Blod fra dette dyret brukes for å produsere koronavaksine. Nå trues det av utryddelse.
Alle vaksinepartier må sjekkes for bakteriegifter. Hvis ikke kan vaksinene være livsfarlige.
Vaksiner kan inneholde bakteriegifter som gir alvorlig sykdom og i verste fall fører til død hos den som vaksineres.
For å sikre at ferdigproduserte vaksiner er trygge, tilføres de noen dråper lyseblått blod fra urdyret dolkhale. Skulle det være bakteriegift i vaksinen, vil blodet klumpe seg, og vaksinepartiet blir destruert. Hvis dolkhaleblodet ikke klumper seg, kan vaksinene settes på pasienter.
Siden denne metoden ble tatt i bruk på 1970-tallet, er millioner av dolkhaler fanget, og blodet er brukt i medisinens tjeneste.
– Omfanget av fangsten er så stort at dolkhalene nå er truet av utryddelse, sier professor Anne Sverdrup-Thygeson i bevaringsbiologi ved NMBU.
I Europa er det godkjent å bruke et kunstig fremstilt virkestoff som gjør samme jobb, mens amerikanske helsemyndigheter senest i sommer sa nei til dette. De forlanger fortsatt testing med dolkhaleblod.
Livreddende art
Bevaringsbiologen har de siste årene hatt global suksess med boken «Insektenes planet». Nå kommer hun med boken «På naturens skuldre». Gjennom noen kjente og mange ukjente eksempler viser hun hvor avhengig vi mennesker er av at naturen fungerer.
– Man skulle tro at en slik viktig art, som gjør en så livreddende jobb for oss mennesker, ble voktet som gull. Rett nok er det innført restriksjoner på fangsten i USA, men det blir stadig færre dolkhaler, sier Sverdrup-Thygeson.
Slik mener forskerne at naturdøden kan ramme Norge: Hver femte norske dyre- og planteart er truet.
Ble brukt som gjødsel og agn
Dolkhalene har levd på kloden lenge. De eldste sporene er 450 millioner år gamle. Dolkhalene overlevde den store utryddelsen for 256 millioner år siden da 96 prosent av alt liv ble utryddet. De var her lenge før dinosaurene. En art lever nå nordøst i USA, de tre andre i Asia. De lever på havbunnen, men krabber opp på strendene for å pare seg og legge egg. I USA ble de tidligere samlet inn og brukt som gjødsel på jordene. Fortsatt brukes de som agn av fiskere.
– De fleste av oss lever så fjernt fra naturen og har så lite kunnskap at vi har glemt hvor avhengige vi er av den. De siste årene har det vært litt mer oppmerksomhet om pollinering av maten vår og myrenes evne til å dempe skadelig flom. Men naturen gir oss så uendelig mye mer, sier Sverdrup-Thygeson.
Leter i naturen etter kreftmedisin
70 prosent av all kreftmedisin har et naturlig utgangspunkt. Det betyr at virkestoffet opprinnelig ble hentet i naturen, selv om man ofte har klart å kopiere stoffet i legemiddelindustriens laboratorier.
– Ta «søsteren» til buroten, den som allergikerne hater. Den heter søtmalurt og vokser i Asia. Her fant forskerne virkestoffer som har reddet hundretusener av malariasyke mennesker, sier hun.
Og nåletreet barlind. På 1970- og 1980-tallet undersøkte amerikanske forskere tusenvis av planter på jakt etter ny medisin. En augustdag for 38 år siden sto en av forskerne under et barlindtre. Han tok med seg litt bark.
– I barken fant de stoffer som drepte kreftceller, og stoffet taxol har reddet utallige kvinner med bryst- eller livmorkreft.
Tror mer på entusiasme enn panikk
– Naturen er en skattkiste som vi må ta bedre vare på, også i Norge. Mange synes kanskje at døde trær i skogen er rotete og dårlig ressursutnyttelse. Men en tredjedel av artene i norske skoger trenger døde trær for å leve. En av dem er hårkjuke, en truet vedsopp som har vist seg lovende som kreftmedisin. Og selv om det er mer dødt trevirke i skogene våre nå enn for 100 år siden, etter 1800-tallets harde hugst, er det likevel bare 10–15 prosent av mengden i en urskog, sier professoren. Hun legger til at vi ikke vet hva dette betyr for alle artene i skogen på sikt.
Hun sier prosjektet med boken «På naturens skuldre» er litt det samme som med insektboken hennes, som er utgitt i 25 land: å fortelle om det fine i naturen og å få folk til å engasjere seg.
– Jeg har mer tro på entusiasme og kjærlighet til alt det fascinerende der ute, som vi ikke vil miste, enn dommedagspreken og panikk.
Mer utsatt for nye sykdommer
Anne Sverdrup-Thygeson er bekymret for at den pågående naturødeleggelsen gjør at vi ikke får produsert nok mat, og at artsutryddelsen gjør at vi går glipp av medisiner som kan redde oss fra infeksjoner og kreft.
– Måten vi behandler naturen på, gjør oss også stadig mer sårbare for overføring av sykdommer fra dyr. Noen dyr er gode verter for farlige virus, andre er dårlige verter. Når vi gjør det bedre for de gode vertene, som ofte er smådyr som gnagere, og reduserer antallet dårlige virusverter, kan vi få mer sykdom. Vi må se helhetlig på dette – vår helse, dyrehelsen og miljøet er tett knyttet sammen.
