Verden

Republikanerne har kranglet og slåss i 20 år. Slik oppsto en perfekt grobunn for Donald Trump.

Tea Party-bevegelsen har spilt en sentral rolle i å flytte Det republikanske partiet til høyre - og dermed øke splittelsen i USA. Mange konservative ser på verden med helt andre øyne enn sine politiske motstandere og nekter å stole på tradisjonelle nyhetsmedier. Her fra et folkemøte med favoritten Sarah Palin i Wisconsin i 2011.

I over 20 år har Det republikanske partiet dyrket frem krefter som ser verden i svart/hvit, som mener kompromiss er forræderi og som omfavner konspirasjonsteorier. Her er historien om hvordan USAs høyreside skapte Trump.

  • Steinar Dyrnes
    Journalist

De siste 22 årene er Det republikanske partiet blitt en kasteball for ulike krefter på høyresiden i amerikansk politikk. Vi har krigshisserne i den neo-konservative-bevegelsen, radio- og TV-kjendiser som Glenn Beck og Rush Limbaugh, Tea Party-bevegelsen, deres favoritt Sarah Palin, den ultrakonservative senatoren Ted Cruz og nå til slutt Donald Trump. Men det startet helt tilbake i 1994, med en historiker fra Georgia.

Her er ni punkter som oppsummerer hvordan det var mulig for republikanerne å velge Trump som sin presidentkandidat.

Newt Gingrich og hans «Contract with America» gjorde storeslem ved kongressvalget i 1994.

1. 1994 – Newt Gingrich snur opp ned på Washington

Den moderne tidsregningen i Det republikanske partiet starter på mange måter med mellomvalget 8. november 1994. Da hadde demokratene hatt flertall i Representantens hus siden 1954. Men ledet av Newt Gingrich fra Georgia og et valgprogram kalt «Contract with America», sikret republikanerne seg 54 nye seter – og flertallet. Dermed ble Gingrich den nye speakeren.

I de 40 foregående årene hadde demokratene behandlet republikanerne med stigende maktarroganse, men det var likevel fortsatt godt spillerom for politiske kompromisser på tvers av partilinjene.

Men som de to svært anerkjente analytikerne Norman J. Ornstein og Thomas E. Mann skrev i sommer, ble dette starten på et stadig mindre kompromissvillig parti.

«Newt Gingrich, fremst av andre republikanske ledere, tok denne polariseringen til et nytt nivå. Han var nøkkelen til partiets forvandling til en destruktiv og undergravende kraft i amerikansk politikk, noe som gjør hans nylige forbindelse til Trump veldig passende», skrev de to analytikerne.

Fra 1994 gikk partiet fra å være relativt kompromissvillige, til en tilstand av evig krigsmodus som ble bare mer og mer intens og aggressiv. Skandalisering og demonisering av demokratene ble nærmest den nye normen.

Roger Ailes og Rupert Murdoch grunnla den konservative nyhetskanalen Fox News i 1996.

2. 1996 – Fox News etableres

Helt fra starten av bemerket TV-kanalen Fox News seg med det mange mener er en salig blanding av uavhengig nyhetsjournalistikk og kampanjejournalistikk for konservative politiske krefter.

Også andre konservative mediekrefter som radioverten Rush Limbaugh og nettstedet Drudge Report, som avslørte Lewinsky-skandalen i 1998, er viktig kilde til informasjon for republikanske velgere.

Fox-sjefen Roger Ailes, som i sommer måtte gi seg etter 20 år i jobben grunnet en sexskandale, har blant annet gitt prominent plass til republikanske politikere og presidentkandidater som Rick Santorum, Newt Gingrich, Sarah Palin, Donald Trump og Mike Huckabee. Derfor har han ved å gi dem så mye plass på luften, fremmet deres politiske karrièrer.

Men Fox og andre høyrevridde medier bidro også til at konservative velgere fikk en alternativ virkelighetsoppfatning av verden. I dette såkalte ekkokammeret ble konspirasjonsteorier og ulike antydninger resirkulert. I sum har dette bidratt til den økte splittelsen i det amerikanske samfunnet.

  • Hvilken politisk slagside har mediene i USA? Her er en guide til det amerikanske medielandskapet.
Her er fra avskjedsseremonien til Donald Rumsfeld (t.v.) i Pentagon da han etter nesten seks år ga seg som forsvarsminister i desember 2006. Visepresident Dick Cheney og George W. Bush var selvsagte gjester.

