Verden

Hva blir veien videre i Syria? Her er analysene fra norske eksperter

Vi stilte fire norske eksperter åtte spørsmål om Syria. Etter å ha lest de 32 svarene, kan du henge med i enhver diskusjon om borgerkrigen.

Folk går gjennom ruiner i bydelen Douma i Damaskus etter et bombeangrep den 9. februar.
  • Tor Arne Andreassen
    Tor Arne Andreassen
    Journalist
En såret person bæres vekk i Douma i Damaskus.
En skadet mann venter på å få legehjelp i et tilfluktsrom etter angrepet i Douma den 9. februar.
En gutt sitter skadet og sjokkert etter bombeangrepet i Douma i Damaskus.
En skadet gutt ligger blant flere andre skadede personer i et tilfluktsrom etter et bombeangrep i Douma i Damaskus den 9. februar.

1. Handler krigen fremdeles om å fjerne Bashar al-Assad?

A1337212_web-Cecilie-Hellestveit-e1418989622487-288x310-ZyrQt0XkjB.jpg

Cecilie Hellestveit, forsker ved Internasjonal law and policy institute (ILPI): For noen gjør det det. For deler av de syriske væpnede gruppene, deler av opposisjonen, og land som Tyrkia, Saudi-Arabia og tildels Israel gjør det fortsatt det. De fleste andre, inkludert vestlige land, har nå betydelig mindre ambisiøse krav. Her handler det først og fremst om krisehåndtering, og katastrofekontroll. Holdningen er at valget står mellom dårlige og enda dårligere løsninger.

afp000852249-W5XxeoCQ3h.jpg

Kai Egon Kverme, forsker ved Universitetet i Oslo: Det gjør den i høysete grad, selv om USA, Russland og Iran ser det annerledes.

afp000679660-X2To3IlpUb.jpg

Henrik Thune, forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI): Spørsmålet om Assads fremtid er fortsatt viktig, men bildet har endret seg betydelig etter ekspansjonen til IS. Dette har blitt særlig tydelig de aller siste ukene. Ledelsen for Den Nasjonal Koalisjonen, den største eksterne opposisjonsgruppen, sier nå at «fjerning av Assad ikke lenger en forutsetning for å innlede samtaler». Den største interne politiske opposisjonsgruppen inne i Syria, Den nasjonale koordineringskomiteen (NCCDC), sier det samme.Det langsiktige målet er fortsatt å få fjernet Assad, men dette er ikke lenger en forutsetning for forhandlinger, noe som åpner opp nye muligheter. Men blant de som faktisk leder an i den væpnete kampen mot Assad på bakken, blant andre IS og Jabhat Al Nusra stiller det seg imidlertid helt annerledes. IS' prosjekt er apokalyptisk og inkluderer en absolutt sekterisk krig mot det de ser som de vantro og mot frafallene muslimer. I deres verdensbildet har Assad absolutt ingen fremtid.

helgeluras-qszoePwsCi.jpg

Helge Lurås, leder for Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA): For noen land og for noen grupper i Syria gjør det fortsatt det. Men for Vesten handler det i første rekke om å håndtere terrortrusselen fra IS. I den kampen er Assad en uformell alliert.


2. Hvordan er det mulig at Assad fremdeles sitter med makten?

A1337212_web-Cecilie-Hellestveit-e1418989622487-288x310-ZyrQt0XkjB.jpg

Cecilie Hellestveit: Fordi Assad allerede fra første stund i 2011 kontrollerte en av verdens 15 sterkeste konvensjonelle militærapparater. Han satt på toppen av et totalitært system som ikke hadde vært igjennom borgerkriger (som Somalia), invasjoner (som Afghanistan og Irak) eller tøffe multilaterale sanksjonsregimer. Assad har også hele veien vært en strategisk viktig alliert for Iran og Russland.I tillegg gjorde FN Sikkerhetsråds prosess i Libya at svært mange stater i verden ble betydelig mindre ivrige til å bruke Sikkerhetsrådet i Syria, nettopp fordi det er stor motstand mot at Sikkerhetsrådet skal drive med regimeendring. Assad sitter altså fortsatt med makten på grunn av en kombinasjon av militære, politiske og rettslige forhold som Assad har klart å dra nytte av. Noen hevder også at Assad bevisst har gjort seg selv uunnværlig gjennom å bidra til å skape en humanitær flyktningkatastrofe, samt sikkerhetsutfordringer som tvinger verden til å samarbeide med en syrisk part. I Syria i dag er det kun to store aktører — Assad og IS. Da gir svaret seg selv.

