Verden

Her forlater den siste kalif tronen

Abdülmecid II setter seg i sjaluppen på vei til skipet som senere frakter ham i eksil. Inntil sin død i Paris i 1944 skal han ha næret håp om en dag å kunne komme tilbake som «de troendes fyrste».

For 90 år siden ble kalifatet avskaffet. Fortsatt drømmer islamistiske grupper om å vekke det til live.

  • Åsmund Gram Dokka

Da den siste kalifen, Abdülmecid II, forlot Istanbul 3. mars 1924, sto den islamske verden uten religiøst overhode for første gang på 1300 år.

«Døden er kanskje bedre enn denne vedvarende ydmykelsen,» klaget Abdülmecid høsten 1923.

Kalifen hadde forlengst mistet sin politiske makt, Det osmanske riket var oppløst etter første verdenskrig, og lederen for det nyopprettede Tyrkia, Mustafa Kemal, arbeidet for å fjerne ham.

Året etter lyktes Mustafa Kemal, og klokken ti om kvelden 3. mars fikk Abdülmecid beskjed om å forlate Istanbul.

Kalifatet var avskaffet.

Les også:

Les også

Historisk TV-drama skaper debatt blant muslimer

Den tidligere moskeen i Cordoba regnes blant verdens flotteste. Cordoba var mellom 929 og 1031 sete for et kalifat i det nåværende Spania. Kalifatet ble opprettet av etterkommere av umayyader som flyktet fra Damaskus da abbasidene grep makten i 750.

Gullalderen Kalifatet ble opprettet da profeten Muhammed døde i Medina 632 og muslimene trengte en ny leder. De neste 30 årene regnes av de fleste sunnimuslimer som islams gullalder.

— På den tiden levde fortsatt mennesker som hadde stått profeten nær, åpenbaringen var fremdeles tilgjengelig, forteller professor Knut Vikør ved Universitetet i Bergen.

I løpet av en hundreårsperiode brøt muslimene ut av kjerneområdene på Den arabiske halvøy og foretok erobringstokter i en fart verden inntil da ikke hadde sett. På høyden av sin makt hersket kalifen, som da satt i Damaskus, over et rike som strakte seg fra dagens Pakistan i øst til Pyreneene i vest.

I løpet av de neste hundreårene skiftet kalifen sete flere ganger, fra Damaskus til Bagdad og Kairo. Fra 1500-tallet satt han i Istanbul, som hersker for det osmanske riket.

Hizb ut-Tahrir

Frem til annen verdenskrig ble en gjenopprettelse av kalifatet hyppig debattert i den muslimske verden, og det manglet ikke på kandidater til rollen som kalif. Både kongen av Egypt og kongen av Saudi-Arabia ble foreslått som kandidater, men initiativene rant til slutt ut i sanden. Etter krigen ble kalifatet i liten grad brukt som begrep.

Tilhengere av den tunisiske grenen av Hizb ut-Tahrir demonstrerer i Sidi Bouzid.

Drømmen om én stat som omfatter alle muslimske land, forsvant imidlertid ikke. — I årene etter annen verdenskrig var det først og fremst den panislamske bevegelsen Hizb ut-Tahrir som arbeidet målrettet for å gjenopprette kalifatet, sier Vikør.

Bevegelsens målsetning har ikke forandret seg.

Hizb ut-Tahrir (Frigjøringspartiet) er en mangslungen organisasjon med filialer over store deler av verden, også i Vesten. Lederne har flere ganger tatt avstand fra vold, men kritikerne hevder at gruppen ikke fullstendig avviser bruk av voldelige midler. I Tyskland er Hizb ut-Tahrir forbudt.

- Den har ulike stemmer i ulike land. Men man skal lete lenge i bevegelsen etter støtte til bruk av vold. Det er i første rekke en politisk og misjonerende bevegelse, og medlemmene skoleres grundig ideologisk, sier førsteamanuensis Brynjar Lia ved institutt for Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo .

Les også:

Les også

Felles dype røtter, likevel splittet

Al-Qaida

Lia påpeker at målet om å gjenopprette kalifatet er langt mer fremtredende og ideologisk fundert hos Hizb ut-Tahrir enn hos for eksempel Al-Qaida.

