Verden

Fidel Castro: En macho diktator og reformator

Da Spanias mangeårige diktator Francisco Franco døde i november 1975, var det ett land som proklamerte to ukers landesorg: Fidel Castros Cuba. Den spanske regjering vil neppe gjøre gjengjeld nå, ved Castros bortgang.

Castro var kjent for sine sigarer. Dette bildet er fra 1978. Foto: Phil Sandlin/AP/NTB Scanpix

  • Per-Egil Hegge, journalist og tidligere redaktør i Aftenposten

Castro kan plasseres i rekken av caudillos: enerådende, brutale og brautende ledere i spansktalende stater. Betegnelsen skurrer for dem som bare vil se en av 1900-tallets store revolusjonære i ham.

Cubas sterke leder gjennom 50 år er død, 90 år gammel.

Men nærheten til halvfascisten Franco har sin forklaring: Begge hadde et agg til USA, som hadde gjort slutt på det spanske herredømmet over Cuba. De nasjonalistiske følelsene lå aldri langt under overflaten. Og Castros far, utvandrer fra Spania, hadde kjempet og tapt mot amerikanerne i den korte krigen på slutten av 1890-tallet.

Året er 1961, og Castro lar seg avbilde mens han høster sukkerrør. Foto: AP/ NTB Scanpix

Les også

Se, slik var Fidel Castros liv i film og bilder

Selv med sin stadig nærere tilknytning til Sovjetunionen vedlikeholdt Cuba kulturelle og historiske bånd til moderlandet, ideologien til tross.

Dette er av de faktorer som gjør det vanskelig å plassere Castro. Macho og caudillo? Ja. Diktator? Opplagt. Reformator? Ja visst, ikke minst hva alfabetisering og utdanning angår. Motvekt mot korrupte høyrediktaturer i Latin-Amerika? Utvilsomt. Glitrende taler? Å ja! Sterk personlighet? Gjett!

Castro talte til FNs generalforsamling i New York, 2000. Før han startet, tok han frem lommetørklet sitt og dekket lysene som markerer at taletiden er over. Foto: Ray Stubblebine, REUTERS/NTB SCANPIX

Lekset opp for Gorbatsjov

Få ganger var det siste tydeligere enn da han var vert for sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov i 1989 og omtrent ikke lot den berømte gjesten åpne munnen.

Gorbatsjovs økonomiske reformer hadde da kjørt seg fast. Den økonomiske understøttelsen fra Sovjetunionen hadde begynt å tørke inn, og Castro må ha ant at ”den spesielle perioden” var like om hjørnet: et lutfattig Cuba overlatt til seg selv, herjet av enda verre varemangel.

Castro tok imot sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov i Havana 1998. De ble ikke hjertevenner. Foto: GARY HERSHORN, REUTERS/NTB SCANPIX

Ikke desto mindre lekset han opp for Gorbatsjov om Cubas fortreffelighet og risikoen ved reformer. De ble ikke hjertevenner.

Gorbatsjov gikk over i historien, slik Castro også hadde sett nesten et dusin amerikanske presidenter gjøre. Selv styrte han videre, som han hadde gjort i suveren tross mot Washingtons svært lurvete og personlige attentatprosjekter.

Da hjelpen fra Moskva stanset, åpnet han Cuba for turisttrafikk. Mye av dette ble sex-turisme. Det rettferdiggjorde han på en nokså kynisk og ikke-marxistisk måte: Kundene kunne glede seg over noen av verdens best utdannede prostituerte.

USA styrket Castro

USAs Cuba-politikk var, forsiktig sagt, ingen suksess. Fra 1959 klamret Washington seg til en nesten religiøs trosartikkel: Stram skruen bare enda litt til, så vil Castro-regimet falle. Først i 2016 var en amerikansk president tilbake på cubansk jord etter at Barack Obama og Raul Castro hadde startet en diplomatisk oppmykningsprosess i 2014.

  • «Si se puede!», yes we can, sa Barack Obama da han besøkte Cuba i vår. Den amerikanske presidenten irriterte Cubas lederskap da han snakket om menneskerettigheter under besøket i Havanna.

En invasjonsfiasko våren 1961, og en krise som brakte verden til kanten av den kjernefysiske avgrunnen høsten 1962, bidro til å styrke, ikke svekke, Castros styre.

Fidel Castro og hans soldater ved Grisebukta i april 1961. Foto: PRENSA LATINA/REUTERS/NTB SCANPIX

Mot Castros ønske ble Sovjets kjernefysiske raketter trukket ut av Cuba, atomladningene også. President Kennedy lovte å avstå fra nye forsøk på å styrte Castro.

