Verden

Om natten slipes knivene | Ola Storeng

De som vil forsvare nasjonale kjepphester, blir utsatt for et sterkere og sterkere press frem mot en deadline. De neste dagene og nettene får vi vite hvem – om noen – som tør reise fra Paris uten en avtale.

atom00004_doc6nflwmwkdbkh8279g0-941bG_iMi6.jpg
  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør
sundtoft_14_doc6ngqx4b2of9aad859g0-SHyVPGktsl.jpg
parisweb_20_doc6nf84ijp5bqxu6739g0-ttT9RAnLE1.jpg
Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng kommenterer fra klimatoppmøtet i Paris.

– Det har vært en god dag for Europa og små land som vil ha en ambisiøs klimaavtale.

Det sier Aslak Brun, klimaminister Tine Sundtofts høyre hånd under klimatoppmøtet i Paris som nå går inn i sluttfasen.

Både Sundtoft og Brun var tydelig fornøyde da møtelederen, Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius onsdag ettermiddag la frem et nytt avtaleutkast.

Avtale krever i prinsippet enstemmighet

Men sannheten er at selv ikke en ringrev som Aslak Brun kan være for sikker i sin sak. For hittil har forhandlingene mest gått ut på å liste opp paragrafer og formuleringer som ulike land vil ha med i den endelige avtalen.

Vi vet ennå ikke hva landene egentlig mener. Hva er så viktig for land eller grupper av land at de kan være villig til å ta belastningen med å torpedere forhandlingene? For etter FN-systemet kreves det i prinsippet enstemmighet om avtalen.

Den som til slutt skal si nei må ha gode nerver og helst også svært gode grunner.

186 land har levert inn planer

De neste dagene og nettene frem til lørdag – eller kanskje det blir søndag – er det dette som skal testes. De som vil forsvare nasjonale kjepphester, blir utsatt for et sterkere og sterkere press.

186 av de 196 landene som deltar i klimaforhandlingene, har levert inn planer eller oversikter over klimatiltak de vil gjennomføre. Men i sum rekker det ikke til å begrense temperaturstigningen til hva kloden etter de flestes mening tåler.

Mange usikkerhetsfaktorer

Utenriksminister Fabius gikk onsdag ettermiddag gjennom de områdene hvor arbeidet med å sluttføre avtalen særlig butter:

  • Hvordan skal byrdene og ansvaret fordeles mellom de rikeste landene som har størst utslipp, og fattigere land hvor utslippene nå vokser raskest?
  • Hvor mye bør rike land betale for klimatiltak i fattigere land?
  • Hvordan skal vi vite om land gjøre hva de lover – og dessuten øker innsatsen over tid?
  • Hvor høye mål bør verden egentlig sette seg?
    De neste dagene og nettene får vi vite hvem – om noen – som tør reise fra Paris uten en avtale.

Først da får vite om optimistene – Norges forhandlere blant dem – får rett.