afp000852249-W5XxeoCQ3h.jpg

Kai Egon Kverme: Det skyldes flere forhold, men uten den massive militære og økonomiske støtten fra Iran og politisk ryggdekning fra Russland hadde nok situasjonen vært annerledes.

afp000679660-X2To3IlpUb.jpg

Henrik Thune: Det er tre viktige årsaker tror jeg. Den først, og viktigste, er at Assad har vært villig til å bruke uhemmet med vold. Hans militære taktikk har vært ekstremt brutal selv i Midtøstens målestokk. Den andre årsaken er at USA og Vesten ikke har ønsket å involvere i særlig grad inne på bakken på opposisjonens side, samtidig som Assad har mottatt stor militær støtte fra Iran, Russland og Hizbollah-geriljaen i Libanon. Uten disse er det svært usikkert om Assad kunne ha overlevd. Og for det tredje tilhører Assad selv minoriteten Alawitene, og siden opprøret i all hovedsak har utviklet seg til en sekterisk konflikt mot sunnier har dette samlet alawitene og mye av eliten rundt Assad.

helgeluras-qszoePwsCi.jpg

Helge Lurås: Mange syrere forsto nok allerede i 2011 at en prosess mot formelt flertallsstyre ville kunne sprenge i stykker det multietniske og multireligiøse samfunnet. Selv mange sunnimuslimer i middelklassen så på det autoritære Assad-regimet som et nødvendig onde. Myndighetene hadde rett og slett mer folkelig støtte for sin maktbruk enn mange antok. I tillegg fikk regimet politisk støtte fra Russland og direkte militær assistanse fra Iran, Hizbollah og sjiamilitser i Irak.

3. Er de sekulære kreftene blitt redusert til å være nærmest neglisjerbare, mens de radikale islamistiske kreftene står igjen?

A1337212_web-Cecilie-Hellestveit-e1418989622487-288x310-ZyrQt0XkjB.jpg

Cecilie Hellestveit: Det er nærmest en naturlov at radikale krefter vinner terreng i den type konfliktsituasjoner som Syria har gjennomlevd siden borgerkrigen brøt ut i februar 2012. Man kan imidlertid konstatere at i Syria har radikale krefter fått mer enn gjennomsnittlig medgang fordi mange ulike aktører har valgt å spille på lag, tilrettelegge for dem, eller i hvertfall ikke hindre dem på ulike tidspunkt de siste tre årene.Her har åpenbart Assad-regimet selv et svært stort ansvar, men mange andre aktører har instrumentalisert radikale krefter for å ødelegge Assad. Det finnes fortsatt en betydelig moderat, tildels sekulær syrisk opposisjon (både på regimet og opposisjonens side). Den er imidlertid fragmentert, og ligger svært lavt så lenge Syria er slagmark for en lang rekke konflikter syrere selv ikke har noe med. Moderate krefter søker per definisjon å løse konflikten gjennom forhandlinger. Det står ikke på agendaen forløpig hos de mange som bruker Syria som postkasse.

afp000852249-W5XxeoCQ3h.jpg

Kai Egon Kverme: Tilsynelatende, men det at sekulære krefter er underlegne islamister og regimet i den væpnede kampen som pågår betyr ikke at de er borte.

afp000679660-X2To3IlpUb.jpg

Henrik Thune: Ja, når det gjelder den militære opposisjonen er dette en ganske presis oppsummering. Dessuten har den moderate og mer sekulære opposisjonen vært splittet i et vell av ulike grupper. Det er akkurat dette deler av opposisjonen nå forsøker å forandre. Samtidige som de åpner opp for mulige samtaler direkte med Assad har de også innledet en såkalt «common ground»-politikk for å samle seg internt. Men det er et stykke igjen dit og dessuten vil ikke dette på kort sikt kunne gjøre noe med maktforholdene på bakken der radikale islamistiske grupper er de sterkeste.

helgeluras-qszoePwsCi.jpg

Helge Lurås: I form av militær innflytelse og dermed politisk makt på bakken ser det slik ut. De radikale kreftene har vist seg bedre til å organisere, kjempe og tiltrekke seg fremmedkrigere. Men det betyr ikke nødvendigvis at den sivile befolkningen i tilsvarende grad ønsker et politisk og kulturelt system basert på fundamentalistisk islam hvis krigen hadde sluttet. De sekulære har kapitulert militært og politisk, men ikke alle har blitt omvendt.

