Se hvordan de har det på jordklodens kaldeste sted

Frosten henger fast i luften. Landsbyen Ojmjakon er verdens kaldeste bebodde sted. Her, langt inne i Sibirs ødemark, varer vinteren i ni måneder, og gjennomsnittstemperaturen i januar er minus 51 grader.

Dypt inne i Russlands største ødemark liggerOjmjakon, en landsby i det nordøstlige Sibir.Her må befolkningen leve med vinter i ni måneder og en gjennomsnittlig minimumstemperatur i januar på minus 51 grader.Ojmjakoner stedet der ens ånde blir til iskrystaller hvis man ikke har drukket for mye vodka, slik Aftenpostens utsendte medarbeider formulerte det for noen år siden.

I sentrum av byen står en ubeskrivelig metallkonstruksjon fra sovjettiden, med hammer og sigd på toppen. Den minner om atOjmjakon er verdens kaldeste bebodde sted der vitenskapsmannen Sergej Obrutjev i 1926 observerte den uhyrlige temperaturrekord på minus 71,2 grader, ifølge Wikipedia.

For kaldt for termometeret

Aldri siden er så lave temperaturer blitt registrert — hvis man ser bort fra ubebodde områder i Antarktis. Det må straks tilføyes at Obrutjev ikke hadde noe termometer som kunne måle en så lav temperaturer og derfor kom til resultatet ved matematiske beregninger.

Verdens kaldeste sted

Den offisielle kulderekorden er fra 6. februar 1933, da det ble målt minus 67,7 grader. Ojmjakon deler denne verdensrekorden sammen med Verkhojansk, en annen landsby i Sibir, ifølge Store norske leksikon. Dette er den laveste temperaturens som er målt der det bor mennesker, og det er den laveste temperaturen som er målt på den nordlige halvkule.

Kun Antarktis har målt enda lavere temperatur: minus 89,2 grader på Vostok-stasjonen 21. juli 1983.

Ojmjakonbetyr på jakutisk «vann som ikke fryser», med henvisning til byens varme kilde. Her er det så kaldt at det ikke gror noen ting, og befolkningen lever av reinsdyr— og hestekjøtt. I landsbyen har de skole, et postkontor, en bank og til og med en flystripe, selv om den bare er åpen i sommerhalvåret.

Nå i romjulen er det sjeldent mildt, og ifølge YR ligger gradestokken og vipper rundt minus 40 grader.

• Hver vinter glaseres deler av den amerikanske kysten i is. Fyrene ser ut som gigiantiske, omvendte istapper.

Man drøyer ikke turen på utedoen

Til tross for kulden har de fleste husene fremdeles utedo, noe Aftenposten fikk erfare da vi besøkte stedet for noen år siden. Selv når det er le for vinden, skal det mye til for å hale ut toalettseansen i mer enn ett minutt.

De færreste innbyggerne har termometer. Isteden har de andre måter å finne ut hvor kaldt det er, noe en lokal dame forklarte Aftenposten: Når det er varmere enn minus 50 grader, er det bare vanlig kaldt utendørs og ingen er opptatt av om det er minus 42 eller 48 grader.

Spyttklyser fryser til is

Under minus 50 grader, skjer det noe med luften. Ofte ligger det en kuldedis eller tåke over hele landsbyen som i de mildere tilfeller — minus 50-55 grader - forsvinner ut på formiddagen.

De kaldeste dagene med 55-60 minusgrader, blir kuldedisen liggende hele dagen. Kommer man under minus 60 grader, inntreffer det helt spesielle begivenheter, som eksempelvis at ens ånde blir som krystaller og lyder som knuste glasskår. Eller at plastposer brekker og spyttklyser fryser til is før de treffer bakken.

Mobiltelefoner virker ikke

I kulde på rundt minus 50 grader fungerer ikke mobiltelefonene, og folk her er så redde for at bilene skal stoppe, at de går på tomgang hele dagen. Opprinnelig var dette et stoppested for gjetere som trengte vann til dyrene sine, men er nå et permanent bosted for rundt 500 innbyggere.

Nærmeste bebodde sted er tre dagers kjøretur unna. For å komme til Ojmjakon må du kjøre det som lokale innbyggere kaller «Knoklenes landevei».

• Londons innbyggere varmet seg med marked på isen. For 200 år siden kunne til og med en elefant krysse Themaen til fots.

Vei bygd av straffanger

Veien ble bygget av Stalins straffanger i 1930-årene. Fangene ble transportert fra alle områder av Russland til dette gudsforlatte stedet i Nordøst-Sibir.

Transporten kunne ta uker, ja måneder, og foregikk med tog og skip. Det handlet om transporter hvor fangene ble behandlet som dyr. De som overlevde, kunne se frem til et umenneskelig hardt slavearbeid — enten som gullgravere for den sovjetiske stat eller som veiarbeidere på den 2032 kilometer lange Kolyma-motorveien som i dag går mellom byene Magadan og Jakutsk.

Menneskeknokler langs veien

Dette med knoklene har en logisk forklaring: Om våren, når snøen smelter og gjør veidekket håpløst, kan man noen ganger få øye på menneskeknokler og kranier som stikker opp av jorden. Det er levningene av straffangene som bukket under av sult og de tøffe forholdene.

Vil du lese flere artikler fra Aftenpostens utenriksredaksjon? Følg oss på Facebook.