Foto: Crispin Kyalangalilwa, Reuters/NTB
Verden

I denne tunnelen døde 50 gruvearbeidere. Mange av dem var barn.

– Kundene må stille krav, mener norsk gullsmed. Ellers vil barn fortsette å bli tvunget ned i livsfarlige gullgruver.

  • Gunnar Kagge
    Gunnar Kagge
    Journalist

Det hadde regnet kraftig i flere dager. Så ille ble det, at Njali-elven flommet over sine bredder. Vann og leire strømmet ned i tre gullgruver like ved. Da gruvegangene til slutt raste sammen, forsøkte arbeiderne desperat å komme seg ut.

De som var nede i de 50 meter dype gruvene, ble hindret av alt vannet som flommet inn. Kanskje får vi aldri vite hvor mange som døde i ulykken, som skjedde i Sør-Kivu i Den demokratiske republikken Kongo. Det er vanskelig å ha oversikt over hvem som jobber i slike gruver, men det anslås at rundt 50 personer i alderen 14 til 34 år døde denne fredagen.

– Mange arbeidere var nede i gruven. Ingen av dem kom seg ut, sa Emiliane Itongwa, lederen av et kvinnenettverk på stedet, til Reuters.

Ulykken 11. september er ikke en enkeltstående hendelse. Flere ganger i året skjer slike gruveulykker i denne delen av Afrika, men sjelden er dødstallene så høye.

Bergingsarbeidet i gruven som raste sammen, er vanskelig.

Trangt, mørkt og livsfarlig

– Det er noe av det mest nedslående jeg har sett, sier Martha Skretteberg, generalsekretær i hjelpeorganisasjonen Caritas.

I fjor gikk skoleelevenes Operasjon Dagsverk til støtte for barnearbeidere i det østlige Kongo. Skretteberg sier at det var en rystende opplevelse å bli med barna ned i gruvene.

– Det var trangt og mørkt, med vegger som kunne rase når som helst, sier hun.

– Barna jobber ofte fra fem om morgenen til fem om kvelden. Som regel får de bare ett måltid om dagen.

Grensen mellom barnearbeid og tvangsarbeid er flytende. Skretteberg sier at foreldrene som regel ønsker at barna skal gå på skole. Men de trenger den ekstra inntekten.

– Mange foreldre sier at valget står mellom at barna rekrutteres av militære grupper – eller begynner i gruvene.

Organisasjonen Free the Slaves regner med at det finnes 1 million slaver i Den demokratiske republikken Kongo. Det utgjør 13 prosent av befolkningen. Mange av dem jobber i landets gruveindustri.

Ikke bare diamanter

Etter at filmen Blood Diamond kom i 2006, fikk den internasjonale diamanthandelen oppmerksomhet. Da var bransjen og FN kommet langt i å lage sertifiseringsordninger for diamanter. Det skyldes ikke minst at diamanthandelen var viktig i finansieringen av borgerkriger i vestafrikanske land som Sierra Leone.

Leonardo DiCaprio spilte i Blood Diamond.

Gullsmed Thomas Heyerdahl leste om filmen før den kom på norske kinoer. Han ville forberede seg på spørsmål om hvor diamantene kom fra.

– Det skjedde ikke, sier mannen som er andre generasjon gullsmed og driver to butikker i Oslo.

Nå er han ganske trygg på at diamantene han selger, er «etiske», takket være den internasjonale sertifiseringsordningen.

En like omfattende ordning for gull finnes ikke. Heyerdahl selger noen smykkemerker med økologisk og Fairtrade-merket gull. Økologisk betyr at man for eksempel ikke bruker kjemikalier i fremstillingen. I mange gruver brukes kvikksølv, noe som påfører arbeiderne store skader.

Men kundene er lite lystne på smykker som blir dyrere på grunn av de etiske kravene, opplyser han.

I 2006 lovet Zimbabwe at diamantgruvene i landet skulle leve opp til de internasjonale kravene.

Små gruver uten kontroll

Mange av gullgruvene i Kongo har ikke mye bedre standard enn det man så i Blood Diamond. De rundt 50 som ble drept i gruveulykken, jobbet i en såkalt uformell gruve.

Dette er små gruver som drives utenfor de store selskapenes kontroll. Arbeidet skjer som regel med dårlig utstyr. Ofte graves det for hånd. Gullet de finner, selges oppover i verdikjeden, der alle skal ha sin fortjeneste.

De siste årene har flere internasjonale rapporter advart om at mange av gruvene drives med tvangsarbeid. Ofte er det barn som tvinges til det livsfarlige arbeidet.

De forsyner verdensmarkedet med en femtedel av den årlige gullproduksjonen, ifølge en rapport fra International Institute for Sustainable Development.

Samtidig er produktiviteten i disse gruvene lav. Hele 90 prosent av verdens gullgruvearbeidere jobber i slike uformelle gruver. Det viser tall fra organisasjonen Fairtrade.

Slaveri og barnearbeid

I 2013 intervjuet den amerikanske organisasjonen Free the Slaves 203 ungdommer i Sør-Kivu. Det er provinsen der de 50 ble drept.

Hele 67 prosent av dem var utsatt for det organisasjonen kaller «den verste formen for barnearbeid». Arbeidet er bokstavelig talt livsfarlig. Det er fysisk krevende. Arbeidsmiljøet er skadelig selv for voksne.

I kombinasjon med dårlig ernæring, urent drikkevann og dårlig helsestell fører det farlige arbeidet til fysiske langtidsskader. Og det går selvsagt ut over skolegangen.

Antallet slike uformelle gruver har økt kraftig de siste årene, i takt med prisøkning på verdifulle mineraler. Etter at koronapandemien rammet verdensøkonomien, har gullprisen ligget på historisk høye nivåer.

Det betyr ikke at arbeiderne har fått bedre forhold eller høyere lønn.

Voldtekter og misbruk

Andre rapporter forteller om kvinner som er blitt voldtatt og drevet hjemmefra av geriljagrupper. Sør-Kivu og andre provinser er fortsatt preget av bevæpnede bander og geriljahærer. Befolkningen lever i frykt for angrep og røverraid. Derfor er det få som tør å investere i et langsiktig prosjekt som å dyrke jorden. Alternativet er å være dagarbeider i gruvene.

Så godt som alle gruvene øst i DRC er på en eller annen måte kontrollert av krigsherrer. De tvinger barn til å jobbe for seg. Eller de «skattlegger» arbeiderne.

Behov for sertifisering

Sertifiseringen av diamanter har gjort mye for gruvearbeiderne. Men kritikere sier at det langt fra er nok.

Både Skretteberg i Caritas og gullsmed Heyerdahl mener at man må få internasjonale sertifiseringsordninger for gull.

– De store bedriftene som kjøper mineraler fra de små gruvene må ta mer ansvar, sier Skretteberg, og legger til at en varig løsning ligger i at regjeringen i Kinshasa tar mer ansvar.

Regionen må få en bedre infrastruktur, og gruvedriften må inn i mer ordnede former.

Heyerdahl mener at man må få på plass internasjonale avtaler, gjerne i FN-regi. Og så må kundene begynne å stille krav.

Forsker: Innkjøperne må ta ansvar

Forsker Mark Taylor ved Fafo har forsket på økonomisk aktivitet i krigssoner de siste 20 årene. Han sier at ansvaret ikke kan legges på en enkelt gullsmed.

I EU og OECD har det vært jobbet med å innføre rapporteringsrutiner som skal gi oversikt over hvor gullet kommer fra.

– Hovedansvaret ligger hos de store leverandørene, som kjøper gullet. Det er de som må ha oversikt, sier Taylor.

Han blåser av argumentet om at de må velte kostnadene over på kundene.

– De tjener så godt at de kan betale arbeiderne lengst nede i kjeden anstendig, mener forskeren.

Han legger vekt på at det ikke uten videre er en god løsning å stenge gruvene.

– Først må man prøve å stille krav til dem som driver gruven. Barn må gå på skole, slaveri kan ikke tolereres og så videre. Om de ikke vil følge slike krav, er det riktig ikke å kjøpe fra dem.

Les mer om

  1. Barnearbeid