misbrukere i Myanmar eller nabolandene.

— Jeg hører av kjøperne at opiumen som jeg dyrker, ender opp som No. 4, sier den relativt velstående bonden Nan Yoon (50) og trekker på skuldrene.

— De kommer om natten, forskjellige menn hver gang, og ikke sier de hva de heter. Jeg tror de er kinesere fra Yunnan-provinsen, men de snakker også vårt språk. Når handelen er avgjort, skynder de seg av sted.

Til tross for at Nan tjener godt på valmuene han dyrker (6000 dollar, 51.000 kroner) i året, har han takket ja til å delta i UNODCs prosjekt og har satt kaffeplanter på en del av sin jord.

- Vi får vel se hvordan det går. Hvis kaffen lønner seg så bra som FN-folkene sier, fortsetter jeg. Men tjener jeg ikke nok penger på kaffen, slutter jeg aldri med opium, sier Nan Yoon.

Kona, Li Lone Oo (45) legger vekt på trygghet: – Det beste med å gå over til kaffe er at det er lovlig. Og at vi ikke behøver å være bekymret for at myndighetene skal komme og ødelegge avlingene eller arrestere oss, sier hun.

Bare råd til pulverkaffe

— Opiumproduksjonen er jo ulovlig! Jeg er glad for å ha sluttet med det, sier den lystige kaffekjerringen Par Nu, og får støtte fra venninnen og kollegaen Nan Htwe (41), som driver en lignende farm noen kilometer unna:

— Kaffe kan gi oss sikkert levebrød.

Begge damene forteller om dårlige erfaringer med opiumsvalmuene – sykdommer som ødelegger avlingene og mye strev. Kaffeplantene derimot, mener de å vite, behøver stort sett bare vedlikehold etter at de først har gitt grøde én gang.

— Jeg vet ikke om jeg kommer til å tjene mer eller mindre uten opium, sier Par Nu.

- Nei, jeg får nok aldri råd til å drikke min egen kaffe! spøker Par Nu, som har sluttet med opiumsdyrking.
Jørgen Lohne

Men jeg er sikker på at kaffe vil gi et godt utkomme, også for mine barnebarn. Erlend har fortalt at kaffen vår kan selges for høy pris, fordi den er så god.

— Da gleder du deg vel til å drikke den selv?

— Jeg får nok aldri råd til å drikke min egen kaffe, sier hun og ler:

— Det bli nok bare pulverkaffe for meg. Jeg drikker uansett mest te.

  • Er du interessert i nyheter fra Asia? Følg Aftenpostens Asia-korrespondent Jørgen Lohne på facebookog på twitter