Svarte frykter at Trump nører opp under farlige krefter. Nå vil de ta opp kampen.

SOUTH CAROLINA (Aftenposten): KKK og hvite nasjonalister skaper frykt og konflikt i store deler av sørstatene.

I nesten en uke har Carl Brown fra Orangeburg i South Carolina kjørt rundt med en flaggstang og et amerikansk flagg i baksetet på den svarte Mercedesen sin. Flagget ligger der fortsatt. Det plager ham.

– Jeg ville henge det opp utenfor butikken min etter alt som skjedde i Charlottesville. Jeg var så opprørt, jeg følte at jeg ikke bare kunne tie stille lenger. Det fikk meg til å føle en underlig form for patriotisme, forteller Brown.

Men flagget kom ikke lenger enn til baksetet. Han turte ikke henge det opp. Gjennom hele uken har han nølt og vinglet.

– Jeg er redd. Hva hvis noen blir provosert og jeg tiltrekker meg ekstremister? Hva hvis det misforstås?

Venninnen Azure Celestine lager en grimase på andre siden av restaurantbordet.

– Gi det til meg, så skal jeg henge det opp! Jeg er ikke redd. Jeg har pistol! sier hun.

• 152 år etter at sørstatene overga seg er symbolene deres på retrett. Nå fjernes statuer over hele USA i nattens muml og mørke.

Den farlige historien

USA er et samfunn som hviler ukomfortabelt på en aktiv vulkan av en historie. I uken som gikk, fikk vi demonstrert hvor raskt og voldsomt et utbrudd kan være.

Nazister og rasister utløste nasjonal frykt etter den blodige helgen i Charlotteville, Virginia, som endte med at en kvinne mistet livet i et naziinspirert terrorangrep. Utgangspunktet var at byen ville fjerne en statue av en sørstatsgeneral. Så helte president Donald Trump bensin på bålet med sine motstridende uttalelser, som har medført rasende reaksjoner og ytterligere interne stridigheter i Det hvite hus.

Få steder i USA er innbyggerne mer bevisst på hvor farlig rasekonfliktene og deres historiske røtter kan være enn her i South Carolina. Det er bare to år siden 21-åringen Dylann Roof tok seg inn i en svart kirke i Charleston og drepte ni mennesker. Roof hadde lagt ut bilder av seg selv med nazisymboler og sørstatsflagget på nettet.

Massakren førte til en aldri så liten selvransakelse i delstaten, som endte med at guvernør Nikki Haley beordret sørstatsflagget tatt ned fra delstatsforsamlingen i hovedstaden Columbia. Flagget ble hengt opp på begynnelsen av 60-tallet som en protest mot at svarte fikk like rettigheter. Aktivister hadde kjempet i flere tiår for å få det fjernet. Mange av dem gråt under seremonien da det endelig ble senket.

«Splittelsens tid er over», sa South Carolinas kongressmann James Clyburn.

Men så enkelt var det ikke.

En maktdemonstrasjon

President Donald Trump har denne uken uttrykt skuffelse over at mange amerikanske byer nå tar ned statuene.

«Det er trist å se at historien og kulturen til vårt flotte land blir revet i stykker med fjerningen av disse vakre statuene og monumentene», skrev Trump på Twitter.

Presidenten kan være beroliget med at ikke alle vil forsvinne. I South Carolina var delstatsforsamlingen raskt ute og henviste til at lovverket beskytter monumentene. Ordføreren i Charleston, John Tecklenburg, sier til den lokale avisen at det kan være aktuelt å endre på ordlyden på soklene for å få inn «litt balanse».

Faktum er at mange av monumentene, i likhet med sørstatsflagget utenfor delstatsforsamlingen, ble satt opp lenge etter at borgerkrigen var over. Og hensikten var slett ikke bare å minnes krigsheltene, sier historieprofessor Martin E. Jay fra Berkeley University.

– Vi har begynt å forstå, med unntak av vår forvirrede og håpløse president, at disse statuene ikke var satt opp etter borgerkrigen, men i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre. Først ble de reist når segregeringslovene kom på plass. Så kom flere til under borgerrettighetsbevegelsen, sier Jay.