4. Hvordan vil den internasjonale innsatsen mot IS påvirke Syriakrigen?

A1337212_web-Cecilie-Hellestveit-e1418989622487-288x310-ZyrQt0XkjB.jpg

Cecilie Hellestveit: Den internasjonale innsatsen mot IS har i utgangspunktet et annet fokus enn det borgerkrigen i Syria har handlet om til nå. Mange frykter at kampen mot IS er så viktig for store internasjonale aktører at en løsning på Syria-krigen kommer langt ned på prioriteringslisten. Paradokset er at mange syrere som har ofret alt, og ikke er villige til å underkaste seg Assad regimet for alt i verden på grunn av de fryktelige forbrytelsene regimet har begått, gjør felles sak med radikale krefter — inkludert IS - i kampen mot Assad.Når man bombes fra luften av USA, Saudi-Arabia og Assad vekselsvis, og Assads styrker igangsetter militæroffensiver mot moderat opposisjon i le av amerikanske bomber, presses i realiteten mange grupper mot IS. Så lenge IS får flere støttespillere på bakken, vil andre land se det som nødvendig å samarbeide med Assad for å få has på IS. Og dermed har man en dødelig runddans som lett kan fortsette lenge.

afp000852249-W5XxeoCQ3h.jpg

Kai Egon Kverme: Det kommer an på om USA fortsetter å tillate at Assad-regimet bruker sin militærmakt på å bekjempe opposisjonen mens kampen mot IS kun utføres av amerikanerne og deres allierte. Da risikerer man at krigen i landet forlenges ytterligere.

afp000679660-X2To3IlpUb.jpg

Henrik Thune: På et overordnet nivå har kampen mot IS flyttet det internasjonale samfunnet betydelig nærmer Assad. Få vil foreløpig si dette høyt, men på grunn av IS er det i ferd med å etablere seg et slags interessefellesskap mellom vestlige land og Assad.Men det finne også en annen effekt av Vestens krigføring mot Assad som det er fort gjort å glemme. For mange mennesker i Syria som virkelig har opplevd Assasds overgrep, så fremstår Vestens bombing av IS og Nusra som en støtte til Assad. Mange på bakken spør seg hvorfor Vesten ikke ville bombe Assad, men bare sunnimuslimske grupper. IS bruker dette i propagandaen sin for å rekruttere både nasjonalt og internasjonalt. Bombingen blir presentert som en bombing av muslimer og styrker IS i enkelte områder i hvert fall på kort sikt. Folk som ikke egentlig liker IS, men hater Assad enda mer, ser på IS som en taktisk alliert mot en felles fiende. Sjia-Sunni sekterismen fryser fast konflikten.

helgeluras-qszoePwsCi.jpg

Helge Lurås: Selv om noen land, som Tyrkia og Israel, fortsatt ser visse strategiske fordeler med IS, har alle også bekymringer knyttet til dem. Kampen mot IS forener geopolitiske motstandere som Iran og Saudi-Arabia, Iran og USA, og Russland og USA. Innsatsen mot IS øker sjansene for et mer forent utenlandsk press på partene i Syria for å finne en politisk løsning.

5. Har kampen mot IS ført Vesten og andre inn i en ufrivillig koalisjon med Assad?

A1337212_web-Cecilie-Hellestveit-e1418989622487-288x310-ZyrQt0XkjB.jpg

Cecilie Hellestveit: Kampen mot IS tvinger andre land inn i indirekte sammarbeid med Assad. Assad-regimet er de formelle myndighetene i Syria, og de som autorisere slik bombing.Assad har dermed innflytelse på hvilke mål som ikke kan bombes. Samtidig benytter Assad bombingen mot IS til å frigjøre styrker for å angripe annen/moderat opposisjon — som jo er de styrkene utenforstående land planlegger å sammarbeide med. Det er ikke overraskende at disse kreftene har et inntrykk av at verden nå gjør felles sak med Assad.

afp000852249-W5XxeoCQ3h.jpg

Kai Egon Kverme: Det er en bevisst amerikansk strategi å gi Iran, Assad's nærmeste allierte, en nøkkelrolle i krigen mot IS. Man tillater at regimet bruker sine krefter på å bekjempe alle andre enn IS, så det er vanskelig å si at koalisjonen er «ufrivillig».

