Hun har gjort en skravleside for mødre til en maktfaktor i britisk politikk

LONDON (Aftenposten): Nettsamfunnet Mumsnet ble lansert for 15 år siden, etter at gründer Justine Roberts kom hjem fra en katastrofal familieferie.

Justine Roberts 80 ansatte er nesten utelukkende kvinner, og arbeidsdagen deres er selvsagt organisert rundt fleksitid og hjemmekontor slik at det enklere kan kombineres med familieliv.

— Ferien med mine ett år gamle tvillinger var kort fortalt helt krise. Feil destinasjon, feil hotell, omtrent feil barn. Da jeg kom hjem tenkte jeg, hva om jeg hadde fått bedre tips fra folk som har gjort dette før meg? Og det var en ganske ny idé i 1999, dette var jo fire år før Facebook og web 2.0 var et etablert fenomen, sier hun i dag.

Slik ble diskusjonsforumet Mumsnet.com etablert. I dag taster drøyt 80 medarbeidere i vei på på sine Mac-maskiner, i et trendy og nyoppusset fabrikklokale, mens forumets fem millioner unike brukere diskuterer alt fra bleiemerker til partnervold og strategier for å be om lønnsforhøyelse.

Mumsnet har vokst seg til en mellomstor bedrift, og en maktfaktor i britisk samfunnsliv.

Torsdag neste uke går britene til valg, og da er Mumsnet et naturlig stoppested for politikere som ønsker å innynde seg hos den kvinnelige halvdelen av befolkningen.

— Det var egentlig ikke meningen. Jeg hadde aldri drømt om å skape et forum for politisk aktivisme da jeg startet Mumsnet for 15 år siden.

Les også:

Les også

Hun kan avgjøre det britiske valget

Kampanjer

Mumsnet har de siste årene drevet frem flere politiske kampanjer. De ekskluderer en rekke firmaer som potensielle annonsører av prinsipielle årsaker. Toppolitikere stilles til veggs i intervjuseanser med brukerne, og Mumsnet har i valgkampen presentert flere større undersøkelser om kvinners holdninger.

Roberts mener nettsamfunnet fyller et vakuum, fordi de tradisjonelle partiene ikke klarer å fange opp og ta kvinners synspunkter på alvor.

— Vi har definitivt et kvinneproblem i britisk politikk, og fortsatt er det kun seks kvinner i David Camerons regjering. Vi har gjort omfattende undersøkelser for å finne ut hvorfor kvinner kvier seg for å gå inn i politikken her, og funnet er at man ser på det som en manneverden med dinosaurholdninger og lite familievennlige arbeidsforhold.

Firebarnsmor Roberts er selv Oxford-utdannet, og er i likhet med Mumsnet gjennomsnittsbruker etnisk hvit, i jobb, høyere utdannet og tjener noe over landssnittet.

Det begynte med Mumsnets kampanje i 2006 for å bedre tilbudet og oppfølgingen for kvinner som opplever spontanaborter. Femtrinnsplanen brukerne kom opp med, er nå adoptert av Labour i deres partiprogram, og Mumsnet jobber stadig for å få de andre partiene til å følge etter.

— Da innså vi at den kollektive stemmen vi har kan være ganske mektig, at vi kan bruke den til å endre samfunnet.

Kvinneproblem

Nå, med valget like om hjørnet, står politikerne i kø for å snakke med Mumsnets brukere. I går var det Labours skolepolitiske talsmann Tristram Hunt som ble stilt til veggs på nettforumet.

— Det er en overraskende utbredt holdning at folk tror mødre er litt dumme, og at de ikke er spesielt oppdaterte i samfunnet og kun bryr seg om barnehagepolitikk. Nå i valgkampen er kvinnene du hører mest om, konene til de mannlige partilederne. Det er et massivt problem, og det gjenspeiler seg i kvinners lave tillit til toppolitikerne våre.

Denne våren fyller nettstedet 15 år, og toppolitikerne sto i kø for å hylle jubilanten og dens hovedsakelig kvinnelige brukere.

- Den kyniske måten å analysere dette på er jo at politikerne ønsker å oppfattes som om de tar kvinner og sosiale medier på alvor, og at Mumsnet tilbyr dem en tilsynelatende enkel vei inn og en måte å fremstå som om de bryr seg på, sier Roberts.

— Men våre brukerstyrte intervjuer med politikerne er ingen koseprat i sofaen. Labour-leder Ed Miliband fikk for eksempel knallhard motstand da han uttalte seg om utdatert forskning på miljøgevinsten av gjenbrukbare bleier. Forskeren bak rapporten var nemlig en av brukerne våre.

Les også:

Les også

Cameron får kritikk for «macho-regjering»