– I begge tilfeller var de ikke bare et symbol på en tapt sørstatsarv, men en måte å demonstrere de hvites makt over de svarte. De ble satt opp for å minne de svarte om deres «plass».

Ku Klux Klan marsjerer

Kanskje er det ikke så rart at Carl Brown nøler med å henge opp flagget sitt. I den vesle byen Orangeburg i South Carolina, der han driver butikken sin sammen med kona Sharnelle, er de vant til å leve på kanten av den ulmende vulkanen.

I denne delen av sørstatene har rasekonfliktene aldri kjølnet nok til at det føles trygt, forteller Celestine.

– Det er bare to år siden Ku Klux Klan hadde en stor marsj gjennom byen. Vi vet at de er her, og at de fortsatt har stor sympati i den hvite delen av befolkningen. Vi har nazister, rasister, klanmedlemmer, you name it, sier hun.

Likevel føler de at noe er i endring. Charlottesville har skjerpet bevisstheten. De vil engasjere seg. Tålmodigheten har tatt slutt.

– Nå føler disse gruppene at de har støtte av presidenten. Det gjør dem modigere. Men vet du hva? Det er én stor forskjell på 50-tallet og i dag. Nå har også vi kuler og krutt. Og hvis de kommer med det tullet opp min gate, så skal de få smake på min ammunisjon. Jeg mener det. Dette gidder jeg ikke lenger, sier Celestine.

Iskremrestaurant under rasistflagg

Utenfor vindet til Edisto River Creamery & Kitchen vaier krigsfanen til sørstatene på en høy påle på parkeringsplassen. Mange av de høyreekstreme demonstrantene i Charlotteville bar på dette forhatte flagget med det skråstilte korset.

Carl og Sharnelle har kommet hit sammen med vennene sine nettopp på grunn av dette. Flagget er nemlig gjenstand for en rasende dragkamp i Orangeburg som har engasjert hele byen og vekket nasjonal oppsikt. Eieren av restauranten har forgjeves forsøkt å få det ned. Han har engasjert advokat og tatt saken til retten.

Hvite nasjonalistgrupper har demonstrert på parkeringsplassen og forsøkt å få i stand boikott.

Flagget står nemlig på en bitte liten tomt, akkurat stor nok til å få plass til stangen. Tomten ble donert av barbecuekongen Maurice Bessinger, som drev kjeden Piggie Park Barbecue her i mange år. Foruten å være berømt for sin southern barbecue sauce, var Maurice også notorisk rasist og tilhenger av slaveriet – noe han markerte tydelig på veggene i spisestedene sine.

Og Bessinger elsket sørstatsflagget.

Så da han solgte tomten der Edisto River nå står, donerte han en liten flekk til etterkommere av sørstatssoldater, med det spesifikke formål at flagget skulle vaie her til evig tid.

– Det er faktisk første gang jeg er her, sier Carl.

– Jeg har kjørt forbi her i 42 år og sett det flagget og aldri satt min fot her. Men da jeg hørte hvordan eieren har strevet med å få det vekk, tenkte jeg at jeg måtte støtte ham. Det føles viktig å stå opp for sånne ting nå.

Et monument i en busk

– Her er den. Inni denne busken, sier Pastor Thomas Dixon.

Han peker inn i et lite kratt der det står en beskjeden, lav og butt steinstøtte, toppet med en bronseplakett dedikert til Robert Smalls. Smalls var en slave som rømte fra Charleston under borgerkrigen og senere ble valgt inn i Kongressen.

Dixon, som var demokratenes kandidat i senatsvalget i fjor, viser Aftenposten rundt i den vakre historiske byen på South Carolinas kyst.

Den vesle støtten til Smalls ble reist i 2012. Den er det eneste monumentet som markerer den enorme betydningen byen hadde for slaveriet. En statue av en annen slave som gjorde opprør og ble hengt, står i en park litt utenfor sentrum. Havnebyen var knutepunktet i slavehandelen, og man anslår at mellom 40 og 60 prosent av de afrikanske fangene ble fraktet i land her.