afp000679660-X2To3IlpUb.jpg

Henrik Thune: Se over. For øvrig. Ja, ikke en politisk koalisjon, men en taktisk koalisjon som skyldes at Vesten og Assad har felles strategiske interesse i forhold til å nedkjempe IS.

helgeluras-qszoePwsCi.jpg

Helge Lurås: Man kjemper mot den samme fienden, så svaret må bli ja. Men ikke alle i Vesten er heller motvillig til et samarbeid med Assad. Vestlig opinion lar seg ofte rive med av moralske og prinsipielle betraktninger, men i et perspektiv av maktbalanse var det aldri i Vestens interesse at det sekulære alavittregimet i Syria ble fullstendig oppløst. Og Libya eksemplifiserer hvordan europisk sikkerhet påvirkes negativt av at diktaturer går i oppløsning.For statene i Midtøsten var det aldri Assad-regimets overgrep mot egen befolkning eller autoritære styresett som motiverte deres ønske om å kaste ham. Hvis IS blir nedkjempet, vil disse landene trolig gjenoppta sine geopolitiske maktkamper.

6. Krigen i Libanon varte i 15 år. Risikerer man at krigen i Syria vil vare like lenge?

A1337212_web-Cecilie-Hellestveit-e1418989622487-288x310-ZyrQt0XkjB.jpg

Cecilie Hellestveit: Dette er en klassisk catch 22. Så lenge det er borgerkrig i Syria, vil IS ha rom der. Så lenge IS har rom, vil borgerkrigen fortsette, selv om IS åpenbart over tid vil kunne endre karakter til en betydelig mer irregulær, klassisk terrorbevegelse. Jeg tror nøklen til å bryte opp den onde sirkelen egentlig ligger utenfor Syria . Her pågår det forsåvidt diplomatiske initiativer i disse dager. Men det er noe i nærheten av en gordisk knute som skal løses her.

afp000852249-W5XxeoCQ3h.jpg

Kai Egon Kverme: Krigen i Libanon var i virkeligheten mange kriger, og et terretorielt status quo oppstod. Dette ser vi også konturene av i Syria, men jeg tviler på at konflikten vil være væpnet i femten år til.

afp000679660-X2To3IlpUb.jpg

Henrik Thune: Jeg tror krigen i en eller annen form vil vare lenge. Jeg tror imidlertid ikke lenger det er stor grunn til å tro at Assad vil falle. Jeg tror også krigen på mange måter har vært på sitt mest intense og i noen grad kan komme til å brenne litt ut og dempe seg noe. Men det avgjørende spørsmålet er styrken til IS og andre radikale grupper. Så lenge disse er sterke og kontrollerer land, vil krigen fortsette. Krigen i Irak har nå vart i 11 år. Det er langt fra usannsynlig at Syriakrigen vil fortsette på et liknende vis, men trolig ikke som en fullskala og like intens borgerkrigen som til nå. Men igjen – det avgjørende her er IS fremtidige styrke. Og her deler Irak og Syria skjebne.

helgeluras-qszoePwsCi.jpg

Helge Lurås: Libanon-krigen dreide seg i stor grad om kamp mellom grupper med distinkte identiteter. Det har man også i Syria, men i tillegg kommer kampen om islams rolle versus sekulære styreformer. Optimismen rundt hva et stemmeseddeldemokrati kan levere av politisk stabilitet er også mindre nå enn den var ved slutten av den kalde krigen da Libanon oppnådde fred.De sekulære, politiske ideologiene er på dødsleiet globalt og det vil redusere mulighetene for en «ny start» for Syria etter ødeleggelsene. Og det er liten politisk appetitt i utlandet på å sende fredsbevarende styrker eller gi massive summer til gjenoppbygging. Det er derfor vanskelig å se for seg en slutt på all krigføring i Syria på fortsatt lang tid. Men det er likevel mulig å se for seg en rimelig normalisering av livsbetingelsene i deler av Syria selv om full fred ikke oppnås.

