Toget står stille i den lille slovenske grensebyen Dobova. Vinduene er åpne og ut av dem strekker det seg mennesker som undrer seg over hva som nå skjer med dem. Eller like gjerne; hva som ikke skjer en torsdags kveld i et nytt grenseområde på den omstendelige vandringen gjennom et motvillig Europa. «Hvor er vi stoppet?»

«I Slovenia.»

«Er det i Tyskland?»

«Nei, det ennå et stykke til dere kommer dit.»

«Men skal vi ut og gå nå?»

De nye grensene

Spørsmålene fra en liten gruppe syrere i togkupeen er mange. Fotograf Bjørge og jeg er de eneste utenfor som kan spørres. Vi svarer da også så godt vi bare kan.

Eller mer sannferdig: Så godt vi IKKE kan. For ingen av oss aner hva som videre vil skje med enda en toglast med flyktninger.

Det vi vet, er at det nå blir stadig vanskeligere å ta seg nordover til drømmeland som Tyskland og Sverige. Grensene stenges og reglene strammes til. Alt i et kollektivt forsøk på å stoppe strømmen av flyktninger.

Ungarn møtte massiv fordømmelse da landet var først ute med å gjenreise piggtrådgjerdet mot grensen til Serbia. Få uker senere er kritikken mer eller mindre forstummet.

For nå gjeninnfører land etter land grensetiltak av varierende styrke og kvalitet.

Saken fortsetter under videoen

Ikke opptøyer, men sliten ro

I helgen fikk lille Makedonia en plass i det internasjonale nyhetsbildet da soldater fra landets hær begynte å sette opp et tre meter høyt metallgjerde på grensen mot Hellas. Da kom det høylydte protester fra flyktninger som så for seg en bråstopp på veien til et annet liv.

Bildene fra grenseområdet var slik vi mediefolk liker dem: Dramatiske og opprivende. Sinte og fortvilte mennesker.

En liten stund slo disse bildene meg rett og slett ut. Ikke fordi de var spesielt sterke, men fordi scenene de viste var så sjeldne. For det er jo det motsatte som er denne folkevandringens kjennetegn: Ingen voldsomheter, men en sliten ro.

2069406.pdf

Hundretusener har passert grense etter grense siden de kjempet seg over fra den tyrkiske østkysten til steinstrendene på Lesbos. Skuffelse på skuffelse har de møtt. Ufattelige mange timer og dager er forsvunnet i ventingens formålsløshet. Og likevel:

Ingen opptøyer. Ingen revolt. Selv ikke når det går opp for tragisk mange at den åpne europeiske døren de trodde det bare var å spasere gjennom, knapt nok står på gløtt. Som regel er den stengt.

Stemningen kunne vært helt annerledes.

Dette er det verdt å reflektere over når fotograf Bjørge og jeg står i et balkansk grenseområde og snakker stakkato og stort sett nokså meningsløst med slitne mennesker ombord på et slitent tog.

Bakgrunn:

Forvrirret offer

Det hender at tall er den tydeligste tale. I alle fall når kontraster skal synliggjøres.

Gjennom EU-, men ikke Schengen-landet Kroatia, er det passert 416.915 flyktninger. 16 av disse har søkt asyl der. Det var visstnok en gruppe forvirrede unge menn fra Iran som raskt skjønte feilgrepet. (Tall pr september.)

Saken fortsetter under bildet

I mottaket på grensen blir alle registrert og raskt sendt videre med buss til togstasjonen. Det blir stadig vanskeligere å komme seg nordover til drømmeland som Sverige og Tyskland.
Stein Bjørge

Til nabolandet i nord er det kommet 196.000 flyktninger. (Tall pr oktober.) Det utgjør nesten 10 prosent av Slovenias rundt to millioner innbyggere. Virkningen er nesten ikke til å fatte. I Norge ville det vært som om 500.000 mennesker nå var innenfor grensene våre.

Det er dominoeffekten som slår til med full kraft. Da Ungarn stengte sin grense mot Kroatia, ja, så endret flyktningestrømmen retning og dro til Slovenia i stedet. Målet for mange er først Østerrike og så videre til Tyskland. Men den ruten er ikke lenger så åpen som tidligere. Derfor blir altfor mange værende i et av Europas minste land.

Kroatia har en helt annen politikk: Der finnes det knapt flyktninger. Riktignok registreres tusenvis av dem ved grensen til Serbia, men så settes de på busser eller tog i retning Slovenia. Det politiske målet nås med organisert presisjon: Ikke en eneste flyktning kommer inn i landet utover det antall som daglig transporteres ut. Så finnes det da knapt en eneste fra den tredje verden å se i Zagrebs gater.

Men slik er dynamikken som skaper den dominoeffekt Europa nå er et forvirret offer for.

Les også:

Politisk jordskjelv

Da Tysklands forbundskansler Angela Merkel ble anklaget for at en gjestfri holdning oppmuntret flere til å legge ut på reise, kom det spontant:

«Hvis vi ikke hadde vist et vennlig ansikt, hadde ikke dette vært mitt land.»

Det virker ufattelig lenge siden, men skjedde så sent som i september.

For en døy måned hørtes det fortvilte ropet fra Slovenias statsminister, Miro Cerar: «Hvis vi ikke gjør noe konkret, tror jeg Europa risikerer å falle fra hverandre.»

Med Slovenias situasjon i bakhodet er det ikke vanskelig å forstå hans desperasjon.

Imidlertid har vi denne høsten sett et nytt mønster i Europa blitt tydeliggjort.

De tidligere østblokklandene — med Polen som det vikigste - har en annen holdning til både flyktninger, byrdefordeling og migrasjon enn EU-landene i vest.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at ungarske politikere nå føler at de åpent kan skryte av sin nasjonalisme.

Og at Polen etter Paris-terroren nekter å ta sin beskjedne del av EUs flyktningekvote, mens landets nye sterke mann, Jaroslaw Kaczynski, uttrykker håp om at «Warszawa skal bli Budapest». Og andre land følger etter.

EUs rådspresident, polakken Donald Tusk, snakker om «et politisk jordskjelv».

Les også:

En europeisk holdningsmur

Det er ikke et nytt jernteppe vi ser senke seg over Europa. Det er en en holdningsmur som tydeliggjør dype historiske, nasjonale og politiske forskjeller som altfor lenge har druknet i det europeiske samarbeidsstrevet.

Vi europeere er mer forskjellige enn vi liker å tro. Kanskje måtte det en strøm av fremmede til før vi oppdaget dybden i nettopp dette.

Mens fotograf Bjørge og jeg blir enige om å ta kvelden, venter fortsatt togpassasjerene på at noe skal skje. De skal busses til et provisorisk mottak for registrering før turen går videre på en reise de færreste vet hvor ender.

En ung syrer er den siste vi snakker med. Han skal til Sverige, men aner ikke om det er mulig for ham.

«Jeg har en forlovede der», forteller han.

Kanskje møter han henne igjen i vårt eget naboland.

Men jeg tror det nok egentlig ikke.

  • Les mer om det som skjer på Balkan: