«En mobil! Hvem kan låne henne en mobil?», spørres det på vegne av en godt voksen kvinne.

Hun står gråtende og høyrøstet på en steinstrand på den greske øya Lesbos. Nettopp kommet i land fra den overfylte gummibåten som har brakt henne over de åtte tusen meterne med sjø som skiller Tyrkia fra det europeiske kontinent.

Jeg trodde en liten stund det var noe virkelig alvorlig fatt. At det jeg hørte, men ikke skjønte et ord av, var et rop på hjelp. Så var det altså ikke det. Det var et rop på en mobiltelefon.

Men en mistet telefon er alvorlig nok.

«Viktigere enn mat»

Jeg burde jo ha skjønt det med det samme. For hva ble ikke fotograf Bjørge og jeg fortalt et par dager tidligere i Istanbul:

«En smarttelefon er den viktigste tingen i livet for den som er på flukt. Viktigere enn mat og drikke,» sa Maissaa Wardeh i syriske radiostasjonen Soutraya.

Men det tar mange spredte virkelighetsglimt gjennom noen dagers reise i flyktningstrømmen for å forstå at vår tids kommunikasjonsrevolusjon også har forandret folkevandringenes indre karakter.

Noen av oss husker jo fortsatt en tid da ordet mobiltelefon ikke eksisterte. Da det var et innviklet puslespill å avtale treffpunkter på ungdommelige interrail-reiser. En tid da det var så lett å komme fra hverandre, som det het. Og så vanskelig å finne hverandre igjen.

Gjennom besøk i fem land beskriver redaktør Harald Stanghelle og fotograf Stein J. Bjørge ulike sider ved flyktningkrisen i Europa.
Stein Bjørge

Voldsom kraft

Det er kortere tid siden enn vi tror. For med en voldsomt kraft har kommunikasjonsrevolusjonen forandret hele vår tilværelse. Alt gjøres på en annen måte enn for 25 år siden:

Vi jobber helt annerledes. Gjør våre store og små forretninger på nye måter. Organiserer dagliglivet vårt gjennom alle de nye vertsøyene. Vi debatterer og informerer, elsker og hater på alle de nye plattformene, som de så flott kalles.

Og tross alt dette som vi vet så godt, men ikke tenker over til daglig, så var det en overraskelse å oppdage det selvfølgelige: Mennesker flykter på en annen måte enn før. De gjør det med de redskapene kommunikasjonsrevolusjonen har gitt oss.

Andrew Geddes fra University of Sheffields Migration Research Group er inne på dette i et intervju med USA Today:

«Folk setter seg ikke i bevegelse som et resultat av ny teknologi, men den utgjør en forskjell for migrantreisen fordi folk er i stand til å stå i kontakt med hverandre. De får oppdateringer og nyheter fra familie og venner som kan påvirke hvordan de reiser og hvor de drar.»

Et metallgjerde kan snart være det første tusenvis av flyktninger møter når de skal bevege seg nordover fra Hellas:

Den digitale flyktning

På den kaotiske stranden på Lesbos trekker våte flyktninger frem en mursteinstor pakke som har vært gjemt på kroppen. Lag på lag med plast og tape fjernes før mobiltelefonen er klar til bruk.

Det tekstes og det ringes. Den digitale livslinjen til familie og venner gjenopprettes. Budskapet om ankomsten til Europa formidles hjemover til nære og kjære som i spenning og redsel har ventet på beskjed.

En flyktning fjerner lag på lag med tape og plast før mobiltelefonen kan tas i bruk etter ferden til Europa over Middelhavet.
Stein Bjørge

Det er et fascinerende syn når den digitale flyktning bøyer hodet over mobilen mens vandringen fortsetter på greske grusveier fra stranden og til de første provisoriske samlingsplassene. Like fascinerende er det å se ladestasjonene som er satt opp av hjelpeorganisasjonene. For dette er jo vår tids førstehjelp til den digitale flyktning.

Et helt nytt fenomen som ingen kunne rapportert om tidligere. Nå er nettopp dette med på å forme de største folkevandringene i Europa på 1400 år.

