«Grønnsakene» trenger ikke ferskvann eller land. Vil tang snart stå på norske middagsbord?
I Japan er det helt vanlig å spise tang. I Kina er det storindustri. For å løse verdens kriser, kan nordmenn måtte få en helt ny mattradisjon.
Varmerekord etter varmerekord falt denne sommeren. I Europa, USA og Kina. I Brasil ruster høyrepopulisten Jair Bolsonaro seg for valgkamp. Med ham som president, har det blitt enda mer avskoging i Amazonasregnskogen. Den er ventet å skyte fart før valget i oktober.
Krisene er mange og store. Verden mangler ferskvann. Ørkenene vokser. Krigen i Ukraina har gitt akutt mangel på korn og høye matpriser.
Men løsninger finnes – i den norske og i den kinesiske fjæra.
(Lurer du på hvordan du kan bruke tang som mat? Sjekk oppskrift lenger ned i saken)
Norge kan hjelpe med et stort problem
Verden har lenge oversett én viktig ressurs: tang. De store havområdene utenfor norskekysten kan være ideelle for dyrkingen av denne «grønnsaken», eller makroalgenmakroalgenMange kjenner makroalger bedre som tang og tare. De finnes i tre varianter: brunalger, grønnalger og rødalger., fra havet.
– Vi trenger mer mat i verden. Da er disse plantene fra havet en av løsningene på sikt, sier Arne Duinker til Aftenposten. Han er forsker ved Havforskningsinstituttet og forsker blant annet på mat fra fjæra.
Tang og tare er nemlig spiselig. Og det har flere fordeler som mat, forteller Duinker:
- Man trenger ikke ferskvann eller mer landjord.
- Man bruker heller ikke gjødsel eller insektdrepende midler.
- Det er sunt. Tang har mange gode vitaminer og mineraler.
Noen brunalger inneholder imidlertid mye jod. På grunn av dette, og fordi man fortsatt mangler en del kunnskap om tang som mat, anbefaler Mattilsynet foreløpig at «folk ikke spiser store mengder tang og tare».
Duinker sier det ikke bør spises hver dag.
Kina ruver suverent
På sikt mener Duinker likevel at tangen kan bli et godt tilskudd i kosten vår. Og i andre deler av verden er man allerede kommet langt.
Særlig ett land skiller seg ut: Innen kommersiell taredyrking er Kina verdens desiderte stormakt. Det viser en FAO-rapport fra i fjor. På annenplass kommer Indonesia.
Utviklingen har gått fort. For 20 år siden hadde Indonesia nesten ingen industri, ifølge en EU-rapport fra 2019.
Resten av verden henger langt etter landene i Asia. Andre steder, som i Europa, høstes stort sett viltvoksende tare. Her ligger Norge i tet. Over halvparten av taren som høstes i Europa, stammer fra den norske fjæra.
Det er ikke uten grunn, ifølge Duinker.
(Saken fortsetter under bildene)
En ny mattradisjon
– Det er Norge som har arealene, også til dyrking av tare. Andre land i Europa, som Frankrike og England, ser til Norge og forventer at vi skal bygge opp en akvakulturnæringakvakulturnæringHøsting og dyrking av planter, alger og skjell i havet, samt fiskeoppdrett på tare, sier han.
Det går sakte, men sikkert fremover. Mer forskning på dyrking og næringsinnholdet i tang er ventet å få fart på utviklingen. Men det har ikke bare med kunnskap og teknologi å gjøre. I Norge og Vesten er man ikke vant til å lage mat med tang.
– Når det gjelder Norge, så er det snakk om å forandre en mattradisjon. Det tar tid, sier Duinker.
Nå skal imidlertid Orkla begynne å bruke makroalger i produktene sine. Det tror Duinker kan være med på å gjøre det mer vanlig.
«Havets bacon» rett i pannen
Andre er allerede godt i gang. Angelita Eriksen fra Napp i Lofoten har vokst opp ved havet. Etter hvert begynte hun å interessere seg for tang og tare som mat. Via studier traff hun bestevenninnen Temara Singer, som er fra New Zealand og halvt japansk. Singer var vant med tang på menyen hjemmefra.
