Diva og punkdronning. Angela Merkel overrasker med musikkvalg.
Punkdronningen Nina Hagen og kansler Angela Merkel har mer til felles enn man skulle tro.
Angela Merkel har bare dager igjen av sine 16 år som kansler. Torsdag 2. desember skal hun hylles med «Den store tappenstreken», Tysklands høyeste militære seremoni. Her får den som æres, selv velge melodier. Det vanlige er tre. De fremføres av et militært korps. Merkels valg har vakt oppsikt.
Hennes forgjenger, sosialdemokraten Gerhard Schröder, valgte Frank Sinatras «My Way». Ursula von der Leyen gikk for Scorpions «Wind of Change» da hun gikk av som forsvarsminister for å ta over som EU-president.
En DDR-slager
Hvilke tre har Merkel valgt? Selvsagt en salme, «Grosser Gott, wir loben dich». Hun er tross alt prestedatter og representerer et kristeligdemokratisk parti.
Men en Nina Hagen-hit? Det har vakt oppsikt, og da av den positive sorten. I Frankfurter Allgemeine Zeitung får Merkel ros for sin sikre smak. Sangen heter «Du hast den Farbfilm vergessen» og var Hagens største hit i DDR. Tekst av Kurt Demmler, musikk av Michael Heubach.
Nina Hagen er – som Merkel selv – nemlig fra DDR, altså den autoritære staten som falt i 1989. «Du glemte fargefilmen» spilte hun sammen med bandet Automobil. Den er fra 1974, Hagen var 19 år. Angela Merkel var ett år eldre og i gang med fysikkstudier.
Hver sin vei
To år senere forlot Hagen DDR. Hun hang med punkere i Storbritannia. Så grunnla hun Nina Hagen Band og skapte tysk musikkhistorie.
Angela Merkel ble igjen i DDR. Hun levde et stille liv som fysiker og forsker. Først i 1989 krysset hun Muren til Vest-Berlin. Da gikk hun rett til politikken og ble familieminister i den første regjeringen etter Tysklands gjenforening.
I 1992 ble hun skjelt ut av Nina Hagen i et direktesendt talkshow. Temaet var narkotikapolitikk.
Seansen kan du se her, med noe tvilsom engelsk teksting:
To parallelle liv
Teksten til slageren har en viss politisk tvetydighet i seg: Kjæresten har glemt fargefilmen til ferien, slik at alle bildene blir i svart hvitt. Hun blar irritert i det grå albumet og truer med å forlate ham om det skjer igjen.
Underforstått: Livet i DDR var fargeløst. Hagen forlot da også landet sitt og reiste til det regnbueskimrende vest.
Hagen og Merkel er altså jevnaldrende, fra DDR, valgte hver sin vei og ble begge internasjonale berømtheter på eget talent. Kanskje peker Merkels sangvalg på disse to parallelle livene. Eller kanskje er valget ren nostalgi, muligens ment som en liten påminnelse om hvor Merkel har sine røtter.
Satirikeren Katja Berlin har en annen tolkning. I en tweet elsker hun at Merkel ved sin avgang velger en sang der en sint kvinne «ergrer seg over en dårlig forberedt mann».
Jeg vil, jeg vil!
Den tredje melodien Merkel har valgt, er Hildegard Knefs «Für mich soll’s rote Rosen regnen», «For meg skulle det regne røde roser». Knef hadde sitt gjennombrudd like etter andre verdenskrig og er kalt Tysklands siste diva. Hun hadde en særegen, dyp stemme, sang i chanson-sjangeren og var også skuespiller og forfatter.
Knefs sang handler om en kvinne som ikke innordner seg, som beveger seg hinsides andres forventninger. Hun vil mer, alt eller ingenting, hun vil mirakler og et regn av røde roser.
Hva Angela Merkel skal gjøre etter at Olaf Scholz har overtatt, er ikke kjent. Som eks-kansler får hun et kontor på paradegaten Unter den Linden midt i Berlin, to sjåfører og syv medarbeidere.
Selv har hun sagt to ting: Hun skal ikke ha politiske verv. Dessuten vil hun først hvile og kjenne etter hva hun har lyst til videre.
Skal man tro det ligger et hint i teksten til Knef-sangen, blir Merkel neppe liggende lenge. Siste ord i siste vers lyder: «Jeg vil, jeg vil.»
