– Du vet at dere ikke egentlig har lov til å være her, ikke sant?

Dil Mohammed (51) smiler vennlig. Han har akkurat ønsket oss velkommen til teltet sitt med en omfavnelse og en kopp te. Utenfor står nysgjerrige naboer – besøk fra utenlandske journalister er ikke dagligdags her.

51-åringen har satt opp teltet sitt på en liten landflekk i grenseområdet mellom Myanmar og Bangladesh, et ingenmannsland der ingen av de to landene har lov til å sende sine soldater.

For tiden bor det rundt 6200 rohingya-flyktninger på dette vesle landområdet.

De håper på bedre tider.

– Vi kan når som helst reise inn til leirene i Bangladesh, men det har vi ikke lyst til. Og soldatene fra Myanmar skyter oss hvis vi prøver å dra tilbake til landsbyene våre. Så foreløpig venter vi her, sier Mohammed, som er utdannet som psykolog ved universitetet i Yangon.

Soldat i bermudashorts

Rett bak teltet hans har de myanmarske soldatene satt opp et piggtrådgjerde. Flere av flyktningene har stilt seg opp langs gjerdet. De betrakter soldatene som patruljerer forbi dem mens en gravemaskin sørger for at gropen på den andre siden av gjerdet blir stadig dypere.

De siste ukene har de også minelagt området, ifølge flere av rohingyaene som holder til her.

Journalist Kristoffer Rønneberg og fotograf Jan T. Espedal i Bangladesh.

I et kratt i åssiden sitter to soldater og observerer flyktningene – og oss – med kikkert.

Myanmar-soldatene ser avslappet ut – én av dem har sågar på seg en lysegrønn bermudashorts i stedet for uniformbukse – men geværene deres og piggtråden sender et tydelig budskap til flyktningene: Ikke kom tilbake.

– Jeg blir redd av å se på dem. Dette er den samme hærstyrken som brente ned landsbyene våre. De ønsker å drepe oss, sier åttebarnsmoren Tayuba Begum (45).

Hun har ikke måttet flykte langt for å komme seg i sikkerhet.

– Landsbyen min ligger rett bak den åsen der. Det er bare ti minutter å gå. Men det kunne like gjerne vært ti dager, sier hun.

Dil Mohammed (51) vil heller bo i ingenmannsland enn å reise inn til en av de etablerte flyktningleirene. - Myanmar er mitt hjemland. Jeg vil tilbake dit, jeg vil dø i Myanmar, sier han.
Jan T. Espedal

800.000 har flyktet

Over en halv million rohingya-flyktninger har krysset grensen fra Myanmar etter at Myanmars forsvarssjef beordret en massiv militærkampanje i Rakhine-delstaten etter at en militsgruppe gikk til angrep på 30 politiposter i området 25. august.

Hvor mange som er drept, er foreløpig uklart. Men FNs flyktningsjef omtaler offensiven som «et skoleeksempel på etnisk rensing». Mange i bistandsmiljøet her i flyktningområdene i Bangladesh snakker i det stille om et sannsynlig folkemord.

Myanmarske myndigheter, både sivile og militære, har benektet anklagene.

– Selv om store menneskemengder har beveget seg fra Myanmar til Bangladesh de siste dagene, har hverken regjeringen eller hæren på noe tidspunkt brukt metoder som fortjener betegnelsen skoleeksempel på etnisk rensing, skriver talsperson Darli Nwe fra Myanmars ambassade i Oslo i en e-post til Aftenposten.

Til venstre ligger Bangladesh. Helt til høyre ligger Myanmar. Sandbanken i midten er ingenmannsland, der 6200 rohingya-flyktninger nå venter på bedre tider.
Jan T. Espedal

De aller fleste flyktningene endt opp i leirer sammen med de 2–300.000 som har kommet hit i tidligere bølger.

Svært få av dem vi har snakket med i disse leirene har noe håp om å komme hjem igjen. Her i ingenmannsland, derimot, råder en forsiktig optimisme – en drøm om at piggtrådgjerdet skal forsvinne og at soldatene skal slippe dem inn igjen.

– Det er flere grunner til at vi ikke vil dra til leirene. Vi har hørt at det er trangt der. Dessuten er trafikken langs veiene farlig for barna. Men den viktigste årsaken er at vi ikke har gitt opp håpet om å dra tilbake. Bangladesh er ikke vårt hjem. Vi er en minoritetsgruppe i Myanmar, det er der vi hører hjemme, sier Dil Mohammed.

En av soldatene fra Myanmar har byttet ut uniformbuksen med en bermudashorts. Men budskapet fra soldatene til flyktningene er likevel soleklart: Ikke kom tilbake.
Jan T. Espedal

– Suu Kyi har mindre makt enn en fotsoldat

Rohingyaene, en hovedsakelig muslimsk minoritetsgruppe, anses ikke som statsborgere av myndighetene i Myanmar – til tross for at mange av dem har røtter i Rakhine som strekker seg tilbake flere århundrer.

Nå er et klart flertall av de rundt én million rohingyaene fordrevet fra landet i en svært voldelig militærkampanje der voldtekt, massehenrettelser, barnedrap og tortur er elementer som går igjen når flyktningene skal beskrive hva som har skjedd.

Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi, landets øverste politiske leder, er blitt møtt med massiv kritikk fra det internasjonale samfunnet fordi hun ikke har tatt offentlig til orde for å stagge hærsjefen.

I en tale på torsdag lovet Suu Kyi at alle rohingyaene skal få komme tilbake og at myndighetene skal jobbe for å finne en varig løsning på konflikten – delvis basert på rådene fra en kommisjon ledet av tidligere FN-sjef Kofi Annan.

Men i ingenmannsland tar flyktningene Suu Kyis forsikringer med en klype salt.

– Hun har mindre makt enn den lavest rangerte fotsoldaten i militærvesenet, sier Dil Mohammed. Dere i utlandet fokuserer så mye på henne, men hun har ikke noe hun skulle sagt overfor hærsjefen. Det er han som må avslutte dette. Og for å få til det, må Norge og andre land legge press på ham, sier 51-åringen.

Aung San Suu Kyi opplever et voldsomt press for å gjøre noe med rohingya-krisen. Men hun har svært begrensest makt overfor landets militære ledelse.
Aung Shine Oo / AP / NTB Scanpix

Inntil videre blir han og de andre i ingenmannsland værende der de er. Mat, medisiner og utstyr er mangelvare, men det er ingen som sulter. Hjelpeorganisasjoner kommer jevnlig til grensen på den andre siden av elven og leverer nødhjelp som flyktningene kan vasse over for å hente.

– Vi kan ikke tvinge dem til å forlate området. Vil de være der, får de bli der, sier en bangladeshisk offiser ved grensen.

En rohingya-flyktning i ingenmannsland ser på en soldat fra Myanmar på den andre siden av piggtrådgjerdet.
Jan T. Espedal