Mannen hennes har nettopp fått tillatelse til å bære våpen. Skolebussen sønnen skal ta daglig om noen år, har skuddsikre ruter.

Aftenposten på Vestbredden: Sofie Gran Aspunvik

Selv kjører Miri Maoz-Ovadia (27) aldri de to milene fra bosetningen Psagot på Vestbredden, der hun bor, til bosettingen Shilo, hvor hun jobber, uten full tank.— Se for deg at jeg får motorstopp her nede, sier hun og peker ned mot dalen der en hovedvei snirkler seg gjennom knusktørt landskap. Så fisker hun en smarttelefon ut av lommen.

— Heldigvis har vi fått denne SOS-appen, som hverken krever internett eller dekning. Hvis det oppstår en trusselsituasjon kan du trykke på knappen og få hjelp, forklarer 27-åringen.

Bosetteren Miri Maoz-Ovadia viser frem SOS-appen hun har lastet ned på smarttelefonen sin.
Sofie Gran Aspunvik

380.000 bosettere

Menneskene Miri frykter er palestinerne som bor på landområdet Israel har okkupert siden seksdagerskrigen i 1967. I dag bor over 380.000 israelere i bosetninger på okkupert jord – jord som 135 av FNs 193 medlemsland anerkjenner som staten Palestina. Sist ut var Sverige, som første EU-land. Disse kartene viser hvorfor håpet om fred mellom Israel og Palestina blir stadig fjernere. Dra streken fra høyre mot venstre for å se utviklingen fra 1993 til i dag:

Grafikk: Anne Gjertsen og Torstein Ringnes

Men målet om at Israel og Palestina skal bli to fredelige nabostater som anerkjenner hverandre, er fjernere enn på lenge. I fjor avbrøt israelerne fredsforhandlingene fordi den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) inngikk en forsoningsavtale med terrortilknyttede Hamas. Signaler fra Israels nye regjering tyder på at bosettertallet vil fortsette å stige de neste årene.

For å sikre flertall i nasjonalforsamlingen etter valget i mars, inviterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu det ultranasjonalistiske partiet Jødisk hjem til regjeringssamarbeid. Partiet er mot opprettelse av en palestinsk stat og kjemper for utvidelse av bosetninger på palestinsk territorium.

– Det er boligmangel i hele Israel, så jeg håper vår nye regjering sørger for at flere gjør som oss. Jeg vil at de skal gjøre livet bedre for oss som stemte på dem, sier Miri Maoz-Ovadia.

— Truer ikke freden

I støyen fra en busslast med amerikanske turister tar hun oss imot på turistsenteret i Shilo på Vestbredden, der hun jobber som guide i en arkeologisk utgravning.

I fjor høst flyttet Miri med ektemannen og sønnen på 16 måneder fra Jerusalem til bosetningen Psagot. Foreldrene utvandret fra England i 1987 og forelsket seg straks i stedet som ligger i utkanten av det palestinske administrasjonssenteret Ramallah. I dag bor Miri side om side med sin mor, far og bror i Psagot.

- Én stat, den jødiske staten Israel, er best egnet for å sikre at alle religioner kan leve sammen. Og den løsningen bør innebære at ingen må flytte, sier Miri Maoz-Ovadia (27), her med sin 16 måneder gamle sønn.
Sofie Gran Aspunvik

— Mange mener at bosettere som dere er et av de største hindrene for fred mellom Israel og Palestina. Hva vil du si til dem?

- Jeg tror ikke at barnehager, lekeplasser og mødre som leker med barna sine truer freden. Folk burde komme hit og se hvordan vi lever, se at jøder, kristne og muslimer bor fredelig side om side, sier hun, og viser til at det ligger palestinske landsbyer i nærheten av den inngjerdede og tilsynelatende isolerte bosettingen.

Men Miri fnyser av tostatsløsningen. Den er ikke relevant lenger, mener hun.

