«Vi skal tilbake på Utøya». Allerede dagen etter 22. juli 2011 staket AUF og daværende leder Eskil Pedersen ut kursen. Men hvordan skaper man nytt liv der en terrorist drepte 69 mennesker? Og hvordan minnes man terror uten å såre overlevende eller pårørende?

Dét skal franskmennene som denne uken besøker «nye» Utøya og 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet, finne ut. Frankrikes president Emmanuel Macron vil nemlig lage et nasjonalt museum og minnested for mennesker og samfunn rammet av terror.

2600 angrep i Frankrike

Charlie Hebdo. Bataclan. Nice. De siste årene har vi sett en rekke terrorangrep i Frankrike. Så sent som 3. oktober drepte en fransk politiansatt og jihadist fire kolleger på politistasjonen i Paris. Mange jihadistiske terrorister har hatt fransk bakgrunn.

– Vi skal lage verdens første nasjonale senter for terrorofre. Det skal ikke være knyttet til ett konkret angrep. Frankrike har hatt 2600 angrep av ulike slag de siste femti årene, forteller Henry Rousso, president i det prestisjetunge utvalget og en av Frankrikes fremste historikere.

Plasseringen av senteret er ikke klart, men Rossou røper at det vil ligge i Paris sentrum eller nord for byen.

Henry Rousso er en av Frankrikes fremste historikere. Han leder utvalget, som er oppnevnt av Emmanuel Macron.
Morten Uglum

Fagfolkene gråt på Utøya

Tirsdag gikk Rousso og spesialistene fra seks franske departementer om bord på M/S Torbjørn. De fikk en regntung omvisning på Utøya.

Det ble felt tårer, og det ble utvekslet tips og gode råd fra norske fagfolk og berørte.

Som disse:

  • Stedet. Å ha minnestedet der angrepet faktisk skjedde, skaper nærhet og dokumenterer at angrepet faktisk skjedde.
  • Tillit. Med en allianse av tillit får man til det man trodde var umulig.
  • Lytt til berørte.
  • Husk at sterke følelser er involvert i alt. Respekter dette.
  • Navn er vanskelig. Noen trenger mer tid enn andre.

Besøkte pårørende i hele Norge

– Franskmennene har de samme spørsmålene som vi hadde. Prosjektene er helt ulike, men har mange lignende dilemmaer. Vi måtte finne balansen mellom fortid og fremtid og tilrettelegge for nytt liv, sier Jørgen Watne Frydnes.

Han har ledet arbeidet med å gjenreise Utøya og ble ansatt høsten 2012. Da hadde AUFs opprinnelige planer skapt krangel og ble skrinlagt. Siden har han reist landet rundt for å lytte til 85 pårørende-familier. Den tette kontakten har vært avgjørende, mener fagfolkene.

– Uten å involvere de berørte tett hadde det ikke gått. Minneprosesser som stopper opp, gjør ofte det motsatte, sier Frydnes.

De statlige 22. juli-minnesmerkene av kunstneren Jonas Dahlberg kostet 13,8 millioner kroner, men ble aldri noe av. Utøya-naboene gikk til sak mot staten, regjeringen avlyste prosjektet. Minnestedet skal nå ligge på AUFs eget område på landsiden ved Utøya.

– Det er et sjokk å komme hit, sa dommer Elisabeth Pelsez (t.h.) under besøket på Utøya. Hun leder et fransk tverretatlig organ for terrorofre.
Morten Uglum

Et sjokk å komme hit

– Det er som et sjokk å komme hit, sa Elisabeth Pelsez, dommer og leder for det franske tverretatlige organet for terrorofre, under omvisningen. Rundt på øya har følget kommet over små hjerter, engler og fotoer på steder der Anders Behring Breivik drepte en eller flere. På Kjærlighetsstien, for eksempel, drepte han ti. Åtte år etter har naturen tatt over, og bare de små, helt personlige minnesmerkene forteller om hva som skjedde.

Det gamle Kafébygget, der 13 ble drept, var sentral i krangelen mellom AUF og pårørende. I dag er de delene av huset der flest ble drept, beholdt. Rundt er det bygget et nytt læringssenter, som blant annet viser de desperate tekstmeldingene til og fra ungdommene 22. juli.

Flere i den franske delegasjonen gråt da de leste meldingene.

Lisbeth Røyneland var en av mødrene som aldri fikk svar på sine tekstmeldinger den kvelden. Datteren Synne ble drept på Utøya. Røyneland leder Støttegruppen 22. juli.

– Det er utrolig viktig å føle seg respektert og bli hørt. Mange pårørende ønsket for eksempel ikke å ha med barnas navn på minnesmerket. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle få med oss alle. Men i fjor kom de siste navnene opp. At noen trenger tid, er en viktig lærdom, sier Røyneland.

– Jeg hadde gruet meg til å se pianoet, sa Cécile Aubert. Hun var nyansatt ved Frankrikes ambassade og på alder med AUF-erne som ble drept ved pianoet i Kafébygget.
Morten Uglum
Vinduene står åpne. 22. juli hoppet mange ut av dem for å rømme.
Morten Uglum
Noen klarte aldri å rømme. 13 personer ble drept i Kafébygget.
Morten Uglum
Kulehullene er bevart.
Morten Uglum
Det franske følget ble svært rørt da de leste SMS-ene til og fra ungdommen. Vil det bli for sterkt å ta slike meldinger i det franske senteret?
Morten Uglum
– Dette er gullstandarden, sier nestoren Cliff Chanin fra 9/11-senteret i USA, om «nye» Utøya og 22. juli-senteret. – Jeg hadde ikke trodd det var mulig.
Morten Uglum

– Det er et sjokk å komme hit, en konfrontasjon med virkeligheten, sier en lett rystet Elisabeth Pelsez.

– Bruken av SMS er noe vi kommer til å diskutere. Er det for sterkt? Vil det virke for stressende for ofrene? undres hun. Også under angrepet på konsertstedet Bataclan i Paris ble det sendt tekstmeldinger til og fra livredde unge.

– Jeg kommer til å ta med meg ånden fra Utøya, sier hun.

Gullstandarden

Også Cliff Chanin, visepresident på 9/11-minnesenteret i New York, er i Norge. Han regnes som en nestor innen minnefaget og hjalp til med å utvikle 22. juli-senteret og Utøya. Han har anbefalt franskmennene å «look to Norway». Han sier han er ekstremt imponert.

– Dette er gullstandarden når det gjelder tenkemåte, arbeid og det som er skapt. Ambisjonene var så høye at jeg ikke trodde det var mulig å få det til, sier Chanin.

  • Vil du lese flere artikler fra Aftenpostens utenriksredaksjon? Følg oss på Facebook og Twitter.