— Som de fleste jihadistgrupper er Al-Qaida vage når det gjelder hvordan en islamsk stat skal være organisert politisk. Likevel hersker det en grunnleggende idé om at alle landområder som en gang har vært styrt av muslimer, tilhører islam, sier han.

Al-Qaida-leder Ayman al-Zawahiri.

En konsekvens av dette er blant annet at Al-Qaida avviser moderne nasjonalstater som begreper oppfunnet av Vesten.— De bruker i stedet gamle betegnelser som «Det islamske Maghreb» for Nord-Afrika og Khorasan for Afghanistan og de nordøstlige delene av Iran, sier Lia.

Lia forteller videre at Al-Qaidas strategi går ut på å opprette småstater, såkalte emirater. Gjennom videre kamp skal disse til slutt forenes i en islamsk stat styrt etter sharialover – et kalifat.

- Men for Al-Qaida er selve kampen så viktig at den overskygger detaljene om det fremtidige kalifatet, påpeker han.

Også hos Al-Qaida råder ideen om islams gullalder, den tidlige perioden under de fire første kalifene som i ettertiden er blitt kalt al-rashidoun – de rettskafne. Til tross for navnet var «gullalderen» langt ifra noen fredelig periode.

- Tre av de fire kalifene ble drept, og den siste av dem, Ali, var ikke engang anerkjent av flertallet av muslimene på den tiden, påpeker Vikør.

Les også:

Les også

Bagdad, byen der alle var velkomne

De forente islamske stater?

I våre dager har islamistbevegelser som Det muslimske brorskap i Egypt tilpasset ideen om en islamsk stat til et demokratisk styresett.

— For Brorskapet er den nasjonale rammen viktigere. Grunnleggeren Hasan al-Banna mente vestlig konstitusjonelt demokrati lå nærmest den statsformen han så som ideell, forteller Brynjar Lia.

Det betyr imidlertid ikke at kalifatet har forsvunnet helt fra bevegelsens vokabular.

- Det er fortsatt et honnørord, men mer som en abstrakt konstruksjon for fremtiden. Enkelte muslimbrødre har også luftet ideen om kalifatet som et slags forbund av islamske stater, sier Lia.

Les også:

Les også

Midtøsten-trend. Ny arabisme tar form

Hakim: gal eller guddommelig?

Fatimide-kalifen Hakim bi-amr Allah, som regjerte fra 996 til 1021, er kanskje den mest omdiskuterte kalifen gjennom tidene.

Druserne mener Hakim var en reinkarnasjon av Gud. De holder i dag til i Libanon, Syria og Israel.

Fra sitt sete i Kairo regjerte han egenrådig, impulsivt og hensynsløst, med en rekke vanvittige innfall. For eksempel befalte han at markedene skulle holde åpent om natten fordi han ikke fikk sove. Han forbød bruken av kors i alle sammenhenger, bare for like etterpå å befale alle kristne å bære et trekors som merke på religiøs tilhørighet.Hakim er av mange blitt fremstilt som en blodig psykopat som særlig forfulgte religiøse minoriteter, i tillegg til å henrette familiemedlemmer, rådgivere og sekretærer etter plutselige innfall. Andre har påpekt at han tross alt holdt seg med kristne rådgivere, selv om minst én av dem måtte bøte med livet.

Senere i regjeringstiden dro kalifen stadig oftere ut i ørkenen og virket mer og mer fraværende. Etter en av disse ørkenturene kom han aldri tilbake og ble senere erklært død.

Allerede i Hakims levetid hevdet en gruppe rundt Mohammed al-Darazi at kalifen var en reinkarnasjon av Gud. De hevdet at Hakim aldri døde, og begynte å dyrke ham.

Gruppen slo seg senere ned i Syria og ble opphavet til dagens drusere.

Kilder: Philip Mansel: Sultans in Splendour, Knut S. Vikør: Ei verd bygd på islam, Ira M. Lapidus: A History of Islamic Societies.

Les også

  1. Syria-konflikten kan øke voldskaoset i Irak

  2. Kaster nytt lys over Talibans ekteskap med al-Qaida

  3. Al-Qaida jubler over utviklingen i Midtøsten