Dørene til interneringssenteret er låst og lukket. Her er hundrevis av migranter sperret inne, opptil 20 mann trengt sammen i hver celle. Magre og barbente karer kikker ut gjennom små, kvadratiske åpninger i metalldørene. Stanken av urin og kroppslukter henger i den stinne luften.

– Jeg har bare spist et stykke brød i dag, kan du hjelpe meg? hvisker en algerisk mann.

Men den verste delen av oppholdet i Libya begynte før disse migrantene kom til den overfylte leiren. De fleste av dem er afrikanere som har rømt fra fattigdom, krig eller forfølgelse. Mange er blitt kjøpt og solgt av smuglere som opererer fritt i de lovløse delene av landet.

– De pisket meg, de slo meg, de banket meg opp mens jeg snakket i telefonen med moren min, så hun hørte at jeg skrek.

25 år gamle Ishmael Konte fra Sierra Leone gjenopplever hva som skjedde med ham på vei nordover. Hendelsen han beskriver fant sted sør i Libya.

Svindles og lures

Libya er det største springbrettet for migranter som forsøker å ta seg over til Europa, og handelen med mennesker blomstrer. Noen av verdens mest desperate mennesker holdes som slaver, blir torturert eller tvinges til prostitusjon fordi de ikke er i stand til å betale de skyhøye summene smuglerne krever. Mange blir svindlet og lurt trill rundt.

Migranter hviler ut ved Tajora oppbevaringssenter for migranter i Tripoli. Natten før ble de reddet i sjøen av den libyske kystvakten. Motoren på den lille båten deres gikk tom for bensin. Enkelte i gruppen klarte seg ikke og ble funnet skyllet i land.
Lorenzo Tugnoli, The Washington Post

Den vanskelige situasjonen for disse menneskene blir stadig verre, og det reiser spørsmål om avtalene EU har inngått for å bremse strømmen av migranter. Libya ble lovet over 225 millioner dollar, i overkant av 1,8 milliarder kroner, for å iverksette strengere grensekontroll og drive hjelpesentrene for migranter i tråd med «internasjonal humanitær standard». For få uker siden ba den libyske regjeringen, som støttes av Vesten, om mer penger fra EU for å håndtere krisen.

Men i stedet for å få bedre behandling, blir migranter som plukkes opp på havet og sendes tilbake til Libya, utsatt for mer vold og utnyttelse.

Rekord mange kommer til Italia

Samtidig fosser migrantene fra Libya inn i Europa. Over 85.000 er kommet til Italia hittil i år, en kraftig økning sammenlignet med samme periode i fjor. Flere enn 2000 er druknet under ferden over Middelhavet, og fortsatt er høysesongen for båtmigrantene bare så vidt begynt.

Under arbeidet med denne reportasjen besøkte The Washington Post to statlig drevne interneringsleirer i Tripoli, i tillegg til en tredje i kystbyen Zawiyah. Denne kontrolleres av en milits som ifølge FN skal være involvert i menneskehandel. Selv om migrantenes beretninger underbygger nye rapporter fra menneskerettighetsgrupper og bistandsorganisasjoner, avslører de også hvor mye mer systematisk og hemmelig denne menneskehandelen er blitt.

– Migrantene behandles ikke som mennesker. De håndteres som ren handelsvare, sier Ahmed Tabawi Wardako, en libysk stammeleder og samfunnsaktivist i byen Sabha sør i landet.

Migrantene som plukkes opp av libysk kystvakt fengsles i et av landets oppbevaringssentre. Her får de hver dag et stykke brød til lunsj og en tallerken makaroni til middag mens de venter på hva som skjer med dem videre. Libyas byråkrati maler langsomt og det kan ta lang tid før de blir sendt til hjemlandet sitt.
Lorenzo Tugnoli, The Washington Post

Mistet kontroll med smugling etter Gadafis fall

Folk fra EU arbeider sammen med internasjonale organisasjoner og libyske myndigheter for å løse problemene, sier Catherine Ray, som er talsperson for EUs arbeid i Libya.

– Vi er klar over den uakseptable behandlingen noen migranter utsettes for i leirer eller mottakssentrene i Libya. Og vi lukker ikke øynene for det, legger hun til.