– Afrikanerne ble holdt i karantene utenfor byen, enten om bord på skipene eller på øyene i skjærgården, for å være sikre på at de ikke hadde pest. De syke og døde ble lempet på sjøen, forteller Dixon mens vi går langs de gamle dikene.

I gamle aviser fra slavetiden klaget folk over alle likene som fløt i farvannene utenfor Charleston. Historikerne regner med at mellom hver femte og hver sjette slave døde av overfarten.

– Det er en vanvittig, massiv tragedie som utspilte seg her. Akkurat her. Dette er et av USAs mest populære feriemål. Men folk kommer til Charleston og får en rundtur i hvitvasking. Du kan vandre rundt her og ikke ane at det har skjedd, sier Dixon.

Forsvarer statuer

Historien er det den er, mener Bruce Bennett. Den kan ikke viskes ut eller endres. Det er onsdag kveld, og han er på plass på Marion Square i Charleston for å forsvare statuen av den lokale helten John C. Calhoun fra demonstranter.

– Vi hørte at noen hadde planer om å rive ned en statue. Så vi kom her for å sørge for at ingenting skjer, og at alt går fredelig for seg, sier Bennett, som er øverste kommandant for de væpnede militsgruppene i delstaten.

Det var militsgruppene som bar våpen og skuddsikre vester under marsjen i Charlottesville.

Bennet og teamet hans har tatt oppstilling i hjørnene av parken med walkietalkier i baklommen. Våpnene er skjult under klærne her i South Carolina.

– Jeg tror at de som protesterer på statuene, ikke har satt seg ordentlig inn i historien. Våre soldater døde mens de slåss for friheten og det de tror på, sier Bennett.

– Det fortjener respekt og har ingenting med slaveri å gjøre.

En ung demonstrant med et rødt flagg kommer springende forbi. Han stanser og slår av en prat med militsen. Over hele parken står folk og diskuterer slaveri, rase og historie.

– Jeg tror ikke vi er så forskjellige egentlig, sier demonstranten.

Bennett smiler. Marmorstøtten står trygt denne natten.

Å mestre historien

Amerikanerne har aldri gått gjennom en selvransakelses-prosess som man har i Tyskland, for «å mestre fortiden», sier historieprofessor Jay.

– Etter at Hollywood laget TV-serien Roots på 70-tallet, begynte populærkulturen å fortelle historien om afrikansk-amerikanere på en ærligere måte, og det finnes nå monumenter i sørstatene, sier Jay.

– Men jeg vil si at selv om hvitvaskingen ikke er så ille som den en gang var, så har vi en lang vei å gå. Optimistene trodde at Obamas valg skulle bety slutten på raseskiller. Det har på ingen måte skjedd.

Jay tror likevel ikke Tysklands og Europas oppgjør med nazismen er noen modell for USA.

– Ingenting i vår historie er så avskyelig som folkemordet som var Holocaust. Vi kjempet jo en borgerkrig for å bli kvitt slaveriet. Og vi har vært nøye med å bevare individets rettigheter og ytringsfrihet, som Tyskland og mange andre nasjoner har brutt ved å forby symboler som hakekorset, sier Berkeley-professoren.

En personlig historie

For Carl Brown er historien hverken politisk eller ideologisk. Den er dypt personlig. Den yngste sønnen, som er ni år, har stilt ham masse spørsmål om det som skjedde i Charlottesville. Men Brown vil ikke fortelle ham hele sannheten. Ikke ennå.

– Jeg vil ikke at han skal få vite at det finnes et sånt hat, sånne mennesker. Jeg er redd for hva det gjør med ham, hva det vil gjøre med måten han ser på mennesker med en annen hudfarge, sier Brown.

Han henter frem flagget fra bilen.

– Kanskje jeg skal henge det opp likevel, sier han.

– Jeg er jo stolt av å være amerikansk.