Verden

Lodgaard advarer mot overdreven russerfrykt: Russland har bare åtte prosent av NATOs forsvarsbudsjett

Russlands forsvarsbudsjett er åtte prosent av NATOs. Under den kalde krigen var Warszawapaktens 80 prosent av NATOs. Seniorforsker Sverre Lodgaard ved NUPI advarer mot overdreven russerfrykt.

Utenrikspolitisk forsker Sverre Lodgaard
  • Alf Ole Ask
    Alf Ole Ask
    Journalist

Sverre Lodgaard er seniorforsker og tidligere direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt og har forsket på sikkerhetspolitikk i mange år.

Han viser til at da den russiske økonomien tok seg opp igjen etter sammenbruddene på 90-tallet, ble forsvaret prioritert med høye prosentvise økninger.

– Det siste tiåret er mange store våpenprosjekter igangsatt. Lav oljepris og vestlige sanksjoner har imidlertid ført til negativ økonomisk vekst, og redusert forsvarsbudsjett i 2016, forklarer Lodgaard overfor Aftenposten.

Utenriksmedarbeider Alf Ole Ask, seniorforsker Sverre Lodgaard og korrespondent Øystein Langberg via skype fra Polen diskuterer NATO og Russland.
  • Seniorforsker ved NUPI Sverre Lodgaard, korrespondent Øystein Langberg og utenriksmedarbeider Alf Ole Ask analyserer NATO i denne ukens podkast:

Han reagerer på det bildet som mange politikere og media har skapt av den russiske oppbyggingen er overdrevet og i utakt med virkelighetens verden.

  • Les også:

Slik vurderer ekspertene Jens Stoltenbergs innsats så langt.

– I dag er det russiske forsvarsbudsjettet 12 prosent av det amerikanske og 8 prosent av NATOs forsvarsutgifter. Under den kalde krigen var Warszawapaktens utgifter 80 prosent av NATOs, om ikke mer. Målt i forsvarsutgifter ligger Russland i dag på fjerdeplass etter USA, Kina og Saudi-Arabia, forklarer forskeren.

Vilje til å bruke makt

Lodgaard viser til at det er en forskjell: Russland profilerer seg gjennom militær makt, mer enn de fleste andre stater.

– I tillegg til maktbruken i Ukraina og Syria har vi sett urovekkende militære aktiviteter og øvelser. De tillitsskapende tiltakene fra 1986, som ga innsyn og forutsigbarhet i øvelsene, har på det nærmeste brutt sammen. Et sentralisert presidentstyre og handlekraftige beslutningsfattere har gjort Russland mer uforutsigbart, forklarer han.

Norge bør styrke forsvaret

– Norge har lenge hatt skjellig grunn til å styrke sin forsvarsevne for bedre å kontrollere de enorme områdene vi har jurisdiksjon over. Når det nå gjøres med referanse til Russland blir det mer delikat. Det skal begrunnes, og da kan både ord og handling bli en belastning på naboforholdet. Men forsvarsledelsen har håndtert dette profesjonelt. I det store bildet er det ikke her skoen trykker, mener Lodgaard.

NATO-soldater på øvelse i Polen

– Utfordringen for toppmøtet i Warszawa gjelder i første rekke de baltiske landene og Polen, hvor NATO nå legger opp til et fysisk nærvær i form av fire bataljoner. Etter det som skjedde i Ukraina ble økt nærvær en uunngåelig realpolitisk konsekvens som russerne formodentlig tok med i betraktningen, men som de nå likevel protesterer mot.

Rakettskjoldet er den betente saken

Han peker på at NATOs rakettskjold er en betent sak, og mener begrunnelsen for det har vært haltende og vekslende.

– Nå har vi fått en avtale som båndlegger det iranske atomprogrammet for 10–15 år framover, og da bruker man en mer generell begrunnelse: skjoldet har ikke adresse østover, til Eurasia.

– Hvis man er så dum å stole på hva en stormakt sier, i dette tilfelle verdens største militærmakt, får man skylde seg selv. Store stater har det i sin makt å gjøre noe annet hvis forholdene i mellomtiden har endret seg, forklarer han og viser til at det amerikanske rakettforsvarsprogrammet har pågått i 30 år med årlige investeringer i størrelsesordenen 5 milliarder, sier Lodgaard.

– Det oppgraderes og utvides etter hvert, med faderlige forsikringer til russerne om at raketter og radarer i Øst-Europa ikke vil berøre deres avskrekkingsevne. Når man ikke kjenner fortsettelsen og tilliten er på et lavmål, er den russiske bekymringen lett å forstå, understreker Lodgaard.

Les mer om

  1. Aftenposten
  2. Kina
  3. USA
  4. Russland
  5. Nato
  6. Saudi-Arabia