I flere tiår har afrikanske migranter strømmet til dette oljeproduserende landet på jakt etter arbeid. Det er kommet en rekke rapporter som beskriver misbruk blant libyske arbeidsgivere. Noen steder lignet forholdene på slaveri. Men situasjonen ble verre etter at diktatoren Muammar al-Gadafi ble styrtet under den arabiske våren i 2011.

Staten hadde flust med våpen da den brøt sammen. I kaoset som fulgte, ble grenser og kystlinjer liggende åpne og uten kontroll, slik at det ble nærmest fritt frem for de tungt bevæpnede militante gruppene som drev med kriminalitet og menneskehandel langs migrantrutene.

I dag er menneskesmugling en virksomhet som omsetter for mangfoldige milliarder og involverer utallige militser og mektige stammer, opplyser aktivister og kilder i sikkerhetstjenesten. Den libyske regjeringen har lite autoritet utenfor hovedstaden Tripoli, og flere departementer har enorme interne konflikter.

Regjeringen konkurrerer med to andre regjeringer. Ingen har virkelig kontroll over den sørlige delen av landet, der de fleste migrantene smugles inn.

– Ingen tenker engang på å arrestere noen i sør, sier Wardako.

– Menneskehandlerne har mye penger. De bestikker folk, blant annet politi og lokale tjenestemenn.

«Dødsveien»

I mars forlot Mack Williams sitt hjem i Abidjan, den økonomiske hovedstaden i Elfenbenskysten. Han var 29 år og arbeidsledig. Med penger lånt fra slektninger reiste han i flere dager og hundrevis av kilometer med buss til smuglerbyen Agadez i utkanten av Sahara-ørkenen i Niger.

Denne lastebilen fraktet migranter fra Agadez i Niger mot Libya.
AKINTUNDE AKINLEYE, REUTERS / NTB scanpix

En rekrutteringsagent introduserte ham for en «kontaktmann», ett av mange mellomledd på migrantruten til Europa. For rundt 600 dollar, omtrent 5000 kroner, ble Williams fraktet over grensen og gjennom byene Sabha og Bani Walid på veien til Tripoli. For hvert stopp var det en ny kontaktmann som skulle føre ham videre – hvis han overlevde.

– Dette er dødsveien, sier Williams om den 2250 kilometer lange strekningen mellom Agadez og Sabha, vanligvis en ukelang kjøretur gjennom intens ørkenhete.

Dødsfall blant migranter langs landeveien påkaller sjelden mye oppmerksomhet. Men i juni meldte Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) at 44 migranter, inkludert fem barn, døde av tørste da bilen deres fikk motorstopp i Sahara. Noen uker senere var ytterligere 51 antatt døde etter at smuglerne forlot dem, ifølge IOM. Andre migranter har fortalt at når noen falt av lastebilen, kjørte sjåføren ofte videre og etterlot vedkommende i ørkenen.

Som fisk i en hermetikkboks

Williams, som er høy og slank, ble presset inn i en Toyota pickup sammen med et tyvetall andre migranter.

– Vi lå tett som fisk i en hermetikkboks, minnes han.

Det var knapt med mat og drikke, og sjelden pauser. Hvis migrantene brukte for lang tid på å gjøre sitt fornødne i veikanten, kom sjåføren og hans hjelpemann og jaget dem tilbake i bilen med kjepper, akkurat som kveg.

På tredje dag av kjøreturen, da de nærmet seg den libyske grensen, fikk menneskesmuglerne øye på en gruppe soldater fra Niger, og der var redde for å bli tatt. Smuglerne svingte brått av veien og ga migrantene ordre om å komme seg ut av bilen og legge seg ned på bakken. Deretter kjørte de av gårde i full fart.

– De forlot oss i ørkenen uten mat og drikke, sier Williams.

To dager senere, da noen av migrantene var nær ved å dø, kom en annen Toyota pickup med en ny gruppe smuglere. Ingen hadde samme navn eller kontaktinformasjon som Williams hadde fått opplyst i Agadez. Han skjønte hva som var skjedd.

