Verden

Friskt håp for dødt hav

Dødehavet minker dramatisk. Men etter år med utredninger foreligger nå en kostbar og innsatskrevende redningsplan som kan bli vedtatt i løpet av våren.

  • Jørgen Lohne
    Aftenpostens korrespondent i Asia

— Vannstanden sank med halvannen meter det siste året, hevder Hasan Jarat og peker på et sted høyt over vannkanten. Badevakten har levd på jordansk side av Dødehavet hele sitt liv og har med bekymring sett den salte innsjøen bli mindre år for år.

Våkent og med trenet blikk sjekker Jarat at ingen av de begeistrede, hvinende turistene gjør skade på seg selv eller andre nede i det ramsalte, lett svovelduftende vannet. En jente begynner å plaske og sprute mens hun ler mot mannen hun sikter på, men tar seg i det og stanser. Dødehavsvann i øynene er ikke å anbefale.

Rørledning

Mennesker fra alle steder på Jorden søker hit til dens laveste punkt. Ikke få turister kommer fordi de her finner lindring for hudsykdommer, revmatiske lidelser eller andre plager. Men nå minker vannstanden med et årlig gjennomsnitt på 1,1 meter.

Hovedårsaken er at Syria, Jordan og Israel forsyner seg så grådig fra vannet i Jordan-elven at det ikke er stort igjen når den når den salte innsjøen.

Siden dette ikke er så lett å gjøre noe med i en region med konstant ferskvannsmangel, kan løsningen for det minkende Dødehavet være tilførsel av saltvann i rør fra Rødehavet.

En omfattende utredning ledet av Verdensbanken konkluderer med at dette er gjennomførbart, med forbehold om finansiering og visse usikkerhetsmomenter når det gjelder konsekvenser for miljøet. Enkelte miljøvernere er skeptiske til utredningens anbefalte løsning, som foruten rørledningen omfatter avsaltingsanlegg og kraftverk. De frykter blant annet at vannets kvalitet og utseende vil lide.

Samtidig er det enighet om at noe snarest må gjøres for å bevare denne unike sjøen, som ikke minst jordanere har kjempet hardt for å få med på UNESCOs verdensarvliste.

Det er mange år siden det ble slått alarm, og planene om vann fra Rødehavet er ikke nye:

— Optimistene anslår at hvis alt går glatt, kan kanalen komme i funksjon om ca. seks år, het det i en Aftenposten-reportasje i 2007.

Jordan, Israel og Palestina grenser til Dødehavet og de tre landene må nå avgjøre i fellesskap om de skal satse på prosjektet som i tillegg til å redde innsjøen, skal kunne gi dem forsyninger av drikkevann og kraft – og stå som et symbol for fred i Midtøsten, ifølge Verdensbanken.

Arbeidsplasser

Hasan Jarats jobb er å passe på turister som kommer til hotell Mövenpicks strand. De legger seg gjerne langflate på rygg og later som om de leser en medbrakt avis mens de flyter som korker i det salte vannet og begeistret poserer foran venner og slektningers kameraer.

Mange i Jarats hjemlandsby Sweimeh har jobb i turistindustrien. Andre arbeider med mineralutvinning. Alle lever de av Dødehavet.

Men for lokalbefolkningen handler innsatsen for å redde det unike naturområdet om mer enn verdensarv, arbeidsplasser og store selskapers inntekter. For dem er det viktig at vanlige mennesker fortsatt skal ha en sjelden mulighet til rekreasjon, en helgeutflukt med bad som også de fattige har råd til.

Folkebad

Noen kilometer sør for klyngen av kjedehoteller finnes et gratis Dødehavs-paradis for jordanske familier som ikke kan betale en ukelønn pr. dagskort som gir adgang til badeanleggene. Adkomsten til dette «folkebadet» går rett ned fra motorveien, i en bratt skråning der du må passere hauger med illeluktende, råtnende søppel. Men gleden over salt-badet er like stor:

— Vi kommer hit så ofte vi kan! sier brannmannen Mahmoud Tawia fra Amman, som flyter rundt med sønnene Obada (10), Mohammed (8) og Mohmen (7). Guttenes brede smil forteller om hvor stor pris de setter på å tilbringe en hellig fredag nettopp her.

Andre familier jeg møter kommer fra Salt eller helt fra Zarqa.

Haster

Solen er i ferd med å gå ned og badevakt Hasan Jarat kan snart avslutte dagens arbeid ved sjøkanten nedenfor Mövenpick-hotellet. Khamis Jafat, som jobber i restaurantseksjonen, er kommet for å slå følge med arbeidskameraten hjem til landsbyen.

— Har dere tro på at vann fra Rødehavet kan redde Dødehavet? spør jeg de to barndomsvennene, nå menn i 40-årene.

— Jo, sier Hasan, hvis det bare kan bli gjennomført, så. Det skal jo koste milliarder ...

Khamis betrakter vannspeilet, som denne sene ettermiddagen er blikkstille.

— Sjøen har sunket så lenge vi har levd og før vår tid også, så jeg håper det er mulig å gjøre noe, sier han.

— Før det er for sent.

jl@ap.no

Hasan Jarat (t.v) og Khamis Jafat har bodd i Sweimeh ved Dødehavet hele sitt liv og har sett på nært hold hvordan vannstanden minker. De har et forsiktig håp om at tilførsel fra Dødehavet kan redde den unike, salte innsjøen. Jørgen Lohne

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Nordmenn strømmer til kriserammet Hellas

  2. VERDEN

    Sier Trump vil stramme inn våpenreglene

  3. VERDEN

    19 pågrepet etter angrep i Saudi-Arabia

  4. VERDEN

    Obama: – Politiskytingene er ikke isolerte hendelser

  5. VERDEN

    Fotball-EM: Portugal til finalen – Wales ute

  6. VERDEN

    Vulkanutbrudd stanser flytrafikken over deler av Italia