De er blitt tiet ihjel, angrepet og svartmalt. Men tyveri kan fungere best mot populistene.

ROOSENDAAL/OSLO (Aftenposten): Statsminister Mark Rutte brukte populistenes tøffe tone og vant valget i Nederland. Men strategien er farlig, mener flere forskere.

– Jeg er veldig lettet i dag. Jeg ville virkelig ikke at Geert Wilders skulle lede landet vårt, sier Philip van der Molen (26).

Han er sjef i en klesbutikk i Roosendaal, en by der partiet til høyrepopulistiske Wilders gjør det godt. Onsdag kveld trakk likevel statsminister Mark Rutte det lengste strået og sikret seg 23,5 prosent av stemmene i her.

Nasjonalt fikk Rutte 21,3 prosent, mens Wilders endte på 13,1.

Valgseieren til den sittende statsministeren blir av mange sett på som et tilbakeslag for populistbølgen som i 2016 brakte både Brexit og Trump.

Ruttes strategi mot Wilders blir trukket frem som en forklaring. Statsministeren tok flere ganger i løpet av valgkampen en tøff tone overfor innvandrere. Et åpent brev til alle nederlendere, trykket i de store avisene, fikk særlig mye oppmerksomhet. «Oppfør deg normalt, eller reis vekk!», var hans budskap.

Van der Molen støtter Ruttes linje.

– Jeg synes han kan bli enda litt tøffere i innvandringsspørsmål. Det er ikke så dumt å lytte litt til hva Wilders sier og så forsøke å overføre det til en mer normal type politikk og oppførsel, sier han.

Strategien er blitt både hyllet og kritisert og vil garantert få oppmerksomhet fremover.

For utfordringene er de samme nesten overalt: De store tradisjonelle partiene har mistet store velgermasser til populistene uten at de har klart å finne en effektiv motpolitikk. Spesielt for venstresiden har bølgen vært katastrofal i mange land. Senere i år er det valg både i Tyskland og Frankrike.

Det er imidlertid langt ifra alle etablerte politikere som har lagt seg på Ruttes linje. Noen har gjort det motsatte.

Her er fem av de viktigste strategiene som brukes mot populistene:

Strategi 1: Tie dem ihjel

Da populistpartiene først begynte å fange velgere, ble de utfrosset og ignorert i de fleste land. Politiske motstandere nektet å ta dem seriøst og debattere dem.

I Frankrike valgte for eksempel Jacques Chirac i sin tid en slik strategi, sier Marc-Olivier Padis, som leder tenketanken Terra Nova i Paris.

– Chiracs innfallsvinkel var å ikke ha noen som helst kontakt eller diskusjon på Front Nationals premisser. Det fungerte ikke særlig bra. Front National kunne bruke dette til sin fordel, og fremstille seg som ofre for et ekskluderende politisk system, sier Padis.

Behandlingen av Sverigedemokraterna er annet godt eksempel, sier Sven Altenburger fra den tyske tenketanken Das Progressive Zentrum.

– Å ignorere disse partiene fungerer dårlig, og bygger opp under populistenes narrativ om at de er outsidere som blir kneblet av elitene og mediene, mener Altenburger.

Populistenes politiske motstandere har tenkt for kortsiktig og bør ta inn over seg velgernes misnøye på en annen måte, mener tyskeren.

– Populistenes suksess er knyttet til folks manglende tillit til politikere og politiske systemer. Det kan man ikke ignorere.

Strategi 2: Demonisere dem

Det er både feil og farlig å beskrive populistpartiene og deres velgere som noe negativt, mener den britiske professor Paul Taggart ved University of Sussex.

– Det vi vet er at ekskludering, demonisering og ignorering fra motstanderne ikke virker. Uansett hva du mener om politikerne, så har velgerne deres rett til å bli hørt med sine bekymringer, sier populismeeksperten til Aftenposten.

Hillary Clinton brukte mye av sin valgkamp til å beskrive Donald Trump som uegnet til å være president. En av hennes største tabber var da hun kalte Trump-velgerne for «deplorable» – avskyelige.

– Demonisering av populistpolitikerne er også en nedvurdering av velgerne deres, og disse velgernes legitime bekymringer, sier Taggart.

Den italienske professoren Luigi Zingales advarte mot ikke å ta populistene på alvor i en mye omtalt kommentar i The New York Times etter at Trump ble valgt. Zingales trakk paralleller til sitt hjemland. Politikere og mediene ble opphengt i Silvio Berlusconis personlighet og livsstil i stedet for å imøtegå ham politisk.