3. 2003 – Kuppes av neo-konservative og invaderer Irak

Da George W. Bush inntok Det hvite hus i 2001 hadde han med seg den sikkerhetspolitiske hauken Dick Cheney, som trolig er den hittil mest innflytelsesrike visepresidenten i historien. Han sørget for å plassere kompisen, den minst like haukete Donald Rumsfeld, som forsvarsminister.

Disse to sympatiserte sterkt med de neo-konservative kreftene helt til høyre i partiets sikkerhetspolitikk og kjente neo-konservative aktører som Paul Wolfowitz og Douglas Feith fikk viktige posisjoner i Pentagon. Disse svært haukete neo-konservative, som har en lav terskel for å bruke militære virkemidler, kidnappet så sammen med Cheney og Rumsfeld partiets utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det endte i 2003 med invasjonen av Irak. Men siden det endte i en katastrofe, ble mistet denne gruppen troverdigheten og ble fort marginalisert.

Visepresidentkandidat Sarah Palin holder tale under et valgmøte i november 2008.

4. 2008 – Sarah Palin kommer fra Alaska

«Jeg kan se Russland fra huset mitt!»

Det sitatet hun er mest kjent for, sa Sarah Palin aldri. Det tilhører derimot hennes alter ego Tina Fey, som laget en drepende parodi på Saturday Night Live.

Palin, som var visepresidentkandidat for republikaneren John McCain i 2008, ble latterliggjort for sin uvitenhet og sin folkelige, ofte usammenhengende måte å snakke på. Samtidig var hun umåtelig populær og dro enorme menneskemengder, gjerne opp mot 25.000, til sine valgkampmøter.

Hun mobiliserte velgergrupper som tidligere hadde vært uinteressert i politikk, spesielt den hvite arbeiderklassen i det Palin kalte «det ekte Amerika».

Etter valget fortsatte hun å ha innflytelse over store velgergrupper gjennom Tea Party-bevegelsen. Palin mistet etter hvert noe av glansen og innflytelsen, men hennes store appell har mange paralleller til Trumps politiske suksess.

De demokratiske lederne i Representantenes hus, Steny Hoyer (t.v.) Nancy Pelosi og Rahm Emanuel, var alvorstynget etter at de ikke fikk flertall for å redde bankene under finanskrisen.

5. 2008 – Nekter å redde USA fra finanskrisen

Da finanskrisen brøt ut midt i valgkampen høsten 2008, befant USA seg plutselig på randen av den største økonomiske krisen siden Den store depresjonen på 30-tallet. I et forsøk på å redde bank- og finansvesenet fra kollaps, ble finansministeren til George W. Bush og lederne i Kongressen like etter midnatt søndag 28. september enige om en redningspakke på 700 milliarder dollar.

Siden Bush og finansmininister Hank Paulson måtte forholde seg til et demokratisk flertall i Representantens hus, skulle en kanskje tror at det skulle skape problemer. Men nesten 2/3 fra Paulsons eget parti stemte nei, og dermed ble pakken nedstemt.

Republikanerne forsvarte opprøret blant annet ved å argumentere for at det var sosialisme at staten skulle bruke penger på å redde private banker. De argumenterte også for at det var feil at vanlige mennesker som mistet husene ikke ble reddet, mens bankene som skapte krisen skulle reddes. Det ble av mange sett på som et utslag av populisme. Noen dager senere ble pakken til slutt vedtatt likevel. Selv om en del republikanere snudde, bidro dette til å legge grunnlaget for en mer opprørsk partigruppe i Kongressen.

Tea Party-aktivister i ved Kongressen i Washington i 2010.

6. 2009: En storm i en tekopp

Noen bar bilder av president Barack Obama påtegnet Hitler-bart. Andre ropte «du lyver, du lyver». Den massive menneskemengden som beveget seg gjennom Washington 12. september 2009 kalte seg Tea Party Express.

De hadde mye å klage på: statlige overtramp, helsereformen til den nye presidenten og ikke minst – høye skatter. For Tea Party-bevegelsen var i utgangspunktet et skatteopprør – navnet er en referanse til da amerikanerne protestert mot britenes skattevelde.

Etter hvert ble Tea Party en slags paraplyorganisasjon for en rekke grupper på ytterste høyre flanke. Fellesnevneren var kampen mot eliten i Washington. Første slaget var mot elitene i det republikanske partiet. Tea Party-bevegelsen fikk reell politisk makt da de brukte sitt nasjonale nettverk til å støtte lokale outsidere.