– Vi begynte å prate om kulturene våre og mat og havet. Så fant vi ut at vi kan kombinere verdens beste råvarer med verdens eldste tradisjoner for bruk av tang i mat, sier Eriksen til Aftenposten.
I 2016 grunnla Eriksen og Singer Lofoten Seaweed. Håndhøstet tare fra Nappstraumen blir blant annet til krydder og salt og brukes i pasta, sjokolade og såpe.
– Da jeg fant ut om alle tangens egenskaper, ble jeg overrasket. Vi har jo en fantastisk råvare, eller grønnsak, rett utenfor døren, sier Eriksen.
Selv liker hun å putte tang i smoothie og salater, supper og brød. Det kan brukes nesten som spinat eller grønnkål. Rødalgen søl kan stekes rett på pannen og brukes som topping, eller spises for seg selv.
– Søl kalles havets bacon, eller vegansk bacon, men også vikingsnacks, sier Eriksen.
Hun er sikker på at tang har en fremtid som mat i Norge. Folk er nysgjerrige på bærekraftig og kortreist mat. For tiden produserer Lofoten Seaweed rundt 9 tonn tare i året. For å øke produksjonen og for å kunne lage dagligvareprodukter, samarbeider bedriften med lokale taredyrkningsannlegg.
– Jeg er overbevist om at dette er én av veiene videre. Vi er nødt til å omstille oss, sier Eriksen.
– Dyrking av tare er klimavennlig og bærekraftig. Og du får god og næringsrik mat.
Kan redusere avskoging
Tang og tare kan ikke bare bli menneskemat. På Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) forsker Vibeke Lind på tang og tare i fôret til sauer og kyr. Håpet er at det kan erstatte noe av soyaen som brukes i dyrefôret.
– I dag bruker vi mye soyaprotein som er importert. Ofte er det på bekostning av regnskog eller annet areal, sier Lind til Aftenposten.
De siste tiårene har dyrkingen av soya skutt i været. Mesteparten foregår i Brasil. Der må både Amazonasregnskogen og savanneområdene vike, ifølge WWF Verdens naturfond. Konsekvensene er mer klimagassutslipp og færre trær til å absorbere CO₂ fra atmosfæren og stabilisere klimaet.
– Dette er en utfordring for hele Europa, sier Lind, som i snart 30 år har jobbet med kortreiste og mer bærekraftige alternativer.
– Mulighetene som ligger i tang og tare, en lokal ressurs som det finnes masse av langs norskekysten, synes jeg er veldig interessant, sier hun.
Kresne husdyr
Tang og tare er ikke noe nytt i norske dyrs kost. Før i tiden var det vanlig at dyrene gikk i fjæra og spiste. Men når bøndene har flere hundre dyr, må serveringen foregå på annet vis.
Husdyrene er heller ikke nødvendigvis overbegeistret for tilskuddet i dietten. Et stort spørsmål er hvordan tang og tare skal brukes i fôret. Lind og kollegene har testet ulike metoder. De har servert husdyrene tangen som den er, tørket tang og fermentert tang.
– Det var ikke veldig vellykket, sier Lind.
Men da forskerne blandet det inn i kraftpellets, gikk det bedre. Nå jobber Lind og kollegene sammen med næringslivet for å utvikle et produkt som er lønnsomt og enkelt å bruke for bonden.
Fortsatt gjenstår mye forskning. For tang og tare som mat til mennesker og dyr er fortsatt veldig dyrt.
– For syv år siden, da jeg begynte å jobbe med dette, tenkte jeg at dette aldri har noen fremtid. Men nå er jeg i gang med mitt sjette prosjekt der vi bruker makroalger. Det gjør jeg fordi jeg liker å tro at det er potensial for dette, sier Lind.
– Vi er i startgropen, men vi har fått kompetanse som vi kan bygge videre på.