Problemet som forsvant

Flyktningenes Europa er også køenes verden. Overalt står tusener på tusener av mennesker i kø. Ved grensene, for transport, i venting på mat eller der nødvendige papirer utstedes. Det eneste sted fotograf Bjørge og jeg krysset av som køfritt var Røde Kors-teltene merket «Savnede personer».

For mens nettopp et stort antall savnede har vært en hovedproblem i tidligere flyktningkatastrofer, så er det ikke-eksisterende i denne.

Hele 744.000 mennesker er registrert ankommet Hellas. Bare 210 har Røde Kors registrert som savnede. Det er praktisk talt ingen blant så utrolig mange mennesker på en kaotisk reise. Og for sammenligningens skyld: Bare i Norge registrerte Oppsporingstjenesten i Røde Kors 501 nye savnet-saker i fjor.

Savnet-problemet i denne flyktningetragedien er ikke-eksisterende. Slik sett føles det nesten underlig å rapportere om et problem som rett og slett har fjernet seg selv.

Det tekstes og det ringes. Den digitale livslinjen til familie og venner gjenopprettes. Budskapet om ankomsten til Europa formidles hjemover til nære og kjære som i spenning og redsel har ventet på beskjed.
Stein Bjørge

Den mørke siden

Ny teknologi og et vell av nye digitale møteplasser har sørget for det.

Men også her finnes det en mørk side: Det er i de sosiale mediene menneskesmuglerne nå organiserer sin kyniske trafikk.

For vel har teknologien gjort det lettere for mennesker på vandring. Den har også økt presset på de flyktningrutene som har vist seg å fungere. Mange har gjort seg helt avhengig smarttelefonen for hele tiden å spre oppdaterte opplysninger om ruter, arrestasjoner, transporter, priser og plasser for overnatting.

Men menneskesmuglerne bruker Facebook til annonsere sine tjenester "lik ethvert ordinært reisebyrå med bilder av destinasjonen og sjenerøse tilbud", som The New York Times karakteriserer fenomenet.

Her fortelles det om en arabiskspråklig Facebook-gruppe der det tilbys 50 prosent rabatt for barn under 5 år. Grupper med navn som "Hvordan emigrere til Europa" og "Smugling inn i EU" har massevis av følgere. Så oppstår populære motgrupper som den med det omstendelige, men talende navnet "Smugle deg selv til Europa uten en menneskesmugler. "

"Asylveien til Norge er åpen. Veien gjennom Russland er lett. Den som vil reise kan kontakte oss privat", var budskapet på en arabiskspråklig Facebook-side som NRK nylig dokumenterte.

Alt dette overflatetegn på en illegal flyktningindustri som vet å ta den nye teknologien i bruk i en hjerterå utnyttelse av mennesker som drives hjemmefra.

Ivrig tas det selfier når båtferden til Europa er vellykket unnagjort. Og på mottakspunktene samles grupper reisende for å forevige seg selv, nesten som om dette skulle være som enhver annen utflukt.
Stein Bjørge

Den nye livslinjen

I sterk kontrast til denne kynismen ser vi rørende utslag av smarttelefonens inntog i vandringshverdagen:

Flyktninger som selv dokumenterer sin dramatiske livsreise. Ivrig tas det selfier når båtferden til Europa er vellykket unnagjort. Og på mottakspunktene samles grupper reisende for å forevige seg selv, nesten som om dette skulle være som enhver annen utflukt.

Litt rart og kontrastfullt, dette, men altså egentlig konkrete utslag av en ny virkelighet.

«Den gamle damen ville så gjerne ha en selfie med meg for å vise sine slektninger i Syria at det finnes gode mennesker i verden!», skriver Aslaug i grasrothjelpen «Dråper i havet» på Facebook om sin opplevelse.

Og vi andre bør snarest slutte med og blir opprørte over flyktninger i Østfold som protesterer mot dårlig tilgang til internett.

For det er jo nettopp slikt som er den nye livslinjen i en turbulent flyktningtilværelse.