– Hvis kontaktmannen din ikke kommer, betyr det at du er blitt solgt, sier han. – Hvem som helst kan selge deg til en annen gruppe.

Flere hundre tusen migranter har reist gjennom ørkenen fra Niger og mot Libya anslår IOM. Mange reiser med små pickup-biler.
AKINTUNDE AKINLEYE, REUTERS / NTB scanpix

Solgt videre igjen og igjen

Da Ishmael Konte kom til Sabha, nesten 800 kilometer sør for Tripoli, kjørte smuglerne rett til en lagerbygning og solgte ham til en libyer. Dette er et av mange hus i Libya som fungerer som møteplasser der migranter venter mens de blir loset gjennom smuglerruten.

Konte og de 20 andre migrantene som var i bilen sammen med ham, ble plassert i en liten celle der vokterne – de fleste fra Niger – slo dem med rør og elektriske ledninger for den minste forseelse. Hver annen dag fikk de en bolle med grøt. Annen mat måtte de kjøpe fra vokterne, men de fleste migrantene hadde ingen penger, ifølge Konte.

– Vi måtte drikke vannet i klosettet, sier Alassa Bah, en 34 år gammel lavmælt lærer fra Gambia som mistet sin venstre arm i en ulykke for mange år siden.

– Hver dag slo de meg under fotsålene.

Migranter reiser i dager gjennom ørkenen for å komme til Libya. Med seg har de kanner med vann.
AKINTUNDE AKINLEYE, REUTERS /NTB scanpix

Mennene ble sperret inne av ulike grunner. Noen skyldte fremdeles penger for reisen, andre hadde reist på krita og var nå smuglernes eiendom. De fleste sa, i likhet med Konte, at de hadde betalt hele summen, men ble lurt av sjåførene og solgt til den libyske eieren av fengselet for så lite som 50 dollar.

Hver morgen tvang vokterne migrantene til å ringe slektningene i hjemlandet. Fire dager etter at han var kommet, ringte Konte til moren. Mens han snakket, pisket en vokter ham med en tykk ledning. Hun kunne høre skrikene hans.

– Noen har tatt meg til fange, sa han til henne. – De forlanger 400 dollar.

– Hvor skal jeg få så mye penger fra, spurte hun. Konte kunne høre at hun gråt.

– Det må du, svarte han. Disse folkene kommer til å drepe meg.

Denne migranten sier at han ble skadet av smuglere på vei gjennom Libya. Nå oppholder han seg i leiren som al-Nasr-brigaden kontrollerer.
Lorenzo Tugnoli, The Washington Post

Tvunget til å jobbe

Dødstrusselen var reell. 28 år gamle Osama Quaitta, en slank, muskuløs mann fra Mali, tilbrakte tre måneder i et annet fengsel i Sabha. Flere migranter i cellen hans døde, enten av slag, dårlig helse eller mangel på mat.

– De drepte folk hele tiden, forteller han.

Det tok Kontes mor en måned å skaffe pengene. Hun sendte summen til en medarbeider hos menneskehandlerne i Agadez, og Konte ble løslatt. De neste ukene jobbet han i Sabha for å tjene til reisen videre mot Tripoli.

Smuglerne kjørte Mohammed Jalloh og 26 andre fra landsby til landsby underveis til Tripoli. Jalloh, en 25-åring fra Guinea, sier gruppen han reiste med ble tvunget til å arbeide på bondegårder i flere uker av gangen, uten betaling.

– De leide oss ut, sier han og rister på hodet.

Mange kvinner behandles fryktelig dårlig underveis på reisen, og de er i mindretall. Her fra kvinneseksjonen i Tadamon oppbevaringssenter for migranter.
Lorenzo Tugnoli/The Washington Post

25 år gamle Beauty Oriri ble tvunget til å drikke sin egen urin etter at hun var gått tom for vann i ørkenen. Deretter ble hun solgt til forbindelseshus i Tripoli.

Det Oriri så der, skremte henne.

– De tvang jenter til å ha sex med menn, forteller frisøren fra Nigeria.

– Hvis du ikke gjorde det, kunne de drepe deg. De kunne låse deg inn i dagevis. Hvis du ikke gjorde det, fikk du ikke mat.