USA klarte heller ikke å straffe ham avgjørende for hans hjelp til revolusjonsgrupper i Afrika og Latin-Amerika, fra Congo til Angola til Bolivia – med Castros våpenbror, argentineren Ernesto Che Guevara, som nøkkelfigur.

Denne notisen i 1953 var det første spor av Castro i Aftenpostens spalter, selv om hans navn ikke var nevnt.

Veien til makt

Castros første forsøk på kupp, stormingen av militærforlegningen Moncada i Santiago de Cuba i juli 1953, kunne ha kostet ham livet. Året før hadde han sendt ut en proklamasjon mot diktatoren Fulgencio Batista og ”dømt” ham til 100 års fengsel. Etter Moncada ble han stilt for retten. Han fikk ni år, og han avsluttet prosessen med de berømte ordene ”Historien skal frikjenne meg.”

Han slapp ut etter bare to år, dro til Mexico, og begynte straks å planlegge ny aksjon mot Batistas regime.

I november 1956 dro han sammen med 81 forbundsfeller tilbake til Cuba på den skrøpelige farkosten ”Granma”. Med baser i de skogkledde åsene kombinerte de geriljakrig og aktiv propaganda blant befolkningen, revolusjonsromantikk i systematisk praksis.

Castro hylles av folk i Havana 8. januar 1959 etter at hans tropper inntok hovedstaden. Cubas tidligere leder Fulgencio Batista rømte Cuba åtte dager tidligere. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

Høsten 1958 begynte det for alvor å rakne for den korrupte Batista. Nyttårsaften, under ballet på luksushotellet Hilton i Havana, oppdaget folk plutselig at regimets menn lusket ut for å ta ”siste fly eller båt” til Miami.

2. januar 1959 holdt Castro den første av flere seierstaler i Santiago og proklamerte revolusjonen. Hans triumferende innmarsj i hovedstaden Havanna fulgte en uke senere.

Kontakten med Kreml

I Kreml var begeistringen for omveltningen og for hans styre stor. Møter mellom sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov og Castro på Manhattan i New York i forbindelse med FN-sesjoner, artet seg som de rene mediesirkus. En rekke av dens tids sovjetpolitikere har fortalt om hvordan de gamle menn fikk et gjensyn med sin revolusjonære ungdom.

Fidel Castro og sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov fotografert sammen i 1960. Kreml var svært begeistret for den nye lederen på Cuba. Foto: MARTY LEDERHANDLER/AP/NTB Scanpix

Å kontrollere ham var ikke lett for Kreml heller. Vanskeligst ble det under Cuba-krisen i 1962 da Castro dukket opp hos den sovjetiske ambassadøren i Havanna med beskjed om at det cubanske folk var villig til å gi sitt liv i kampen mot yankee-imperialismen: Det var bare å fyre av atomvåpnene. Hverken ambassadøren eller lederne i Moskva syntes det var en god idé.

Castro møtte Libyas leder Muammar Gadafi i Tripoli i 1977. Foto: AP/NTB Scanpix

Historiens ironi

På grunn av sviktende helse gikk El Comandante av som president og øverstkommanderende i 2008 og overlot roret til sin yngre bror Raoul. Men han fortsatte i en birolle som uoffisiell frontfigur og propagandaskribent.

Fidel Castro sammen med broren Raoul i 1996. Raoul Castro var den gangen forsvarsminister. I 2008 tok han over som president på Cuba etter at hans bror ble for syk til å styre. Foto: RAFAEL PEREZ, REUTERS/NTB SCANPIX

Hvis historien skulle frikjenne ham, sparer den ikke på ironien: Cubas første demonstrasjon for homofiles og lesbiskes rettssikkerhet ble ledet av en av Fidel Castros døtre våren 2013.

Les mer om

  1. Cuba
  2. Havanna

Relevante artikler

  1. VERDEN
    Publisert:

    Trump om Fidel Castros død: – Han var en brutal diktator

  2. VERDEN
    Publisert:

    Fyrverkeri og jubel i Miami - stille landesorg på Cuba

  3. VERDEN
    Publisert:

    Lillebroren oppfyller Fidel Castros siste ønske

  4. MENINGER
    Publisert:

    Fidel Castro - en grei nok diktator?

  5. VERDEN
    Publisert:

    Sørgende kubanerne tar Castros aske på fire dagers prosesjon gjennom landet

  6. VERDEN
    Publisert:

    Cubanerne flokket seg for å hedre Castro