– Berlusconi utnyttet en tid med økonomisk krise og kaos. Han brukte blant annet argumentet om at landet ble styrt av en venstrevridd elite som ikke hadde kontakt med grasrota, svært effektivt. Det er for øvrig helt sant! sier Zingales til Aftenposten.

Det er «et desperat behov for empati» for populistvelgerne, mener Zingales, som er tilknyttet Booth Business School ved Universitetet i Chicago.

– Vi kaller det rasisme. I realiteten dreier det seg om en berettiget bekymring. Men hvis du har bodd i tredve år bak de mørke vinduene i en limousin, slik Hillary Clinton har, så skjønner du ikke vanlige folks situasjon.

Strategi 3: Stjele deres politikk

Dette er delvis hva Mark Rutte har forsøkt seg på i Nederland, blant annet med brevet han sendte ut. Ruttes knallharde respons da Tyrkia ville drive valgkamp i Nederland, ble også tolket som et utspill i innvandringsdebatten.

«Rase, identitet og patriotisme banet Ruttes vei til suksess», konkluderer Financial Times’ Europa-redaktør Tony Barber.

Tidligere statsminister i Frankrike, Nicolas Sarkozy, var en av de første som brukte tilnærming og «tyveri» av politiske saker som strategi. Han «stjal» flere av Front Nationals kjernesaker og slo politisk mynt på det.

– Først var det en suksess. Sarkozy vant valget og åpnet opp for debatt om temaer som tidligere var tabu i Frankrike, for eksempel radikal islam, sier Marc-Olivier Padis, som leder tenketanken Terra Nova i Paris.

Også i Danmark har det skjedd en tilpassing. Sosialdemokratene, som er det danske arbeiderpartiet, har prøvd å nærme seg Dansk Folkeparti ved å bli streng mot innvandring. I Storbritannia har statsminister Theresa May beveget de konservative mot Ukip-velgerne, som er skeptiske til EU og innvandring.

Strategi 4: Stjele deres virkemidler

I Tyskland har oppslutningen om det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AFD) sunket betraktelig i valgåret 2017. AFD er blitt utfordret på en ny måte fra venstresiden: Sosialdemokratene har fått et voldsomt oppsving etter at Martin Schulz ble ny presidentkandidat.

– Schulz oppfattes som en karismatisk politiker, og det har vært mye fokus på hans personlige historie. Han har vært forsiktig med å bli for detaljert når det gjelder politikk, men en av de få tingene han har snakket om er arbeidsledighet. Det er en viktig symbolsak for den typiske arbeiderklassevelgeren, sier Sven Altenburger.

Til tross for at han kommer rett fra toppjobben som president for Europaparlamentet klarer Schulz å posisjonere seg som en mann av folket.

– Han har hatt problemer med alkohol og en fortid som fotballspiller. Dette snakker han om åpent og ærlig når han blir spurt. Samtidig bruker han enkel og direkte retorikk. Velgerne oppfatter ham som autentisk, sier Schulz.

Den franske sentrumskandidaten Emmanuel Macron har også stjålet fra populistene, sier Marc-Olivier Padis fra Paris-tenketanken Terra Nova.

– Han fremstiller seg som en outsider, og kaller partiet sitt for en bevegelse. Sånn sett har han tatt virkemidler fra populistene, sier Padis, som mener Macron ligger an til å slå Marine le Pen i april.

Strategi 5: Ta dem med i regjering

Populistekspert Paul Taggart mener den beste strategien er å integrere populistene helt i det politiske landskapet. Populistenes favorittposisjon er å støtte en regjering, men ikke delta i den, mener han.

– En inkluderende strategi er vanskelig for motstanderne, men nødvendig. Det tvinger også populistene til å ta ansvar for sine standpunkter, sier Taggard.

– Alle taper på en polarisert og forflatet debatt. Mitt råd til politiske motstandere er å ta dem på alvor, diskutere det de vil diskutere. Hvis de vil snakke om immigrasjon, så snakk om det. Engasjer deg i hva de sier, ikke i hvem de er.

Tyskeren Altenburger er uenig.

– Det er en reell fare ved å imitere eller integrere populistene, eller ta dem med i regjering slik dere har i Norge. Da alminneliggjør vi retorikken deres. Deres agenda blir til offisiell politikk, sier han.

Franske Padis er langt på vei enig i dette synspunktet.

– Det som skjedde med Sarkozy var at han ved å stjele fra Front National legitimerte en kontroversiell del av deres språk og politikk. Han ga oppmerksomhet til deres saker. Og i det lange løp så var det Marine le Pen som vant mest på det, mens Sarkozy tapte, sier Padis.