7. Kan krigen eskalere ytterligere og i enda sterkere grad trekke flere land inn i krigen?

A1337212_web-Cecilie-Hellestveit-e1418989622487-288x310-ZyrQt0XkjB.jpg

Cecilie Hellestveit: Midtøsten befinner seg i en situasjon som ikke er helt ulik Europa før første verdenskrig. Med unntak av IS, vil ingen ha en regional konflikt mellom land i regionen. Faren for slik eskaleringer er imidlertid helt reell. Dette må også tas med i 'pest og kolera'— vurderingen. Situasjonen er fryktelig i dag. Men den kan altså bli betydelig verre. Hensynet til å hindre regional konflikt er et viktig hensyn som forklarer en del av det man gjør og unnlater å gjøre i kampen mot IS.

afp000852249-W5XxeoCQ3h.jpg

Kai Egon Kverme: Det kan den, på flere fronter. Dersom Israel blir angrepet vil de trekkes inn, det samme med Tyrkia. Men foreløpig synes dette lite sannsynlig, alle parter ser ut til å ha en interesse i at krigen begrenses til Syria.

afp000679660-X2To3IlpUb.jpg

Henrik Thune: Dette bør man ikke se bort fra. Det meste sentrale scenariet for en utvikling i en slik retning er at IS vedvarer i styrke. Da vil man før eller senere få en debatt både i Midtøsten og i Vesten om å sette inn bakkestyrker i Syria og deler av Irak. I forhold til Syria kan man til og med tenke seg form for reel taktisk allianse og samarbeid mellom Assad og arabiske land om å nedkjempe IS.Det er heller ikke gitt at vi ikke vil komme til å se vestlige soldater på bakken. Tvert om. Dersom IS forblir omtrent like sterke og også gjennomfører terrorangrep andre steder i Midtøsten eller Vesten, er sannsynligheten for en eskalering med ekstern involvering ganske stor. Den pågående kampen mot IS akkurat nå vil avgjøre om dette skjer eller ikke.

helgeluras-qszoePwsCi.jpg

Helge Lurås: Ja, det er det en fare for. Irans involvering i Irak risikerer å dra Saudi-Arabia inn på motsatt side. Tyrkia kan komme til å sende egne tropper inn for å skape en såkalt buffersone i nordlige deler av Syria for en offensiv mot Assad-regimet. USA er også en inkonsekvent aktør som potensielt kan rette sine angrep mot regimet i Syria dersom de føler at de har IS under kontroll. De kurdiske selvstyremyndighetene i Irak venter bare på muligheten for en formell løsrivelse, noe som kan føre til krig med Bagdad. I Libanon er maktbalansen skjør. Det kan dessverre bli enda mer uro i regionen enn det vi allerede er vitne til.

8. Er det grunn til å tro på en fredelig løsning i Syria i løpet av ett år?

A1337212_web-Cecilie-Hellestveit-e1418989622487-288x310-ZyrQt0XkjB.jpg

Cecilie Hellestveit: Miraklenes tid er ikke forbi. Visse prosesser i 2015 som kan få en betydelig positiv innvirkning både på IS og borgerkrigen i Syria. Nye allianser blant regionale stormakter er et element. Atomforhandlingene et annet. Realistisk sett tror jeg imidlertid neppe at vi vil se noen dramatiske endringer til det bedre i 2015.

afp000852249-W5XxeoCQ3h.jpg

Kai Egon Kverme: Nei, med mindre vi får en såkalt "game-changer", der den ene eller den andre siden får et tydelig overtak, er det grunn til å anta at en løsning er langt unna.

afp000679660-X2To3IlpUb.jpg

Henrik Thune: Ja, jeg tror det er mulig å skimte et lite håp for en politisk prosess. Når opposisjonen nå har gått bort fra sitt hovedkrav om ikke å innlede forhandlinger før Assad er fjernet, så betyr dette at det vil være mulig å få i gang forhandlinger. Det finnes dermed litt mer rom for at den såkalte Genève-prosessen, som har ligget helt død i det siste, derfor kan komme i gang igjen. I tillegg har Russland invitert partene til Moskva i april. Problemet er likevel at en slik politisk prosess neppe vil bety mye for selve krigføringen på kort sikt så lenge de dominerende aktørene på bakken er IS og andre ektremistiske bevegelser

helgeluras-qszoePwsCi.jpg

Helge Lurås: Nei, det er helt urealistisk. Bare det isolerte målet om å drive IS tilbake kommer i beste fall til å ta flere år.

Les også

  1. IS med offensiv mot kurdisk grenseby nær Tyrkia

  2. IS-avhopper om «Jihadi John»: Alle kunne blitt som ham

  3. FN: - 12 millioner mennesker er på flukt i Syria

Les mer om

  1. Den islamske staten (IS)
  2. Syriakrigen