— Én stat, den jødiske staten Israel, er best egnet for å sikre at alle religioner kan leve sammen. Og den løsningen bør innebære at ingen må flytte. Jeg håper at sønnen min slipper å vokse opp i frykt for terror, slik jeg gjorde, og at det ikke vil være behov for ham i hæren. Men jeg er realistisk. I fjor ble tre jødiske gutter bortført og drept av terrorister. Palestinske ledere oppfordrer til drap på israelere og barn i arabiske landsbyer får betalt for å kaste stein på bilene våre, sier Miri, uten å ville fortelle hvor hun har den informasjonen fra.

Kritikk fra EU og USA

  1. mai i år, dagen etter at Netanyahu sikret sin koalisjonsregjering, godkjente israelske myndigheter byggingen av 900 nye boliger i bosetningen Ramat Shlomo i Øst-Jerusalem. Den palestinske delen av Jerusalem er ikke medregnet i statistikken for Vestbredden, men anslås å huse ytterligere 200.000 israelere.

Byggetillatelsen i Ramat Shlomo har møtt kraftig internasjonal kritikk. Både USA og EU mener at full stans i utbyggingen av bosetninger er en forutsetning for fred. Men i flere av dem Aftenposten besøker, som Har Homa utenfor Betlehem, er det heftig byggeaktivitet. Det forsurer Israels forhold til USA og utfordrer Europas tålmodighet.

— Dette truer muligheten for en tostatsløsning og skaper usikkerhet rundt Israels forpliktelse til å komme til en fremforhandlet enighet med palestinerne, sa EUs utenrikssjef Federica Mogherini nylig, og la til at bosetningene er i strid med folkeretten.

Full stans i utbyggingen av bosetninger anses som en forutsetning for fred. I dag er det likevel heftig byggeaktivitet i flere av bosetningene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, som her, i Har Homa utenfor Betlehem.
Sofie Gran Aspunvik

— Nødt til å ha inntekt

96 kontrollposter, betjent av tungt bevæpnede israelere, ligger strødd både langs og inne på den innmurte Vestbredden. Over 40 prosent av landområdet kontrolleres av bosettere, ifølge den israelske organisasjonen B'Tselem. Jord som tidligere ble dyrket av palestinske bønder, eller brukt som beite, er i dag bebygd eller beslaglagt av bosetternes veinett, som ikke er tilgjengelig for palestinske biler.

— Tilgang er et av de store problemene på Vestbredden, sier Sami Khader Abu Fares i den palestinske organisasjonen MAAN.

— Å komme seg til Øst-Jerusalem er blitt en fjern drøm. Mange har slektninger de ikke kan besøke og det er dessuten her de beste palestinske sykehusene ligger. Jeg har hørt om flere kvinner som har født i biler ved kontrollpostene fordi de ikke slipper forbi.

Den palestinske veiarbeideren Nidal jobber på en veistump i utkanten av Ramat Shlomo. Han er ikke i tvil om hva veien skal brukes til. - Veien skal gå til den nye delen av bosetningen. Det er eneste mulighet, sier han. Den «gamle» delen av Ramat Shlomo skimtes i bakgrunnen.
Sofie Gran Aspunvik

På en veistump i utkanten av Ramat Shlomo, under den brennhete forsommersolen, jobber den palestinske veiarbeideren Nidal. Hans israelske arbeidsgiver har ikke sagt hva veien skal brukes til, men Nidal er ikke i tvil.

— Veien skal gå til den nye delen av bosetningen. Det er eneste mulighet, det er utenkelig at de bygger en vei som dette til en arabisk landsby. Dessuten har de allerede satt opp israelske busskur langs delen som er ferdig, sier han og tørker svetteperler fra pannen.

Han besvarer det åpenbare oppfølgingsspørsmålet allerede før det er stilt:

— Hvis ikke jeg gjør denne jobben, gjør noen andre den. Jeg har seks barn – jeg er nødt til å ha en inntekt.

Twitter: @sofieaspunvik