Hus uten vinduer

Det finnes titalls slike forbindelseshus i Tripoli, noen av dem uten vinduer, for at virksomheten ikke skal bli avslørt, ifølge kilder i sikkerhetstjenesten. I de fleste tilfellene «vet ikke myndighetene noe om dem», sier kaptein Wajdi Muntassar, en politimann som driver et interneringssenter. Migrantgutter som blir ført til husene tvinges ofte til å selge narkotika, og jenter tvinges til prostitusjon.

Oriri sier kontaktmennene fortalte henne at hun ville bli tvunget til prostitusjon hvis hun ikke betalte dem 500 dollar. Hun ringte febrilsk til familie og venner i Nigeria. Åtte dager senere fikk smuglerne pengene, og hun ble løslatt.

De fleste andre migrantjentene og kvinnene hun reiste sammen med kunne ikke skaffe penger, så de hadde ikke noe valg, forteller Oriri. De fikk en liten andel av det kundene betalte, og det tok måneder før de hadde nok til båtturen til Italia.

Disse migrantene venter på å treffe en representant for eget lands ambassaden i bakgården til Tadamon oppbevaringssenter for migranter i Tripoli. En del land samarbeider med libyske myndigheter, og hvis statsborgerskap blir bekreftet, blir de sendt hjem.
Lorenzo Tugnoli/The Washington Post

Den libyske kystvakten og lokale fiskere har i år stoppet mer enn 10.000 migranter og sendt dem tilbake til Libya, ifølge IOM. De fleste er endt opp i en av landets 29 offisielle interneringsleirer, med internasjonal hjelp og medisinske kontroller. Alle er sørgelig underfinansiert, delvis på grunn av rivalisering mellom myndigheter og militsgrupper. Utbetalinger er blitt innstilt og regninger for mat til migrantene er blitt liggende i flere måneder, forteller Muntassar og to andre tjenestemenn.

Abdulrazag Shneeti, som er talsmann for regjeringens byrå for bekjempelse av ulovlig migrasjon, har ikke svart på gjentatte forespørsler om kommentar.

Leirens voktere tilbyr smuglerne fanger

Leiren i Zawiyah – kjent som al-Nasr interneringssenter – ble opprettet av al-Nasr brigaden, en militsgruppe som er engasjert i olje og menneskesmugling. Den har forbindelse med kystvakten, ifølge en FN-rapport som kom i juni. Christine Petre, talskvinne for IOM, sier anlegget nå drives av den vestligstøttede regjeringen. Men både migranter og ansatte i kystvakten sier militsen og deres stammefolk fremdeles har kontrollen.

Migranter sover og spiser på de skitne gulvene. Lunsjen består av et 15 centimeter langt stykke brød. Middag er en tallerken makaroni.

Forleden ble madrassene tatt fra en gruppe i en celle som straff fordi de hadde slåss, sier Fathi al-Far, som er direktør for senteret. I fjor ble fire migranter drept og en vakt såret i sammenstøt.

De siste årene har to migranter døde på grunn av problemer som kunne ha vært avverget, opplyser direktøren. Han har ventet flere måneder på utstyr for å rense vannet.

En av de internerte er syk og får hjelp av en venn, men al-Nasr-leiren har ikke tilgang på lege.
Lorenzo Tugnoli/The Washington Post

Like ved ligger en algerisk migrant på gulvet, holder seg på magen og vrir seg i smerte. Men det finnes ingen lege her som kan hjelpe ham.

Vokterne er raske med å dele ut slag, forteller flere migranter.

– Det hender, sier al-Far.

FN-rapporten omtaler direktøren som tidligere oberst i hæren, og sier at senteret brukes for å selge migranter til andre smuglere.

Al-Far erkjenner at smuglere kommer til senteret for å ta med seg migranter, men sier han ikke er i stand til å hindre dem. Voktere eller militsmedlemmer ringer migrantenes slektninger for å kreve penger. Hvis de betaler, blir vedkommende løslatt og plassert på en båt til Europa igjen.

– Vokterne kan gjøre hva som helst, sier al-Far. De har nøkler til cellene.

Norsk enerett: Aftenposten