Det førte til at en rekke kandidater for guvernør-, kongress- og senatorvalg som vanligvis ville vært sjanseløse, vant over sine mer etablerte og pengesterke partifeller. Ved mellomvalget i 2010 fikk Washington et storinnrykk av republikanere støttet av Tea Party-penger. De fikk spesielt stor innflytelse i Representantenes hus.

Den tidligere Fox News-stjernen Glenn Beck under et Tea Party-arrangement i 2015.

7. 2011: Fra nettets mørke kroker til partiprogrammet

Flere krefter trakk nå i samme retning: Tea Party-politikere, alternative konservative nettsteder, og en ny generasjon mediepersonligheter med Fox News` Glenn Beck i spissen. Resultatet var at konspirasjonsteorier som tidligere hadde sirkulert utelukkende i de mørkeste avkrokene av nettet, ble dratt inn i den politiske debatten.

Et eksempel er teorien om at FN forsøker å innføre diktatur i USA ved hjelp av miljøprogrammet Agenda 21. I Georgias delstatsforsamling diskuterer republikanske senatorer i fullt alvor om FN benytter en hjernevaskingsmetode kalt «Delphi» for å få gjennomført sine diktaturplaner. Tea Party-krefter klarer til slutt å få motstand mot Agenda 21 inn i partiprogrammet.

Et annet eksempel er birther-bevegelsen, påstanden om at Barack Obama lyver om at han er født i USA. Teoriens ivrigste tilhenger får en flying start på sin politiske karriere med hyppige opptredener i konservative medier. Hans navn er Donald J. Trump.

Texas-guvernøren Rick Perry og Mitt Romney under debatt under primærvalgkampen i 2011.

8. 2011: «Klovneshowet» drar på tur

«Rick Perry er så dum at om hjernen hans var laget av gummi, ville det ikke vært nok til å lage bukseseler til en undulat,» skrev en spaltist fra Texas om sin egen guvernør.

I dagens Trump-hysteri er det lett å glemme at den republikanske primærvalgkampen høsten 2011 var så underholdende at amerikanske medier kalte den for et «klovneshow»: Man hadde Michele Bachmann som hevdet at hun «hadde hørt at man kunne bli tilbakestående» av en vaksine mot underlivskreft, sammen med pizzakongen Herman Cain som oppsummerte hele sin politiske plattform i det fengende budskapet 9-9-9. Med var også gamle Newt som ville reise til månen, og det var selvsagt Rick Perry, som ikke husket hvilke tre statlige direktorat han ville kvitte seg med, og i stedet bare sa «oops».

Det mest oppsiktsvekkende fra denne høsten var imidlertid at absolutt alle disse eksentriske kandidatene på ett eller annet tidspunkt ledet over Mitt Romney. De eneste som aldri gjorde det, var moderate Jon Huntsman og libertarianeren Ron Paul. Republikanerne holdt seg til slutt for nesen og stemte frem Romney, men primærvalgkampen viste med all tydelighet at velgerne var på desperat søken etter noe annet.

Donald Trump og Newt Gingrich sammen på et valgmøte i vippestaten Ohio i juli.

9. 2016 – Nå har republikanerne skapt Donald Trump

Etter flere tiår med kamp om partiets sjel ble nominasjonskampen til republikanerne til slutt en kamp mellom populisten Trump og den fullstendig kompromissløse senatoren Ted Cruz. I Representantenes hus har Cruz støtte fra en gruppe som kaller seg Freedom Caucus, som ble stiftet i 2015. De mener nærmest at kompromisser er forræderi.

Det endte med at Trump ble valgt – og sirkelen ble sluttet da han hentet inn Newt Gingrich som en av sine nærmeste rådgivere. Newt var også nære på å bli visepresidentkandidat.

Slik oppsummerer Mann og Ornstein nå situasjonen i partiet:

«Det republikanske partiet har blitt en opprørsk outsider i amerikansk politikk – ideologisk ekstrem (...) full av forakt for kompromiss, uberørt av konvensjonell forståelse av fakta, bevis og vitenskap og avvisende til legitimiteten til sin politiske opposisjon».

Hvordan ser kinesere, europeere og russere på det amerikanske valget? Hva var bunnivået i valgkampen og hvem tror Aftenpostens USA-team vinner? Alt dette kan du få vite her.

Lytt til vår siste podkast i spilleren under, på SoundCloud, i iTunes eller fra vår RSS-strøm.

Les mer om

  1. USA-valget 2016
  2. USA-valg 2016