Verden

En million kinesiske par har mistet sitt eneste barn

Det er 11 måneder siden nå, men Xu Min går sjelden ut av huset. Han tilbringer dagen på sofaen foran TV-en, og forsøker å blokkere minnene om sin avdøde sønn.

Xu Zijies mamma viser frem et gammelt bilde av sønnen hun mistet.
  • Panjin
  • The Washington Post
  • William Wan
Minnene om sønnen – bilder, bøker, leker – har ekteparet Xu stuet inn i et skap. Det er for vondt å se på.
Xu Min (53) og hans kone mistet sin 23 år gamle sønn i en bilulykke i fjor høst. Om kveldene sitter han på sønnens soverom og kommuniserer med andre foreldre i samme situasjon.

Han klandrer skjebnen for bilulykken som drepte 23-åringen i september i fjor, men ensomheten som vil plage ham og hans kone resten av livet klandrer Xu kinesiske myndigheter for.

De ga ekteparet beskjed om at de bare fikk lov å få ett barn, og truet med å ta fra dem alt, dersom de ikke adlød, Xu Min og hans kone var gode undersåtter.

— Så i 20 år knyttet vi hele vår fremtid og våre håp til vår sønn.

Urolig for alderdommen

Nå har de ingen til å støtte dem når de blir gamle. Men enda verre, sier Xu, er at de ikke har noe å leve for.

I mer enn tre tiår har debatten rast om Kinas ettbarnspolitikk, som ble innført i 1979 for å kontrollere en befolkningsvekst som hadde løpt løpsk. Det politiske inngrepet i familienes liv har forandret det kinesiske samfunn. Fødselshyppigheten er falt fra 4,77 barn pr. kvinne i begynnelsen av 1970-årene til 1,64 i 2011, ifølge FNs anslag. Resultatet er verdens mest ugreie kjønnsbalanse, fordi det nå fødes langt flere guttebarn enn piker.

Les også

For første gang siden 1949 får Kina færre arbeidere

Menneskerettighetsgrupper har satt søkelyset på tvangsaborter, barnedrap og ufrivillig sterilisering, som i teorien er forbudt, men som foregår i det skjulte for å oppfylle politikken. Partifunksjonærer drøfter nå stadig oftere hvorvidt politikkens økonomiske kostnader på lengre sikt overskygger fordelene, for eksempel med fremtidig mangel på arbeidskraft.

Mulig oppmyking

Det seneste tegn på slik bekymring kom i forrige uke, da regjeringen ifølge statlige medier varslet at den undersøker muligheter for å myke opp ettbarn-politikken i nær fremtid.

Men det som har vært lite fremme i diskusjonen, og stort sett ignorert, er en stille tragedie i politikkens kjølvann: De barnløse foreldrene.

Et barns død er det verste mareritt for foreldre hvor som helst i verden, men i Kina er det om mulig enda mer smertefullt. Det skyldes den store vekt som legges på avkom i kinesisk kultur, økende økonomisk press på de gamle og altså lovens begrensninger på barnetallene.

Det foreligger få pålitelige tall om disse sørgende foreldrene. Men en studie ved det statlige Kinesisk akademi for samfunnsvitenskap anslår at det finnes mer enn en million foreldre som har mistet sitt eneste barn. Antallet ventes å stige raskt.

Depresjoner

Mange slike foreldre er for gamle til å få nye barn, og noen sier de angrer på at de ikke trasset seg til å få et barn nummer to mens de ennå kunne, selv om det ville ha betydd at de mistet jobben og fikk en kjempebot.

I stille, og ofte tårefylte, intervjuer beskrev mer enn 30 foreldre en tilværelse fylt av så mye tomhet og depresjon etter tapet av et barn, at enkelte vurderte å ta sitt liv.

Bitre på byråkratiet

Nesten alle karakteriserte barnets død som et knusende økonomisk slag, fordi Kinas eldre er svært avhengige av sine barn for å få noe å plusse på den beskjedne statspensjonen med.

Mange sa de er bitre over de enorme ressursene myndighetene har pløyet inn i arbeidet med å gjennomføre ettbarn-politikken. Blant annet har staten opprettet et helt nytt byråkrati, med forgreninger helt ned på landsbynivå. Politikken har noen få unntak for etniske grupper og folk som bor på landsbygda.

Les også

Ny lov tvinger barn til å besøke foreldre

Myndighetene innkasserer store bøter fra folk som bryter loven, det kan dreie seg om milliarder hvert år. Like fullt, sier foreldrene, var det ikke før i 2007 at staten begynte å utbetale mindre beløp som kompensasjon til foreldre som har mistet sitt eneste barn.

Skamfølelsen

Men like vanskelig, sier mange ektepar, er den private kamp mot skammen. En av de verste fornærmelser det kinesiske språk kjenner er å kalle noen «duanzi, juesun» – barnløs, uten etterkommere.

— Dette vil folk si til oss nå, sier Xu, der han sitter i sofaen i Panjin, en oljeby nordøst i landet.

Det er en av grunnene til at Xu og hans kone sjelden går ut av den trange leiligheten. De frykter at fremmede kan ta opp temaet barn.

De har nesten brutt all kontakt med familie og venner, for de føler at medfølelsen de uttrykker er nesten like smertefull.

— Dessuten ser noen slektninger på oss som uhellsbringere, at vår tragedie kan smitte over på dem, sier Xu.

Adopsjon?

Hans 51 år gamle kone, som ikke vil stå frem med navn, forteller gråtende om gleden de følte da sønnen ble født. Et barn nummer to var da så utenkelig at legene, umiddelbart etter fødselen, gjorde et inngrep for å hindre at hun kunne bli gravid på ny. Ingen fant det nødvendig å sjekke om hun samtykket.

«Familieplanlegging er bra, regjeringen vil ta hånd om våre gamle», lød budskapet på plakatene den gangen.

Norsk enerett: Aftenposten

  1. Les også

    Norges formue – made in China

  2. Les også

    Nå løslater Kina politiske fanger

  3. Les også

    Hun er alene på toppen i Kina

400 demonstranter fra hele landet samlet seg i mai i år i Beijing med krav om bedre kompensasjon for eldre foreldre som har mistet sitt eneste barn.